INFERNO 07 – dag 3 – Oslo, Rockefeller

Når lørdagen kom kjente jeg, som vanlig i påsketider, på kroppen at det er akkurat passe med tre dager på Inferno. En fjerde dag og flere band hadde bare blitt overkill. Tre dager og tredve band er i smertegrensen for hvor mye musikk jeg takler live på kort tid uten å miste fokus og bli mettet. Nå har det selvfølgelig også mye med bandene som spiller å gjøre, og lørdagen fløy forbi som om i en drøm. Dette ble uten tvil den grommeste dagen jeg har hatt på mine fire år under Inferno!

Først ute var Lobotomized. Når jeg kom ned på John Dee og så bandet stå på scenen var det èn tanke som slo rot i hodet mitt: ”white thrash”, og da snakker jeg ikke om en musikksjanger. Dette var så gjennomført innavlet og ”over the top” at det ikke var annet å gjøre enn å la seg rive med. Musikken deres er en lyseblå kopi av Autopsy, men dette kom minst i andre rekke. Nede i John Dee var det god gammel bygdefest av beste kvalitet fra start til slutt. Geniet som kom på idèen å ta med to søppelbøtter fyllt med gardiner, kasetter, porr og slitne klær på scenen for å kaste dette ut til de oppmøtte i små posjoner mellom låtene mens vokalisten med det sjarmerende artistnavnet Skrapparkaren Marie Ellefsen forklarte deres tekster, livsfilosofi og alt som de rare stemmene i hans stakkars hode befalte han. Dette var så sleazy og uhøytidelig at denne opplevelsen kommer til å huskes lenge. Publikum lo og lot seg underholde og fenge under hele opptredenen, og slik kan man også bygge seg opp et rykte og en fanskare.
Lykke til med å rekruttere groupies gutter!

Etter to dager med festivallivet begynte tydeligvis mange å bli slitne, for når Brutal Truth gikk på scenen var det ikke akkurat tilløp til trengsel i lokalet. De som hadde møtt opp fikk trøkt 45 minutter med hesblesende grind i trynet. Det var forrykende fengende og forbanna fett. H på trommer ble det store blikkfanget under denne opptredenen. Makan til grimaser og innlevelse har jeg ikke sett hos en skinnpisker på det jeg kan huske. Det så nesten ut som om han hadde abnorme smerter og bare ville komme seg vekk fra alt. Sharp følte ikke akkurat noen grunn til å gi oss pustepauser mellom låtene eller kaste bort spilletiden med småprat og til tider føltes det nesten som om de begynte på en ny låt før den forrige var over. Påvirkningen av punk, og forvrenging av den, var til tider meget tydelig i lydbildet og som oftest fungerte det strålende men det var partier der det var litt lite orden i kaoset. Uansett holdt gutta fra Unaiten (nesten) like høy kvalitet som intensitet og den tilmålte tiden ble så altfor kort. Menmen, det tok de bare 16 år å komme på sitt første norgesbesøk så hvis jeg kutter ned på røykinga får jeg muligens oppleve de en tur til.

At alle ti bandene som skulle spille denne dagen kom til å fenge meg med sin opptreden hadde jeg ingen illusjon om og tyskerne i Resurrected fikk ingen ny tillhenger i meg. Lett tilgjengelig dømetall med tilløp til teknisk briljering har jeg hørt et par ganger før, for det meste bedre. Resurrected er nært ved å være et meget bra band, og Carsten Scholz på vokal har variasjonen og talentet som trengs for at bandet skal ha mulighet til å kunne oppdages i den store vrimmelen av klin like dømetallband. Likevel er det et faktum at det allerede er utrolig mange band der ute som gjør dette bedre og med mye større særpreg, jeg hører heller på de.

At Dødheimsgard, som nå foretrekker forkortelsen DHG, hadde så tidlig spilletid som 19:45 kan vel kun begrunnes med at de skulle trekke folket til Rockefeller istedet for at den sorte garde skulle sitte på diverse lugubre kneiper i byen og hyle pilsner. Dette var en manøver som general Patton ville ha nikket annerkjennende til, for selv om det var særdeles glissent når DHG entret scenen tok det ikke mer enn to låter før lokalet så passe fullt ut. Nå har blodfansen hylt over seg på diverse forum siden DHG ble bekreftet til festivalen og forhåpningene deres må ha vært på et nivå bandet umulig kunne leve opp til. Selv innrømmer jeg glatt at DHG betyr like lite for meg som det Nightwish gjør, (uten sammenligning forøvrig) så jeg kunne bare ta plass fremme ved scenen for å finne ut om disse Satans sendebud kunne få det til å rykke i nakkemusklene mine.
For å gjøre en ting klart med en gang: det tok ikke mange låtene før jeg var fast bestemt på å kjøpe meg den nye skiva for å sette meg bedre inn i musikken. De lydene jeg hørte falt for det meste i smak selv om det var noen av låtene som raskt ble glemt. Med så mange år mellom utgivelsene spriker både stilart og kvalitet, men å lage show kunne de virkelig og sammensetningen av låtene var mye bedre enn fryktet. Når teppet gikk opp ble vi møtt av to manekengdokker med gassmasker og strap-on. At bandet hadde en ytterst variert bekledning sminke var også befriende og orginalt og se, det var ingenting som minnet om tradisjonell sortmetall fra DHG denne kvelden. Vokalist Kvohst hadde like godt tatt på seg en hodebunnmaske som fikk han til å se ut som en halvråtten zombie og han hadde nok gasbind rullet rundt håndleddene og flagrende løst til å gjøre en hvilken som helst mumie sjalu. Både musikalsk og som visuell opplevelse fungerte opptredenen meget bra. Muligens ble det litt for annerledes og uvanlig for de fremmøtte, for responsen var heller laber fra publikum. Siden jeg liker å syte og ikke kan ta bandet på noe må jeg nevne at lyden var sjaber over hele linja, men spesielt ille på vokalen, uten at dette la noen som helst demper på stemningen.

Jeg var så heldig at jeg mottok promoen til Blood Tsunami en uke før Inferno og dermed fikk jeg satt meg inn i låtene deres før denne opptredenen, noe som gjorde at jeg gledet meg stort. Musikken deres er enkelt og greit fengende thrash av den gamle skolen og selv om de bare har holdt det gående i snart tre år har de allerede bygd seg opp et rykte som et imponerende liveband.
Med så mange musikere som pynter seg med sminke, uniformer og smykker var det overraskende å se et band som så ut som de kom rett fra besøk hos mor. Å se musikere med kort hår og normale klær er ikke hverdagskost under festivalen og jeg fikk inntrykk at dèt var like mye image for Blood Tsunami som liksminken er for Dark Funeral.
Blood Tsunami sin opptreden var strippet ned til et minimum, det var kun musikken det skulle fokuseres på, ikke noen form for sprell og tøysing. Trøkket de har live er gedigent og at de er drevne musikere hersker det ingen tvil om, men med bare en meget fersk skive ute på markedet var det ikke alle i salen som hadde noe forhold til musikken eller bandet og det ble dessverre litt avventende stemning. Likevel tror jeg nok bandet klarte å overbevise mange av de oppmøtte om at det bare var å kjøpe skiva raskest mulig. Høydepunktet ble nok Let Blood Reign for min del, men neste gang jeg ser bandet håper jeg de er modige nok til å spille Godbeater, den ti minutter lange instrumentalen, det var mange i salen som ble skuffet over å ikke få en brutal versjon av den.

Det manglet ikke på gromband denne kvelden og rett etter Blood Tsunami var det svenskene i Dark Funeral som skulle skremme oss. Dette uhellige korpset er selve prototypen på band du forventer å se på en ekstrem festival. Med sin overdrevne sminke, lærbrynjer, nagler og sataniske framtoning er Dark Funeral på grensen til å være en parodi av seg selv, men gjennomførte er de, og de er et av få band som i det minste er reflekterte og står for sin sataniske tro. Når man ser på programmet til årets festival så er det faktisk ikke så veldig mange skikkelig brutale band. Variasjonen er ganske stor og det er få ekstremt ekstreme band. Derfor var nok Dark Funeral et trekkplaster for de sorteste av de sorte og lokalet fyltes sakte opp mens de spilte. Der jeg sto fremst virket det som om Emperor Magus Kaligula mimet, vokalen druknet i bass og trommer, noe som jeg fant meget underholdene å tenke på. Etter første låten virket det som om balansen bedret seg og bandet kom skikkelig i gang. Gitarlyden til Lord Ahriman var noe av det mest nekro og iskalde jeg har hørt på konsert og settingen var egentlig utrolig bra rundt denne opptredenen. Jeg så de på John Dee i fjor og da leverte de varene, så at de skulle klare å gjenta det på en større scene var jeg ikke i tvil om. Mange brutale låter fra gamle dager og noen nyere og mye mer kommersielle låter fikk vi også og jeg foretrekker klart de nyere låtene live. 666 Voices Inside er en satans god livelåt for å si det slik. Jeg hadde godt klart meg uten de utslitte frasene til Kaligula mellom låtene, han og Lemmy må snart få seg enten nytt materiale eller begynne å vise litt engasjement og respekt for fansen. Grunnet lyden, og skuffelsen over at det ikke surret film i bakgrunnen under opptredenen, (tok du den?) trakk jeg ut til pizzaboden der det var god mat og bedre lyd.

På John Dee var det tid for enda et disse svartmetallbandene som har kommet til de siste årene. Koldbrann har på sine fem år allerede skapt seg et godt rykte og mange tilhengere, så det var ikke overraskende at lokalet var fullt. Lydproblemer hadde vi dessverre ikke fått nok av, og når Mannevond skulle vræle sine første strofer for det få i lokalet som fikk høre de. Mikrofonen fungerte utrolig nok ikke! Litt sintere enn han i utgangspunktet var rev han til seg mikrofonen til bassist Johnskareng, og dermed gikk de første to låtene uten back-up vokal. Dette er veldig unødvendig og fryktelig irriterende for bandet, men la ikke noen demper på stemningen til de fremmøtte. Selv om musikken var rå og kald følte jeg at det ble lite særpreg over musikken og opptreden deres. Energi hadde de og låtene satt godt, men Koldbrann ligger litt for trygt plassert mellom de ultrabrutale og de melodiske bandene til at jeg ble frelst i denne omgang.

Tiamat er vel det bandet som i utgangspunktet passet dårligst inn på denne festivalen. Positive melodier og ren sang presset inn mellom Koldbrann og Anaal Nathrakh virket litt sært, men Tiamat har mange gode melodier og i salen fantes det en del tilhengere som kunne matrialet deres godt. Disse svenske gotherne virket litt utilpasse på scenen og det virket som om de ikke følte seg helt komfortable med å spille for oss. At de startet med låten Vote For Love var både morsomt og en klar måte å signalisere at de ligger litt i andre enden av skalaen enn de fleste andre bandene på denne festivalen når det gjelder holdning til livet. Musikken har blitt mye mer myk og atmosfærisk enn jeg husker den, og selv om det er vanskelig for de hardere metalheadsen å forholde seg til slike myke melodier live var det deilig med disse dystre depresive låtene. Likevel gjorde Tiamat en flott jobb og fikk bra respons, og at det trengs variasjon i løpet av tre dager med festival er det ingen tvil om. Tiamat er et utmerket soundtrack til en livskrise! Nå mistet jeg troen på bandet når Skeleton Skeletron kom i -99, men etter det jeg hørte i dag får jeg prøve en gang til.

Det som skulle vise seg å bli årets höydare for min del følger nå. Anal nattdrakt har gitt ut noen fantastiske album og det hele toppet seg med Eschaton i fjor. Det var stor spenning til hvordan Mick og V.I.T.R.I.O.L. skulle klare å gjenskape musikken live, men med sin innleide hær imponerte de så kraftig at publikums respons var over all forventning. Mellom hver låt brøt det ut klappsalver som gradvist gikk over i taktfast applaus, og det er ikke akkurat hverdagskost på konsert i Norge. Med tanke på at dette bare var Anaal Nathrakh sin tredje konsert gjennom tidene, og den første utenfor Storbritania var den meget bra gjennomført. At vi fikk låtene Between Shit And Piss We Are Born, When The Lion Devours Both Dragon And Child og When The Fire Rains Down From The Sky, Mankind Will Reap As It Has Sown gjør meg absolutt ingenting! V.I.T.R.I.O.L. hadde noen små problemer med å gjenskape sine brutale vokalpartier, men dette er som sagt ikke et rutinert liveband så slikt får passere. Under hele settet var det umulig å bevege seg i nærheten av midten foran scenen på grunn av en svær mosh-pit som herjet vilt. Stemningen var, i mangel på bedre ord, magisk. Anaal Nathrakh er uten tvil ”The soundtrack to armageddon” som de selv så beskjedent sier det. Det er ingenting med dette bandet som ikke oser av hat, voldelige tendenser og et ønske om at alle skal ha det jævlig. I løpet av deres opptreden tror jeg at de klarte å omvende så godt som alle tilhørerne til tilhengere. Gåsehudfaktoren var stor her, og det er bare å starte en kjedemail aksjon for å få de tilbake til Norge snarest mulig!

Etter en lang festival og denne utblåsningen var jeg utmattet og valgte å roe ned på galleriet fremfor å presse meg fram nede i salen da gamlegutta i Sodom skulle sette punktum for festivalen. Før jeg kom så langt fikk jeg med meg deres ultrakjappe cover av The Thrasmens Surfin’ Bird. Sodom hadde tydeligvis bestemt seg for å stå for god, om enn litt uhøytydelig, underholdning. Det var ikke noe galt med opptredenen til Sodom, men etter Anaal Nathrakh ble de bare så kjedelige at jeg fikk ganske lite ut av deres opptreden på 25-års jubileet sitt. Sodom var en gang nyskapende og har inspirert mange band, men i 2007 føles de ikke like relevante. Dette var mer som en mimrekonsert for gamle fans å regne og lokalet tømtes sakte men sikkert for folk. Jeg stusset litt på hva de skulle med tre mikrofonstativer siden bandet tross alt bare består av Angelripper, Bernemann og Bobby. Bobby sitter godt plantet bak trommene og trenger jo ikke mikrofon fremme på scenen. Svaret kom helt mot slutten da Abbath kom inn og tok seg av vokalen på Motörheads Ace Of Spades, en låt som snart ”alle” har laget sin egen cover av, men dette var den beste jeg har hørt. Litt egenpreg, uten at det var respektløst ovenfor orginalen, og Abbath kunne sunget Motörheadsanger til solen sto opp uten at jeg hadde gått lei! Bömbers über alles!

Etter så mye ekstremmusikk og stor folkemengde begynte jeg å lengte meg hjem til stillheten med en gang lysene kom på og signaliserte at det hele var over. Gleden over å ha fått lov til å delta dette året også var stor, men nok er nok.
Jeg er ingen tilhenger av de som alltid skal syte på lyden, konserter har heldigvis sjelden studiolyd og slik bør det være. Men når man knapt nok kjenner igjen låtene til band man har god kjennskap til er det ille, dette gjaldt bare et band, men du skjønner poenget.. Dårlig utstyr, dårlige musikere, dårlige lydmenn, dårlig lokale, dårlig hørsel, dårlig karma, jeg driter i hvilken grunn som brukes, men som observasjon vil jeg nevne at lyden var mye bedre oppe på galleriet enn nede i salen i år. Siden jeg liker å stå langt fremme for å fange de visuelle detaljene, for så å trekke opp på galleriet for å få overblikk og slippe eventuell trengsel, merket jeg dette godt. Lyden på John Dee var for det meste meget bra, ikke perfekt, det er lyden sjelden på noen konsert, men såpass bra at det gikk å registrere detaljer i musikken.

Som vanlig når så mange tilhengere av ekstremmetall er samlet foregår det meste under relativt harmløse omstendigheter. Noen uoverenstemmelser var det, og inntaket av øl og brunsprit hos noen deltagere oversteg nok toleransegrensen til enkelte kropper med mange hakk. Men til at så mange var samlet så lang tid for å drikke og få ut aggresjon foreløp Inferno festivalen i dannede former og uten de store skandalene.
Det var få gjengangere blant bandene på årets festival og mange utenlandske band, noe som øker variasjonen. Det var mange band som har holdt det gående i mange, mange år, og også flere ferske, men spennende band som holdt høy kvalitet. Mange av bandene hadde gjestet Norge før, så det var en godt blandet og spennende sammensetning av band i år. Lykke til med å få til like stor variasjon i 2008..
Jeg gleder meg allerede til å se hvilke band de får lokket til å delta neste år, og presenterer herved min meget usannsynlige ønskeliste:
Necrophobic
Cryptopsy
Vital Remains
Allfader
Origin
Vi sees neste påske!
Og helt til slutt en liten beskjed til den j***a bergenseren som sto og hamret løs på døra til hotellrommet mitt klokken 06:45 fredagsmorgen på jakt etter Gunnar sitt nachpiel: Dø! DØ!! DØ!!!!!!!

Alle bilder av Rune. Se vårt bildearkiv for flere bilder.