EL CACO – Trondheim – Trondheim, Samfundet

Rett etter at Norge gikk av banen i skam etter kvalik-kampen mot Bosnia entret Dog Almighty scenen som første band ut. Jeg hadde fått stalltips om at de var ”seriøst grisefete” så dette var noe jeg så frem til. Og er det ikke godt når sånne tips slår til? Dette er musikk som sparker skikkelig live og det er liten tvil om at de fremmøtte også satte pris på dette. Bandet spiller utrolig tight og vokalen til Sindir er akkurat passe rå når det trengs og akkurat passe tilbakelent når det er behov for det. Nå kjører de riktignok på i et ganske bra tempo store deler av tiden, men de har med de små avbrekkene med rolige partier som er så viktig på konserter som det her. Er det noe å sette fingeren på så er det at jeg kunne ønsket litt mer energi fra vokalist/gitarist Sindir. Jeg har full forståelse for at han har mye å gjøre med både vokal og gitar, men skulle ønske å se bare litt mer spilleglede fra han.
Men.. det er et ungt og nytt band og jeg ser store ting i fremtiden deres om jeg skal prøve meg på litt spådom.

Så var turen kommet til El Caco og de legger lista med en gang når de åpner med låta Fallen. Versene på denne er vel noe av det hardeste som har kommet fra El Caco, og med denne festet de umiddelbart publikum i et jerngrep som de holdt hele konserten ut. Du skal være ganske sløv for ikke å la deg rive med av et band som dette altså. For det første, og noe som er veldig viktig i konsertsammenheng, har de et enormt nærvær på scenen. De er kanskje bare tre stykker i bandet (to om du ikke tar med trommisen som sitter i bakgrunnen), men så eier de til gjengjeld scenen så det synger etter. Det krever litt, men med den energien Osa og Gjesti har så er det ikke noe problem. For det andre har de etter 4 plater opparbeidet seg flust med låter som holder imponerende høy kvalitet og som de leverer med den samme kvaliteten live, og for det tredje har dem en helt unik vokalist i Osa. Gjett om den mannen kan skrike da! Men.. det som skiller han fra andre i denne sjangeren er cleanvokalen. Den er så ren, så skarp og med en så unik klang at den skjærer igjennom musikken uansett hvor høyt og hardt dem spiller. Jeg vet at dette ikke alltid er en positiv ting, men tro meg – det er det her! Jeg kan ikke tenke meg en annen vokal jeg heller ville hørt. Kjøp The Search, sett på Straitjacket eller Leaving og hør hva jeg snakker om. Det ble heldigvis en lang konsert med hele 21 låter, derav 2 ekstranummer, og de hadde satt sammen en flott blanding av låter fra alle 4 platene. Nå rakk jeg dessverre ikke å plukke opp den siste skiven, From Dirt, før konserten men det jeg hørte her bringer løfter om nok en knallsterk skive fra dem. Rakk knapt å høre ferdig sistelåten, Someone New, før jeg begynte å se frem til neste konsert med dem og skal man dømme etter publikums reaksjoner blir det forhåpentligvis ikke så altfor lenge til. Hurra!!!