DØDHEIMSGARD – Supervillain Outcast

Det er få skiver jeg har sett mer frem til enn Supervillain Outcast de siste årene. 666 International var en genial skive som selv i dag, nesten åtte år etter, står som en påle. En skive som med alt det måtte innebære fortjener klassikerstatus. Albumet var originalt, innovativt og totalt ulikt det aller meste som har vært gitt ut innen metal. Er det rart jeg har hatt skyhøye forventninger? Jeg har enda ikke klart å bestemme meg for om Supervillain Outcast innfrir. Jeg må innrømme at jeg var veldig skuffet etter de første rundene, men sakte men sikkert har skiva vokst og vokst, runde for runde. Supervillain Outcast er et album som trenger tid, veldig mye tid, og er svært krevende å komme inn i.

Jeg kan jo begynne med å si at dette ikke er noen 666 International del 2, Supervillain Outcast er annerledes på de aller fleste områder. Det originale aspektet er denne gang først og fremst lagt til bruken av elektronikk. Riff og melodioppbygging er med enkelte unntak verken nyskapende eller spesielt originalt. Likevel føles helheten original og veldig annerledes det meste jeg har hørt før. Dermed kan en jo si at bandet har klart det igjen?

666 International inneholdt korte instrumentale snutter som delte opp albumet, denne gang har bandet valgt å legge inn tre mellomspill som består av en form for sær koring av Kvohst. Disse låtene er mer irriterende enn velkomne pauser slik de var på 666 International, men jeg vil likevel si at ideen med pauser er god i og med at mange av låtene er veldig intense. Låtmaterialet er stort sett meget jevnt, og på sitt beste er dette helt på høyde med 666 International. Gullrekken startes med ”The Vile Delinquents”, og de fire låtene (”The Vile Delinquents”, ”Unaltered Beast”, ”Apocalypticism” og ”Ghostforce Soul Constrictor”) frem til og med ”Ghostforce Soul Constrictor” er alle høydepunkt, men også ”Vendetta Assassin”, ”The Snuff Dreams Are Made Of”, ”Foe X Foe” og ”Supervillain Serum” er solide saker. Nå kan jeg ikke gå inn og beskrive hver enkelt låt, men jeg kan ta ”Apocalypticism” som et eksempel. Låten begynner med bass og trommer, og låter i grunnen ganske ”funky” før gitarer og vokalen kommer inn. Dette er en låt som skiller seg ut fordi den føles mer rocka enn de andre låtene. Under refrenget kan en høre en sonar i bakgrunnen, og dette er et godt eksempel på hvordan DHG krydrer låtene med elektronikk og samplinger. I motsatt ende av skalaen finner en ”All Is Not Self” som er den eneste låten på albumet jeg ikke klarer å like. Låten er rolig, repeterende og i stor grad programmert og har i grunnen mye tilfelles med tradisjonell elektronika. Musikalsk er låten helt grei, men Kvohsts lidende og monotone cleanvokal er en lidelse å høre på. Det samme verset repeteres hele tiden og er direkte plagsomt. Imidlertid overbeviser Kvohst stort på resten av låtene og han er utvilsomt en verdig erstatter for Aldrahn. Han varierer vokalen så og si hele tiden, har flust med særpreg og du skal virkelig slite med å finne en vokalist som ligner. Vokalen er ofte svært intens og gjør at mange av låtene gir meg en veldig klaustrofobisk og faktisk ganske ekkel følelse. På grunn av dette er albumet til tider slitsomt, og en føler seg veldig sliten og tom etter en runde. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om dette er positivt eller negativt, men det er definitivt med på å gjøre albumet enda særere og det styrker utvilsomt helhetsfølelsen.

Noe av hovedstyrken til albumet ligger helt klart i variasjonen, det finnes ingen låter på skiva som så mye som minner om hverandre en gang. Det skjer noe hele tiden, og selv etter en femten-tjue runder oppdager jeg stadig vekk nye elementer i låtene. Det ligger så mye krydder gjemt i bakgrunnen at du må nilytte og virkelig konsentrere deg for å få med deg alt. Låtene er også svært dynamiske og variasjonen i tempo er stor. Det er dessuten komplett umulig å trekke sammenligninger til andre band, for jeg har aldri hørt noe som ligner engang. Skulle jeg våge meg på en kategorisering måtte det blitt industriell black metal, men dette er på ingen måte et dekkende begrep. Supervillain Outcast inneholder elementer fra veldig mange sjangere og det er umulig å beskrive musikken med et enkelt begrep.

Nå har jeg hatt Supervillain Outcast i nærmere en måned og den har snurret noen runder hver dag. Likevel klarer jeg ikke å bestemme meg for om skiva svarer til forventningene. Grunnen er kanskje at dette er noe ganske annet enn hva jeg hadde forventet meg, og ikke minst hva jeg hadde håpet på. Likevel er dette et bunnsolid, og ikke minst overraskende album. Bandet har klart å holde på det sære og originale, men likevel har de fornyet seg og tatt et langt skritt videre. Som nevnt tidligere er dette et album som krever mye tid, og derfor er det veldig vanskelig å gi noen karakter. Muligens vokser skiva til en sekser med tiden, kanskje taper den seg og detter ned på en firer. Slik følelse hadde jeg også med 666 International. Det tok noen måneder, muligens til og med år før jeg forsto hvor genialt albumet var. Et råd helt på tampen: Gi albumet tid og selv om du sliter så ikke avfei Supervillain Outcast etter en fire-fem runder. Supervillain Outcast er en opplevelse, og du har garantert aldri hørt maken.