SIRENIA – Nine Destinies And A Downfall

Jeg har lenge regnet Sirenia for å være det siste skikkelige goth metal bandet i Norge, men nå kan det virke som også Sirenia har kommet til et stilskifte. Det er i grunnen ikke så mange forandringer å spore, men de få som er gjort har utvilsomt betydd mye for soundet.

Siden An Elixir For Existence har vokalist Henriette blitt byttet ut med danske Monika Pedersen som dessverre mangler alt som heter særpreg og har en utrulig sjelløs stemme. Hun synger klart og pent, for all del, men jeg ser ærlig talt for meg en barbidukke med svære pupper når jeg hører henne synge. Forferdelig platt og altfor dollete. Det gjør det heller ikke bedre at Veland selv kun growler på tre låter. En annen, og kanskje den største forandringen er at så og si samtlige låtene inneholder ”pop refrenger”. En hører så altfor godt at disse er laget utelukkende for å fenge, og for å gi bandet en bredere appell. Har du hørt refrenget på ”hiten” ”My Minds Eye” så har du i grunnen hørt alle. Faktisk er refrengene i ”My Minds Eye”, ”One By One”, ”Absent Without Leave”, ”The Other Side” og ”Downfall” oppsiktsvekkende like. Oppbyggingen, og overgangen til refreng er likt i samtlige låter bortsett fra ”Gladies Of Summer”. En skulle nesten tro det ikke fantes andre melodier å velge i.

Heldigvis er ikke alt like ille. Produksjonen er den beste Sirenia har hatt, gitarlyden er kraftigere enn tidligere og endelig benytter bandet seg av en ekte trommis. Det mektige koret fra An Elixir For Existence er også benyttet her, faktisk enda mer, og de gjør en formidabel jobb. Likevel sliter jeg med å like hele låter, jeg får strengt tatt fnatt når jeg hører vokalen til Monica, spesielt i refrengene, men jeg kan gå med på at ”The Last Call”, ”One By One”, ”Absent Without Leave” og ”Seven Keys And Nine Doors” er rimelig bra. Musikalsk er i grunnen det meste bra, men det blir dessverre partier fremfor hele låter som utmerker seg. Sammenlignet med bandets to første er imidlertid dette en massiv skuffelse. Det blir så altfor pent og pyntlig og jeg detter helt ut når de sukkersøte refrengene kommer. Jeg forstår ikke helt motivet for å gå i denne retningen. Jeg tviler ikke på at Veland ser for seg økt platesalg og berømmelse, men jeg tror heller at bandet taper på denne forandringen. Gamle fans, meg inkludert, faller garantert av lasset, og jeg tviler sterkt på at albumet er sterkt nok til å gi bandet særlig mange nye fans. Er målet å ta opp kampen mot Nightwish og Within Temptation så er det bare å gi opp, for dette holder ganske enkelt ikke.

Sirena har helt siden Veland startet opp bandet ligget et hestehode fremfor Tristania, men denne gangen må nok Veland se seg kraftig slått av sine tidligere kollegaer som leverte et langt sterkere album. Skjerpings.