DIMMU BORGIR – In Sorte Diaboli

Death Cult Armageddon (DCA) ble en stor suksess for Dimmu Borgir, men personlig syns jeg formkurven pekte nedover. Albumet inneholdt mye bra og ikke minst storslått musikk, men jeg syns ikke at de rent gitarbaserte låtene holdt mål. Flere av låtene ble veldig repeterende, og var bygd rundt få riff som ved flere anledninger ble rimelig kjedelige og uoriginale. In Sorte Diaboli (ISD) er til sammenligning en langt mer gitarbasert plate, og det høres veldig godt at låtmaterialet denne gang i all hovedsak er komponert på gitar. Dette har ført til at låtene er blitt mer komplekse på gitarfronten, og riffingen er mer kreativ og variert, selv om flere av riffene selvfølgelig har den velkjente Dimmu Borgir signaturen. Dette er noe som til en viss grad har gått på bekostning av synthen, som i stede for å være et hovedinstrument, nå fungerer mer som krydder. Man setter så uendelig mye mer pris på synth når den ikke er der hele tiden, på grunn av dette blir den også langt mer virkningsfull når den først brukes. Nå er det på ingen måte lite synth på ISD, men i forhold til hva bandet har servert tidligere så er synthen mindre fremtredende nå.

ISD sparkes i gang med singelen ”The Serpentine Offering” som sammen med de to neste låtene, ”The Chosen Legacy” og ”The Conspiracy Unfolds” er riktig gode Dimmu Borgir låter, men albumets første virkelige høydepunkt kommer med spor fire og låten ”The Sacrilegious Scorn”. Låten er ren nytelse fra start til slutt, men det er først når Mustis kommer inn med et nydelig pianoparti som trekker tankene mot mesterverket Spiritual Black Dimensions jeg er solgt. De to siste minuttene av denne låten er enormt stemningsfulle, og et av albumets absolutte høydepunkt. Det eneste negative jeg kan si om ”The Sacrilegious Scorn” er at fire minutter er altfor lite. Instrumentalen ”The Fallen Arise” deler albumet på midten og en merker at musikken tar en litt annen retning i annen halvdel. For å si det enkelt så føles de fire første låtene noe mer rett på sak, og de fire siste låtene er mektigere, mer bombastiske og ikke minst mørkere. ”Kapittel 2” åpnes med albumets virkelige ener; ”The Sinister Awakening” som sparkes i gang med et enormt fett riff av en annen verden. Låten er rik på partier, det skjer noe hele tiden og jeg overdriver ikke om jeg sier at ”The Sinister Awakening” er blant bandets aller sterkeste komposisjoner noensinne. Avslutningen med mektig synth, piano og tunge riff er enormt stemningsfull og sinnsykt mektig. ”The Fundamental Alienation” tar over og nok en gang viser bandet seg fra sin beste side. Denne er kanskje ikke helt på høyde med de to forgående, men er likevel en bunnsolid låt med mange enormt fete partier, og nok en gang kan jeg nevne avslutningen som et av låtens aller sterkeste parti. Dessverre får ISD en aldri så liten nedtur etter denne låten. ”The Invaluable Darkness” åpner grisefett i en Arcturus lignende takt og med ett synthparti som like gjerne kunne vært komponert av Sverd, men jeg syns ikke låten som helhet er like sterk som de forgående. Avslutningssporet ”The Foreshadowing Furnace” starter forholdsvis kjedelig med et riff som minner litt for mye om ”Leepers Among Us” fra DCA, men etter ca to og et halvt minutt tar låten seg opp, men den kommer aldri opp på samme nivå som de øvrige låtene og det er flere riff i denne låten vi har hørt før i Dimmu Borgir sammenheng.

Jeg må innrømme at femmeren gis under tvil, for Dimmu Borgir har definitivt gitt ut bedre album (les: Spiritual Black Dimensions og Puritanical Euphoric Misanthropia). Likevel er ISD langt bedre enn sin forgjenger og absolutt et skritt i riktig retning. Imidlertid skulle jeg ønske at bandet hadde turt å slippe seg mer løs og være enda litt mer kreative. Greit nok, albumet er annerledes på enkelte områder, men det er likevel ikke nok, jeg savner mer sprell og eksperimentering. Det er ikke en eneste låt på ISD som ikke kunne passet inn på hvilket som helst av bandets tre siste, og du hører med en gang at det er Dimmu Borgir som står bak musikken. Likevel er dette fordømt bra gjennomført, og som sagt så er sju av albumets ni låter helt konge, så jeg får meg liksom ikke til å trekke noe for dette. For å si det enkelt; In Sorte Diaboli er et solid album, men det er i grunnen intet nytt under solen.