DARK MOOR – Tarot

(For dere der ute som forguder drager, slot, hekser, rollespill, middelalderen, fantasyliteratur, symfonisk power-metal o.s.v. Karakter 6 eller noe slikt)

Det fines ingen pen måte å si det på så jeg innrømmer gjerne at jeg er trangsynt med følgende setning: Dette er noe patetisk hobbit-vrøvl!!! Dette er så gjennomført stappet med klisjèer at hadde dette vært ett nytt og ukjent band hadde jeg vært overbevist om at dette var et feilslått forsøk på ironisk humor. Dette albumet passer bedre inn under paraplyen til Melodi Grand Prix enn noe annet jeg har fått tilsendt så langt. Under åpningssporet The Magician var jeg overbevist om at ABBA hadde gjennoppstått som band under falsk identitet. Spanjolene er rutinerte som få og kommer her med sitt syvende album på tretten år uten at jeg feller noen gledestårer av den grunn. Bare det å kalle dette albumet for TAROT og så gi låtene navn som The Emperor, The Fool, The Hanged Man o.s.v. får automatisk ørene mine til å innta forsvarsposisjon! Tror jaggu alle kortene i Tarot kortstokken har fått en egen låt her. Gitarronking, pretensiøst, svulstig sang (må innrømme at det var mye mindre kvinnevokal enn forventet), synth, pompøst, tåredryppende følsomt, Kamelot ripp-off… Middelmåtighet: Ditt navn er Dark Moor! Lang historie kort: 60 minutter ren lidelse! Det eneste positive er at promoen ikke inneholder tekstene, så da slipper jeg å lide meg igjenom de også.