THURISAZ – Circadian Rhythm

Thurisaz trodde jeg var et såkalt vikingmetallband av en eller annen grunn, men hei, der tok jeg feil gitt. Bandet ble startet i 1997, noen demoer ble gitt ut og lite skjedde. I år 2002 kom de med en tredje demo og etter hvert vant de også the Belgian Metal Concours, en battle of band sak og de ble hyllet som ”The King Of Metal”. Vel, det er mange om akkurat det beinet og at det er Thurisaz som stikker av med den tittelen tviler jeg på. De fikk om ikke annet ordnet seg en kontrakt etter hvert og i 2004 kom deres debutalbum, noe som jeg altså ikke fikk med meg. I fjor signet de for belgiske Shiver Records og nå er de ut med skive nummer to.

De blir beskrevet som Doom/Death i presseskrivet, men der kan jeg jaggu ikke si meg helt enig du. Jo visst er det spor av death her, men noe særlig til doom hører jeg ikke gitt, det er likte. Men tung og groovy metal med en dose death metal, det har de klart å sope sammen. Skiva varer i nesten femti minutter, men jeg kan egentlig ikke si at jeg kjeder meg nevneverdig ofte. Det er jo positivt.

Skiva har spunnet titt og ofte i en del dager nå og etter hvert har en del favorittparti åpenbart seg. Også låter. Point Of No Return for eksempel er en låt jeg etter hvert har begynt å like godt. Tidvis minner den faktisk om litt gammel Vintersorg i vokallinjene. Musikken derimot ligner ikke mye du. Den er godt variert både tempo- og musikkmessig. De kunne med fordel tonet ned synthen en del, den er nemlig en viktig del av lydbildet deres. Men på nevnte låt finnes det flere fine partier og parti der de bruker growling, black og parti med renvokal, alle godt framført, men jeg liker nok renvokalen best. Det at de varierer med vokalen er også med å gjøre dette til en trivelig affære, variasjonen tiltaler meg.

At skiva er en melodiøs affære skal jeg ikke legge skjul på, men dette i positiv forstand. Det er nemlig mange fine melodier på denne skiva og også det er med på å gjøre dette til en ganske behagelig skive. Uansett om tempoet er på sitt kjappeste eller det går rolig for seg har de plantet inn melodier, enten ved hjelp av gitarer eller synth. Jeg foretrekker gitarene, men synthen er også tidvis et ganske flott supplement.

En annen ting jeg må si er at dette faktisk til tider kan minne smått om Opeth, da tenker jeg spesielt på de rolige partiene med renvokal. Merk deg at jeg bruker ordet smått, det er ikke tilfeldig.

Ellers innbyr skiva på en god del pene partier, gode riff og som nevnt bra vokal. Lyden er bra og fyldig og miksingen er det heller ikke noe å utsette på i mine ører.

Alt i alt en god og behagelig affære dette synes jeg og selv om dette sikkert ikke kommer til å bli den skiva som blir mest spilt her i heimen tør jeg garantere for at den vil bli tatt fram igjen!

Men Kings Of Metal? Nei!!