W.A.S.P. – Oslo – Oslo, Rockefeller

Bilder av Vegard Haave.

Jeg satt faktisk en god stund og vurderte om jeg i det hele tatt skulle skrive anmeldelse av denne konserten. For faktum er at jeg ble etterlatt med en følelse av likegyldighet etter at showet var over denne onsdagskvelden. Jeg tenkte egentlig bare: ”Ja, da har jeg sett WASP”. Etter en noe tam åpning av kveldens arrangement fra svenske Fatal Smile som for så vidt gjorde sin rolle som oppvarmere greit nok, men manglet egenart og musikalsk kvalitet. Lyden var også svært dårlig mens svenskene spilte. Etter en kort pause fikk et band mange var kommet for å se ta over. 

Norske Susperia sviktet ikke, men måtte også slite med dårlig lyd. Dette er et band som har opparbeidet seg et svært godt rykte som et slagkraftig og engasjerende liveband, noe jeg selv har vært så heldig å oppleve tidligere. Susperia var vitale også denne kvelden og leverte varene til tross for at trommisen Tjodalv var sykmeldt og måtte ta plass hos publikum. Anders Haave fra Blood Red Throne var hyrt inn som vikar og gjorde en glimrende jobb. Dessverre gjorde den dårlige lyden at bandet ble noe anonymt på scenen. Publikum, unntatt en trofast gjeng i front, virket til stor del relativt uengasjert og viste helt klart hvem de ventet på.

Etter et altfor langt opphold kom legendariske WASP og deres prominente frontmann inn på scenen. Blackie Lawless fanget straks alles oppmerksomhet. Han oste av energi og autoritet fra første stund. Dessverre har Herr Lawless et ego som overgår ham selv. I mellom de mange metallperlene WASP etter hvert har tilgjengelig i sitt repertoar var frontmannet på konstant jakt etter anerkjennelse fra publikum på en slik måte at det snart ble flaut og masete. Jeg vil understreke at Herr Lawless og gutta hans var i toppform og alderen tatt i betraktning; overraskende vitale. Både det instrumentale og vokale satt som det skulle. Det ble derfor svært krampeaktig og ødeleggende med Blackies selvdigging og konstant krav på å styre publikum. Som nevnt kom de største WASP låtene som perler på en snor; Publikum tok helt av på hits som ”I Wanna Be Somebody”, ”Wild Child” og ”Blind in Texas”. Jeg ble forbauset over valg av låter fra den nye skiva ”Dominator”. I stedet for de sterke åpningssporene ”Mercy” og ”Long, Long Way To Go” valgte bandet å fremføre ”Take Me Up” som kanskje tilhører skivas sterkeste, men som også er i roligste laget, og ”Heaven’s Hung In Black” som er en dyster og rolig ballade. Det er ok med rolige låter innimellom, men jeg føler jo at det er en merkelig måte å presentere et nytt hardrock album og kanskje særlig et nytt WASP album, spesielt tatt i betraktning at flere andre rolige låter ble fremført, blant annet ”The Idol”. Jeg vet ikke om jeg var vitne til et ”modent” WASP eller om jeg har sett for mange fantastiske liveband til å bli imponert. Kanskje hadde jeg en dårlig kveld, kanskje hadde WASP det? Til tross for en tydelig frisk og rask Blackie som tro mot fansen svaiet frem og tilbake på sitt hodeskallekledde klatrestativ, klarte jeg ikke helt å la meg rive med. La meg avslutte med at jeg snakket med flere blodfans etter konserten som var tydelig fornøyd med kveldens show.