TRAIL OF TEARS – Ronny om det som har vært, er og kommer…
- Posted on 02-03-2007
Det har skjedd en hel del i Trail Of Tears leiren de siste månedene og jeg har nå huket tak i frontmann og låtskriver Ronny Thorsen for en liten oppklaring i situasjonen per i dag. Jeg velger å ikke si noe mer og overlater ordene til Ronny selv.
ET: Hei sann Ronny. Før vi gir oss løs på dagens situasjon vil jeg begynne med å gratulere deg så mye med Existentia. Nå har jeg ikke hørt den like mye som de foregående albumene til TOT ennå, men jeg forstod fort at vi snakker om et utrolig sterkt og godt gjennomført verk som virkelig står i tråd med det de forventninger en har når en får ei ny skive fra deg. Hvilke tanker har du selv rundt materialet som er på Existentia nå når du har den et stykke bak deg?
R: Det er godt å høre! Jeg må vel først og fremst si at jeg er sinnsykt stolt over hva bandet har kommet opp med denne gangen og selv om det kan virke som en klisjé så anser jeg denne skiva som det klart beste vi har gjort så langt. Jeg føler at plata er milevis bedre enn foregående album på samtlige felt, vi fokuserte veldig på å skape en større følelse av identitet denne gangen, noe jeg synes er veldig merkbart.
ET: Dessverre ble det jo ikke bare fryd og gammen med release av ny skive, før jul skjedde det nemlig noe veldig drastisk i form av at flere medlemmer takket for seg etter en tur til Mexico. Kan du fortelle litt rundt dette? Jeg skjønner at du er lei av å prate om dette, men det er et tema man dessverre ikke kan unngå. Skriv hvor mye/lite du vil rundt dette.
RT: Det er vel et rimelig stort tema dette men jeg kan jo forsøke å få med det mest vesentlige. Problemet var jo i bunn og grunn at vi reiste med en arrangør som dessverre viste seg å ikke være i stand til å utføre forpliktelsene sine ovenfor bandet på noen måte. De mest elementære ting ble møtt med skuldertrekk og hoderysting og det var vel ikke få ganger jeg måtte klype meg selv i armen for å forsikre meg om at dette faktisk skjedde. Når du på en måte tar deg selv i å se etter skjulte kameraer sier det vel det meste om situasjonen. Alt, absolutt alt, var av en latterlig karakter, være seg overnatting, transport samt riderbetingelser (tekniske og andre). Alt ble regelrett ignorert, kommunikasjon var ikke-eksisterende og det hele utviklet seg mer eller mindre til en vits. Hadde noe tilsvarende skjedd i Europa hadde vi selvsagt vært på første fly hjem men situasjonen er for å si det mildt litt annerledes når du befinner deg på andre siden av jordkloden. Det mest alvorlige var dog at enkelte av de lokale promotørene hadde trukket seg ut av turneen uten vår kjennskap. På dette tidspunktet hadde arrangøren allerede betalt for flybilletter og av redsel for at vi skulle avlyse hele turneen pga dette valgte de å holde kjeft og heller påta seg rollen selv som lokal promotør i byer hvor de ikke hadde den nødvendige kompetansen. Dette førte selvsagt til dårlig promotering og igjen til et stort underskudd for alle involverte. Det finnes ikke en sjanse i helvete til at vi hadde satt oss på det flyet hadde vi visst om dette men som sagt fikk vi ingen info om dette før vi faktisk befant oss i landet. Som en konsekvens av alle disse problemene fikk vel de andre nok og bestemte seg for å forlate bandet. Det er forståelig at folk blir frustrerte i en sånn situasjon men måten de håndterte dette på er uansett under enhver kritikk, herom hersker ingen tvil. Jeg fikk en to-minutters beskjed samme dagen som de reiste hjem og ble etterlatt alene i Mexico City for å ordne opp i alle problemer samt å informere samarbeidspartnere og fremtidige turnearrangører om hva som faktisk hadde skjedd, i og med at de ikke tok seg bryet med å informere noen som helst og heller bestemte seg for å stikke fra alt som var av ansvar. Så ferien min som var planlagt i et halvt år og som allerede var betalt for ble i stedet brukt til å sitte på nett og i telefonen for å ordne opp i alt sølet de etterlot seg. I og med at jeg var kontaktperson mellom band og arrangør var jo dette selvsagt også min feil ifølge de andre, det at de selv så at arrangør ikke klarte å oppfylle den minste ting hadde liksom ingen betydning så i stedet for å stole på en kamerat gjennom 15 år valgte de heller å dekke ryggen til en arrangør som gjorde absolutt alt feil.
ET: Men selv om det blåser orkan styrke i midt i trynet gir du ikke opp og nekter å legge Trail Of Tears dødt. Hvordan er status nå når vi skriver februar 2007? Jeg så at du har rekruttert Cathrine Paulsen tilbake (hun sang på A New Dimention Of Might fra 2002) og at dette ikke falt helt i god fisk blant eksmedlemmene. Hvordan stiller du deg til dette og hvilke tanker gir det deg? Og en annen ting, hvordan ser dagens besetning ut egentlig?
RT: Jeg måtte vel ta et valg ganske tidlig for å si det sånn, skulle jeg la dette spise meg opp fra innsiden eller skulle jeg legge det bak meg, brette opp ermene og se fremover? Valget var egentlig ganske enkelt, jeg nekter å lene meg tilbake og pisse på 10 år med hardt arbeid fordi enkelte ikke har motivasjon til å fortsette. Situasjonen er like komisk som den er tragisk, vi har alle jobbet med dette i flere år med det målet å bygge opp bandet til noe større og nå da interessen for bandet virkelig begynner å ligne noe så skal liksom alt strande pga problemer på en enkelt turne. Selv om jeg hadde håpet at vi kunne fortsatt å bygge dette sammen kan jeg heller ikke tvinge folk til å fortsette og etter hva som er blitt sagt fra de andre i ettertid hadde jeg vel ikke vært særlig lysten på det uansett. Trail of Tears kommer uansett til å fortsette, om mulig under et annet navn selv om jeg er i min fulle rett til å benytte navnet. Det er uansett ikke snakk om å oppløse bandet og starte under et nytt navn men det blir snarere en fortsettelse av det som er nå, muligens under et annet navn. Det vil uansett ikke bety noe som helst for det som er booket av livejobber fremover, bandet er allerede booket og et navnebytte vil uansett være opp til bandet. Per dags dato er den nye line-upen nesten ferdigstilt, som du nevner er Cathrine Paulsen tilbake i bandet og resten kommer til å bli annonsert i nær fremtid. Vi har store planer fremover og vil dedikere oss til turnering i en langt større skala enn hva som har vært tilfellet tidligere.
ET: Hvordan ser du for deg at bandet fortsetter videre nå da? Dere skal jo blant annet spille på årets Sweden Rock festival og det blir nok ikke mangel på andre konserttilbud. Kommer du til å huke inn live-musikere eller vil du lete etter permanente erstatninger?
RT: Nei, jeg er ikke interessert i å gjøre dette til et session band på noe som helst måte. Selv om jeg på en måte jobber under et visst press kommer jeg til å bruke tid på å finne de rette folkene til jobben, det er ikke aktuelt å gå for det første og beste bare for å finne ut om en måned eller to at ting ikke funker og dermed starte fra scratch igjen. Det meste er uansett på plass allerede og første spilling nå blir som du sier Sweden Rock. Flere festivaler er også booket og kommer til å bli offentliggjort så snart vi får grønt lys fra festivalene selv. Foruten disse jobbes det med både Europa og Nord-Amerika turne til høsten og som nevnt så håper jeg at vi nå endelig er i posisjon til å takke ja til alle tilbudene som faktisk har foreligget en stund. Det har vel aldri manglet tilbud men med enkelte medlemmer som heller har foretrukket å bli hjemme så blir ting vanskelig.
ET: Existentia heter jo det nye verket og stiller seg i rekken av gode TOT-album. Føler du at denne skiller seg nevneverdig ut fra forgjengeren Free Fall neto Fear? Hvordan jobbet dere opp i mot Existentia og hvordan brukte dere studiotiden denne gangen? Oppstod det noen problemer i forhold til innspillingen eller gikk denne prosessen knirkefritt?
RT: Skiva er vel først og fremst mer melodiøs og symfonisk enn forgjengeren ”Free Fall..”, vi har også denne gangen, som nevnt, fokusert mye mer på å skape en større følelse av helhet og identitet. Dette gjorde at vi tidlig i prosessen merket hvilken retning materialet tok og vi bestemte oss da også tidlig for å reise tilbake til Frankrike og jobbe sammen med Terje Refsnes i Soundsuite Studio som vi gjorde på ”A New Dimension of Might”. Innspillingen forløp som en drøm, i hvert fall sammenlignet med forrige plate som tok nesten ni måneder å ferdigstille grunnet absurd mange problemer og forsinkelser i studio. For min egen del vil jeg også si at innspillingen denne gangen ble atskillig mer konsentrert og kreativ, det er ikke til å komme unna at det er litt mer attraktivt å tilbringe seks uker i Syd-Frankrike i nydelige omgivelser enn å sitte i en norsk kjeller over flere måneder på svarteste vinteren. Ved å reise bort ble innspillingen også mye mer fokusert, vi kunne legge resten av livet på hylla i seks uker, glemme jobb og forpliktelser hjemme og bare konsentrere oss 100% om å lage den beste skiva mulig.
ET: Personlig synes jeg ikke skiva skiller seg så mye ut i fra FFIF, men stiller seg som en flott videreføring på hva dere gjorde på den skiva. Personlig er jeg bare glad for det, men andre kan kanskje stille seg skeptisk til at dere på en måte ikke gjør noe nytt. Hvilke tanker har du selv om dette?
RT: Tja, jeg er vel ikke helt enig i det, som nevnt er materialet denne gangen betraktelig mer melodiøst og lydbildet generelt mye større vil jeg si. For meg høres plata ut som en fin blanding av nytt og gammelt Trail of Tears, vi har forsøkt å plukke de beste elementene fra alle platene våre, legge til en del nye ting for så å smelte alt dette sammen til en sterk enhet. Vi prøver uansett å ikke analysere alt til døde, det er altfor lett å ende opp i et veldig snevert mønster om man må finscanne hvert jævla tema. Vi tenker vel aldri at ”dette er for black metal” eller at ”dette er for pop” men krysser gjerne stilarter og bruker hva det måtte være av musikk om det skulle løfte en låt på en eller annen måte. Det er jo heller ikke mulig å gi hele verden ståpikk, folk har som regel en mening uansett hva man gjør og du har jo også de som er uenig med deg og mener at vi utvikler oss aaaaaltfor myeJ
ET: Når du sitter å skriver en låt, sitter du da med bilder i hodet ditt om hvordan denne låten skal bli eller kommer dette til deg etter hvert? Og lager du ofte hele låter med en gang eller spiller du inn riff, legger de bort, plukker de fram og fortsetter på de ved en senere anledning? Folk har jo totalt forskjellige måter å lage låter på, hva er din ”oppskrift”?
RT: Det kommer vel etter hvert vil jeg si, stort sett hvert fall. Det fleste låtene våre er vel resultater av individuelle ideer som gjerne er spilt inn hjemme hver for seg for så å jobbes med av et samlet band i øvingslokalet. Alle bidrar jo, i mer eller mindre grad til å forme låtene til det ferdige resultatet. Musikken kommer som oftest først ettersom jeg synes det er mye lettere å danne seg et bilde av vokalen når en låt er komplett musikalsk. Deretter blir det å finne den rette feelingen og stemningen før man finner de beste stedene for de forskjellige vokal retningene. Så er det til på vokalarrangementene for å få de interessante nok til at de tilfører låtene noe fremfor å bare fylle et hull og når man har sagt seg fornøyd med dem er det til slutt tekstene som står for tur.
ET: Jeg ser at skiva for det meste har fått god kritikk i mediene. Hvordan stiller du deg i forhold til anmeldelser? Leser du de og lar de gå til ettertanke eller leser du de for så å glemme dem eller velger du å ikke lese?
RT: Vel, man trenger jo ikke akkurat være geni for å skjønne at det er litt fetere å få bra tilbakemeldinger enn å få et terningkast to kjørt opp i ræva da, man har tross alt lagt ned jævlig mye arbeid en slik produksjon og da er det en liten lettelse å se at andre også faktisk setter pris på det man gjør. Når det er sagt legger jeg meg ikke ned og depper heller hvis det skulle komme inn en kjip anmeldelse eller to, det er litt tilbake til det med at man ikke kan gi hele verden ståpikk, noen reagerer dessverre med innovertiss og vaffelpung i stedet og sånn er det bare.
ET: Kan du si noe ord om coveret på Existentia? Og gjerne noen ord om tekstene også. Føler du at coveret reflekterer tekstene eller omvendt eller hva føler du? Hehe
RT: Når det gjelder coveret er det vel ikke noe hokus pokus men vi ville ha et intenst og effektivt men samtidig enkelt design som forhåpentligvis legges merke til i mengden av andre skiver i butikkhyllene. ”Symbolet” på fronten kan gjerne ses på som en tåre, med åpenbare referanser til bandnavnet og når det gjelder resten er det vel ikke annet enn et greit blikkfang, hehe…vi er ganske enkle sånn. Tekstene gidder jeg ikke si så mye om, annet enn at flere av dem omhandler eksistensielle spørsmål, ting som folk flest må forholde seg til i hverdagen, hvordan de minste ting kan ha store innvirkninger på en persons fremtidige liv osv. Et stort tema kanskje men jeg er av den oppfatning av at folk som faktisk er genuint interessert i den lyriske delen av et album foretrekker å studere selv fremfor å bli detaljforet eller fortalt hvordan de skal tenke.
ET: Trail Of Tears har med Existentia kommet med 5 fullengdere. Hvordan ser du på tiden du har hatt med Trail Of Tears siden debuten, Disclosure In Red, kom i 1998? Hva har vært høydepunktet (om det er bare ett) og hva har vært det tyngste? Er det fortsatt like stort kick å gi ut ny skive? Og hva føler du er det beste med å få gitt ut ny skive, er det det å få et produkt i hendene, konsertene, tilbakemeldingene… What?
RT: Her kunne man nevnt mye ja hehe…nei for å si det sånn så har jo bandet formet meg til den personen jeg er i dag og det blir egentlig litt rart å tenke på hva eller hvor jeg hadde vært i dag hadde det ikke vært for bandet. Sannsynligvis hadde jeg vel hatt god jobb og tjent penger som fornuftige folk flest! Det å skulle oppgi høydepunkter blir vel nær sagt umulig, jeg har opplevd så mye at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Du har jo selvsagt de mest opplagte ting, som å signere den første kontrakten og reise på den første turneen samt å få den første skiva i hånda for aller første gang. Slike ting vil alltid være spesielle men det har jo skjedd mye gøy gjennom årenes løp. For meg er jo dette livet mitt og like innholdsrikt i dag som da jeg begynte, jeg brenner for dette og da kan jeg ikke bare ignorere det. Det er og blir live biten som er det beste ved å spille i band for min del, ingenting kan sammenlignes med å reise land og strand rundt og møte mennesker, se reaksjonene ansikt til ansikt og fremføre det man har laget på dass eller soverommet for folk i land man ellers aldri hadde fått besøkt.
ET: Dere holder fortsatt hus på Napalm Records, trives dere der eller er dere kontraktbundet og slipper ikke løs for å si det slik? Har du noe drømmeselskap som du har skikkelig lyst til å havne på og hvordan ser den ultimate kontrakten ut?
RT: Ja, nå er dette siste skiva for Napalm, hvert fall på denne kontrakten. Jeg kan vel si såpass at det skal en helvetes kontrakt til før jeg signerer med dem for flere plater, etter såpass lang tid føler jeg at bandet er klar for å ta skrittet over på en større label selv om Napalm også har gjort veldig mye bra for oss. Det foreligger allerede en del tilbud men jeg kommer til å ta meg veldig god tid før jeg bestemmer meg for neste selskap. Jeg vil vel ikke si at jeg har noen drømmelabel men som sagt så er jeg hypp på å ta steget opp på et større selskap og i så måte kunne Nuclear Blast, Century Media eller til og med Roadrunner vært interessant. Skulle et større selskap vise interesse så er det uansett en forutsetning at de vil satse på bandet og kan legge ting på bordet som indikerer nettopp dette.
ET: Hvor har vi Trail of Tears om tre år? Hvilke framtidsplaner har du for bandet? Mange ser jo tilbake på karrieren sin og sier at de aldri trodde de skulle kunne holde på så lenge som de har gjort. Mange av disse er jo en del år eldre enn deg, men tror du at du vil føye deg inn i rekken av disse edle, gamle menn? Klarer du å se for deg at du fortsatt holder på med dette om, ja, la oss si femten år?
RT: Tja, nå har jeg vel aldri skrytt av å ha jobbet som spådame, ei heller er jeg synsk men jeg håper og tror at om tre år så vil folk se et band som turnerer hyppig og som fungerer bedre enn noensinne. Når jeg ser meg tilbake så skal jeg også innrømme at jeg ikke hadde regnet med å komme der jeg er i dag men så er det noe som heter mange vil ha mer og fanden vil ha fler da og sånn sett setter man seg jo nye mål hele tiden ettersom man når de forrige, det tror jeg er naturlig for de fleste. Jeg ser det dog ikke som naturlig å stå på scenen om 15 år, hvert fall ikke i samme setting som nå, da vil jeg i så fall være 44 og skulle jeg da fremdeles insistere på å stå på scenen og skrike så får du heller minne meg på det i form av hagleskudd mot hodet.
ET: En annen ting, bare for gøy, hvordan ser den ultimate line-up ut for deg? Om du selv vil være med i denne konstellasjonen er helt og redelig opp til deg!
RT: Sånne spørsmål har jeg store problemer med ettersom jeg bytter mening hvert 5.sekund men kanskje denne hadde vært interessant (drit i om folk er begravd allerede): Johnny Cash (vokal), Leonard Cohen (whiskyånde og backing vocals), Dimebag (gitar og generelt inntak), Nick Barker (trommer) og Blackie Lawless (bass, selv om han aldri i helvete hadde funnet seg i det). I denne sammenhengen hadde jeg vel passet best som matpakkeassistent.
ET: Da har jeg ikke noe mer for denne gang, men avslutt med hvilke ord du selv måtte velge eller kopiere fra noen som har sagt det bedre før deg!
RT: Jau, må vel si takk for praten da og oppfordre folk til å tømme pungen hos nærmeste platesjappe. En skål er vel heller ikke feil!