W.A.S.P. – Trondheim – Trondheim, Samfundet

Bilder av O Store Rune.

Endelig var kvelden kommet Susperia og WASP og jeg ble relativt stresset da jeg ankom Samfundet og hørte at det ene bandet allerede var startet. Jeg sprang opp til storsalen og ble ganske forvirret av bandet som da sto på scenen. Det var i hvert fall ikke Susperia, og etter mye om og men (og takket være o’store Rune) fant jeg ut at det var et svensk band som het Fatal Smile. Verken jeg eller noen andre jeg snakket med kunne huske å ha sett noe om et tredje band, men der var dem i hvert fall. Skal ikke bruke så alt for mye tid på akkurat det bandet, men det var rimelig kjedelige greier. Dette er akkurat den typen rock/metal jeg ikke liker noe nevneverdig med kjedelig tempo og kjedelig musikk, og vokalisten var heller ikke noe å skrive hjem om. Jeg kjente også en viss irritasjon mot arrangører som midt i uka starter en konsert med 3 band såpass sent som klokken 22:00.

Men som vanlig når jeg ser bra band forsvant alle sinte tanker da Susperia gikk på scenen. Det er sykt hvor mye jeg koser meg på denne type konserter, og Susperia vet virkelig hva de driver med på scenen. Jeg var litt spent på hvordan de ville klare seg uten Tjodalv som har vært i en merksnodig ulykke og knekt foten, men Anders Haave fra Blood Red Throne gjorde jobben minst like bra. Trommene gikk som en maskin (av type herlig) i bakgrunnen – vel, det vi hørte av dem i hvert fall. Lyden var veldig variabel denne kvelden og på noen av de gode gamle låtene hørtes det til tider ut som om de kun hadde skarp og basstromme med seg. De nyere låtene fungerte bedre da de er litt ”ryddigere” i lydbildet, og når bassen på begynnelsen av Release startet kom gåsehuden sprettende. Denne låten bare vokser seg bedre og bedre og å høre den live var en sinnsykt kul opplevelse. De spilte en god del låter fra det nye albumet pluss noen gamle klassikere og alt i alt var dette en skikkelig bra konsert.
Susperia har herved fått en ny fan!

Og så, etter masse (!) venting som igjen førte til en del irritasjon, kom WASP endelig på scenen litt over midnatt. De hadde overraskende nok valgt The Doors’ låt The End som intro, en låt som er en av mine absolutte favoritter men som kanskje ble litt malplassert i denne sammenhengen. Men kult var det likevel! Blackie Lawless tok plassen sin på mikrofonstativet som var skikkelig stilig. Ett skjelett med en base som en av de gyngetingene du ser på en lekeplass, og det benyttet Blackie seg av til fulle der han svaiet frem og tilbake mens han spilte gitar. Det er veldig vanskelig å forestille seg at han er rundt femti år sånn som han holder på og vokalen er det heller ingenting å utsette på. Lyden til WASP var i motsetning til hos de andre bandene tilnærmet så bra som den kan bli i storsalen og låtene ble fremført perfekt. De spilte mange av de gamle klassikerne som I wanna be somebody, Wild Child, On your knees og Chainsaw Charlie og noen låter fra siste skiva Dominator, blant annet Take me up og Heaven’s hung in black. Disse sangene viser et litt mer voksent band og Blackie benytter muligheten til å si noen ord om en sak han tydeligvis brenner for – Bush og den amerikanske regjeringen og hvor mye ugang de har stelt i stand, og de får all min respekt for å benytte sin status til å gjøre folk oppmerksom på dette.
De spilte for et tilnærmet fullsatt Samfundet og den responsen de fikk fra publikum er det lenge siden jeg har sett maken til her i Trondheim. Allsangen løftet nesten taket og ropene etter mer stilnet ikke på lenge. Mindre jubel ble det heller ikke da de ga oss et løfte om å komme tilbake i høst. Jeg skal i hvert fall!
Fra før av hadde jeg Iron Maiden i Lisboa som en av de største konsertopplevelsene mine, men jeg tror sannelig WASP i lille Trondheim greide å slå den!