TRIOSPHERE – En sammensveiset gjeng

Triosphere består av 2 personer fra Sør-Trøndelag og 2 stykker fra Troms, likevel må vel bandet sies å være et trøndersk band ettersom de har base i Trondheim. Bandet har vært ute og spilt 4 konserter sammen med selveste WASP her i Norge denne høsten og med debutskive ute på FaceFront, var tiden inne til en dypere utgraving i hva som skjer i Triosphere leiren. Jeg møtte låtskriver Marcus Silver for en særdeles hyggelig og avslappet samtale om debutskiva Onwards, konsertene med WASP og en del annet.

 

ET – Vi kan begynne med det siste som skjedde. Dere var nettopp ute og gjorde 4 oppvarmingsjobber for selveste WASP. Hvordan var det?

MARCUS – Det var helt sensasjonelt bra. Selve spillingene visste vi ville bli geniale; for de var alle utsolgt ganske lang tid i forveien. Men behandlingen vi fikk av det bandet der, det var over all forventning. Dealen var at vi skulle dekke alt inkludert reise, opphold og hotell selv, men da vi møtte opp første dagen sa Danny, turnemanageren deres at det var bare tull. Han ordnet det slik at vi fire i bandet fikk hele seks hotellrom i hver by, fire vi kunne bruke og to vi kunne kræsje, hehe. Vi fikk mer betaling enn hva som var avtalt også og dette var den første headlineren som har behandlet oss mye bedre enn hva jeg hadde forventet. En skikkelig opptur.

 

ET – Fikk dere noe kontakt med gutta i WASP, eller gjorde dere kun spillejobbene og det var det?

MARCUS – Ja, vi snakket ganske mye med dem. Ikke så mye med Blackie selv, for han er en ganske privat person. Han hadde med seg kona si og ville ha mest mulig fred og ro, men resten av gjengen ble vi ganske gode buddies med. Jeg spilte ganske mye gitar med den andre gitaristen mens Ørjan ble ganske god kompis med trommisen.

 

ET – Vet du om de så på dere mens dere spilte?

MARCUS – Ja, faktisk. De kom etter konserten på Rockefeller og sa at vi spilte sinnsykt bra den kvelden. Ja, ja, som om de hadde sett på liksom, tenkte vi. ”Ja, men i andre refrenget i den låta der du tappet mens du sang”, sa de til Ida, for hun kjører ganske heftige bassting mens hun synger. ”Hvordan får du til det der?” Og da tenkte vi at kanskje de faktisk har stått og sett på. Og på siste kvelden så vi at de stod oppe på galleriet og så på oss under hele konserten. Vi var sikker på at det bare var noe de sa, men det var faktisk sant at de så oss spille. Trommisen deres var ganske observant også, for han kom og spurte den siste kvelden ”Når du introduserer bandet, er det riktig at du kaller Ørjan for Hurricane?” Vi snakket norsk i mellom låtene og han hadde fått med seg noen engelske ord der. Han hadde fulgt med skikkelig han, hehe.

 

ET – Hvordan fikk dere disse jobbene?

MARCUS – Det startet for ganske lenge siden og vi var i kontakt med dem direkte. Vi tok kontakt med managementet deres for vi hadde en liten drøm om å få bli med på hele turneen. Men i og med at skiva vår ikke kommer ut før etter at turneen er ferdig, så ble det ingenting av det. Da spurte vi om vi ikke kunne i det minste bli med på den norske delen, og det ordnet seg. Vi fikk kontaktinfo til Blackie av vår alles kjære Håkon Grav.

 

ET – Vil du si at å bruke ressurspersoner som Håkon Grav og direktekontakt med management er veien å gå for å bli supportband for såpass store headlinere som for eksempel WASP?

MARCUS – Det beste er vel å ta kontakt med managementet deres og det er vel veien å gå.

 

ET – Sendte dere demo til dem eller noe sånt slik at de fikk hørt materialet deres først?

MARCUS – Manageren deres var inne på nettsiden vår og sjekket ut. Han var ganske nøye med hvilket supportband de ville ha. Det var egentlig et annet band som hadde fått jobben, men de ble kastet ut. Han sa det da vi snakket med ham at det er greit at vi spiller sånn og sånn men vi skal høre musikken først, så da la vi ut tre låter på hjemmesiden vår. Blackie selv var inne og hørte på dem og da var det greit.

 

ET – Så dere noe på konsertene til WASP selv?

MARCUS – Jeg så alle jeg, hehe, og storkoste meg. Det eneste jeg savnet var ”Animal” og ”Mean Man”. Ellers var det en ganske brukbar hitparade. ”Mean Man” der spiller de sikkert ikke uten Chris Holmes, siden låta handler om ham, men men.

 

ET – Livebiten, der har dere vært aktive i Norge. Hvordan er det utenfor landets grenser?

MARCUS – Det kommer og i første omgang ser det ut til at vi skal ned til Spania og Portugal en tur og muligens England og Irland. Ellers er det på vent med turnering til plata er kommet ut. Den slippes ikke i Europa før i januar og vi har en turne på gang etter at den er ute.

 

ET – Dere skulle egentlig kjøre releaseparty her i Trondheim, men der ble det noe krøll. Kan du si noe om hva som skjedde?

 MARCUS – Der ble det noe krøll ja, hehe. Vi begynte å ordne den konserten for lenge siden. Vi bestemte oss for å ha den på Rock City, ikke en vanlig konsertplass, men en jævli kul plass. Vi ville ha den der, litt for vår del og litt for Rock City sin del. Vi hadde leid inn scene, PA, lys og fullt crew og alt var klart. Den dagen annonsene skulle gå i trykken i Scream, Monster og diverse aviser og sånt, så ringer jeg Frimurerlosjen for å sjekke adressen til Rock City (Frimurerlosen er det bygget hvor Rock City ligger) da den skulle være med i annonsene sammen med et lite kart. Da fikk jeg beskjed om at det ikke var aktuelt å ha konsert den kvelden. Jeg sa: ”Vi har jo kontrakt på det, og den ble skrevet for en og en halv måned siden”. Men de hadde bestemt seg for to uker siden at det ikke ble aktuelt. Og da spurte jeg om når de hadde tenkt å fortelle det til oss. Men da fikk vi til svar at det var ikke hans problem. Jeg sa at vi hadde masse folk som kom utenbys fra, blant annet plateselskapet og en god del fans som ikke fikk byttet hotell og flybilletter. Men det var heller ikke hans problem. ”Vi har jo kontrakt på dette her”, sa jeg men det spilte heller ingen rolle. De hadde funnet ut at de skulle ha en syttiårsdag i 4. etasjen den dagen og da var det ikke aktuelt å ha noe annet i 2. etasjen. ”Du er klar over at det er et utested i 2. etasjen og det kommer til å bråke like mye om det ikke er konsert der”, prøvde jeg meg med. ”Spiller ingen rolle”, var svarte der også. Det at syttiårsdagen var ferdig tre timer før vi skulle gå på scenen, spilte heller ingen rolle. Så, da ble det ikke noe releaseparty der gitt. Men det blir på Blæst 1. desember, det var den første ledige datoen som var tilgjengelig, men den er bankers, hehe.

 

ET – Jeg så på hjemmesiden deres at Triosphere har betalt ut en del kostnader som fansen har hatt i forbindelse med denne avlyste konserten på Rock City. Ble det dyrt?

MARCUS – Det ble dyrt ja, men heller det enn at fansen og folket skal sitte igjen med et første minne om Triosphere der de tapte mye penger på en konsert det ikke ble noe av. Penger er penger og folk er folk. Det kostet litt men det er verdt det.

 

ET – Hvordan vil du si at forholdet mellom dere og Rock City er nå da?

MARCUS – Forholdet mellom oss og Frimurerlosjen er en smule….anstrengt, hehehe. Med Rock City derimot er ting bra. De har hjulpet oss med å få omorganisert hele greia, så det er en grei gjeng. Men Frimurerlosjen kan du få billig, hehe.

 

ET – Nok liveprat og over til Onwards, debutskiva deres, hvis du ikke har noe imot det. Jeg har jo ikke mottatt noen promo enda, men det er takket været Posten og ingen andres skyld. Hva vil du selv si om skiva? Hvordan er den i forhold til de låtene vi har hørt fra Triosphere tidligere?

MARCUS – Den er hardere og kjappere, ikke moderne men har litt andre inspirasjonskilder. Det er heller ikke så veldig klassisk heavy rock som det vi var da vi startet opp. Vi har fått dratt inn alle de inspirasjonskildene vi har fra black metal trommis, en klassisk hardrock vokalist og meg som er litt all over. På Onwards-låtene har vi fått blandet sammen alt uten at det har gått på bekostning av noe. Jeg synes vi har funnet vår stil med låtene på Onwards.

 

ET – Var den enkel å spille inn eller var studiooppholdet problematisk og trøblete?

MARCUS – Nei, vi var ganske godt forberedt fordi vi hadde gjort pre-prod på alle låtene, og det sammen med vår produsent Rune Stavnesli. Så både vi og han visste hva vi skulle gjøre da vi kom i studio. Han sa at han aldri hadde vært borti et band som hadde fått gjort så mye på så kort tid. Men vi ble mer imponert av ham. Vi var tre uker i Top Room Studio, og hvordan han klarte det, det skjønner jeg ikke. Vi, Ida, Ørjan og jeg jobbet på skift, mens han jobbet hele tiden. Han sov maksimalt fire timer hver natt, men det gikk veldig bra. Jeg er jævli fornøyd med at vi hadde med Rune i studio, han har peiling. Hadde det ikke vært for ham, tror jeg vi hadde slitt veldig i Top Room.

 

ET – Du fortalte at dere hadde spilt inn skiva i Top Room Studio. Var det Top Room dere i utgangspunktet hadde tenkt å benytte dere av, siden det var Rune Stavnesli som var produsent?

MARCUS – I utgangspunktet hadde vi lyst til å gjøre det i Godt Selskap, men da de gikk konkurs måtte vi finne en annen plass. Det var Rune som anbefalte Top Room også, tror jeg. De har gjort mye av det som er innspilt av bra norsk metal, men det var ikke så viktig for oss hvor vi spilte inn skiva. Det viktigste var at vi hadde med Rune, men når det først ble Top Room, så var det et veldig bra studio. Vi var i Fredman og mikset skiva og det i alle fall en fryd. Jeg har alltid hatt lyst til å dra dit men har aldri hatt råd. Og da vi fikk budsjettet var det aldri noen tvil om at vi skulle mikse der.

 

ET – Hva mer kan du si om skiva?

MARCUS – Det er jævla dumt at du ikke har fått promoen enda, det kan vi i alle fall si.

 

ET – Ja, det er dumt det der og jeg vet det er litt tidlig, men har dere fått noen tilbakemeldinger fra media så langt, fra de som da har fått promoen, hehe?

MARCUS – Plata har vi fått lite tilbakemeldinger på skiva, for promoene er nettopp sendt ut. Men vi har fått jævli mye tilbakemeldinger på livejobbene, både Southern Discomfort og WASP jobbene. Det var forresten de jobbene som førte til de tilbudene vi nå har fått nedover i Spania, Portugal og på de britiske øyer.

 

ET – Hvordan vil du framstille Triosphere som band og hvor har dere det største potensielle markedet?

MARCUS – Jeg vil ikke si at vi er direkte nyskapende, men at vi er et moderne og tidsriktig band som kan ha et ganske bra nedslagsfelt. Jeg tror ikke det er kun i spesifikke markeder som Japan eller Tyskland vi kan selge, men heller et ganske bredt felt.

 

ET – Hvem har vært mest produktiv når det gjelder tekst og musikk?

MARCUS – Musikken lager jeg og alle tekstene bortsett fra to, som jeg har skrevet, er det Ida som har stått for. Mange av låtene jeg skriver begynner med ikke en fastsatt tekst, men en ide om en tekst. Ofte må jeg ha en tekst som trigger musikken og så går jeg videre når jeg har teksten. Jeg forteller Ida hva det er jeg prøver å si, og så skriver hun veldig ofte det jeg prøver å få fram med ideen min. Det er ikke det mest naturlige for meg å sette ned mine tekstideer på papiret, hehe, men jeg har ofte en klar formening om hva teksten skal omhandle. Så ofte er det jeg som har ideene og hun som skriver dem.

 

ET – Tenker likedan dere da?

MARCUS – Njaaaa, i alle fall er hun god til å formidle det jeg har av ideer. Hun sier også at det er jævli kjekt at jeg kommer med ideer, slik at hun får startet tankeprosessen. Det er lettere for henne å få teksten i samsvar med musikken når hun har en ide og starte med istedenfor at hun skal starte med en tekst uten å ha noen klar formening om hva teksten skal handle om. Så samarbeide oss imellom funker jævla bra.

 

ET – Og de andre karene er ikke med i den prosessen?

MARCUS – Ikke på selve skrivingen av låtene nei, men Ørjan er med når vi arrangerer låtene.

 

ET – Hva handler tekstene om i hovedsak? Er det et spesielt emne som går igjen?

MARCUS – Kortversjonen er at tekstene handler om det å komme seg videre etter motgang. Motgang som kommer så brått på at det bare knuser deg fullstendig. For meg skjedde det så brått at jeg lurte på hva vitsen med å stå opp var. Og da alt var som mørkest, er det som oftest noe finurlig som snur det til det positive. For meg kom all motgangen på en gang og jeg hadde ingen motivasjon til å gå videre. Men så kom det lille lyset i tunnelen i form av Ida og Ørjan og nye venner, nye inspirasjonskilder og litt ny giv. Jeg fant ut at det nye som ga meg en ny giv, var så mye, mye bedre enn det som hadde dratt meg nedover. Og det siste la jeg bak meg og nå handler alt om å finne nye beitemarker. Men det er ikke kun det tekstene handler om. De handler like mye om det å sette pris på det du har og ikke bare bitterheten mot de som dolket deg i ryggen. Derav tittelen Onwards.

 

ET – Du tenkte deg ikke om to ganger før du brettet ut dine personlige problemer på denne måten?

MARCUS – Nei, ser ikke noen grunn til å gjøre det heller. Alle har mer eller mindre vært der en gang og det er ingen vits i å late som man ikke har vært der og det var det som gjorde at det ble musikk av det til slutt også.

 

ET – Hva har Triosphere som andre band ikke har? Hva er det som gjør Triosphere til det bandet det er?

MARCUS – Vi har verdens beste kvinnelige vokalist i Ida. Ellers er det sammensetningen av så i utgangspunktet forskjellige folk som det vi er. Det er slik at når du har veldig forskjellige typer folk, men allikevel får det til å fungere, da kan det fort bli veldig spennende og bra. Det blir som et puslespill der bitene egentlig ikke passer sammen, men når du allikevel klemmer bitene sammen og får et nytt bilde du ikke har sett før; der har du Triosphere.

 

ET – Du er ikke redd for at det skal gå alle veier da, siden dere er såpass forskjellige?

MARCUS – Nei, vi er så sammensveiset nå at det kan ikke skje. Manageren til WASP sa til oss: ”Er dere aldri fra hverandre dere? Blir dere ikke lei av hverandre?” Det eneste jeg er redd for, det er å miste Ørjan, fordi han er en jævla genial trommis å ha i et band. Men det er bare frykt, det er ikke noe reelt i det.

 

ET – For å prate litt mer om Ørjan. Er han like treg til å arrangere og komme med sine ting som han er ellers i livet, hehe?

MARCUS – Hehe, han er treg.com. For det første er han treg og for det andre er han veldig vanskelig å få tak i når det er noe du trenger ham til. Men det er et ganske vanlig fenomen for trommiser som går arbeidsledige. Vegard (Vyl) fra Keep of Kalessin er jo akkurat likedan, hehe. Opptatt hele tiden, men gjør ingenting og har egentlig ikke tid til å gjøre noe heller, hehehe.

 

ET – Ida – Ofte fremstilt som Norges hardest metal dame og som du sier; verdens beste kvinnelige vokalist. Hvordan takler dere andre i bandet at Triosphere frontes av en dame og er hun like tøff privat også som hun er på scenen?

MARCUS – Jeg synes at hun er et unikum og hun er mye tøffere privat, hehe. Det er ingen slinger i valsen når hun er i nærheten. Hvis du ikke gjør jobben din skikkelig, da får du høre det.

 

ET – Vil du da si at det er sundt for dere trøndere å ha henne med i bandet, for trøndere er jo som kjent verdens tregeste folkeslag?

MARCUS – Nettopp derfor er det kjempesundt å ha henne med. Du kan jo tenke deg selv når vi har Nord-Norges tregeste mann på trommer og resten er trøndere, da trenger vi noen som setter fart i sakene, hehe. Det er kjempemessig og det er derfor det er så bra sammensetning i bandet.

 

ET – Du, Ida og Ørjan er rimelig godt kjent for metalfolket i Norge, mens sistemann Tor Ole, er et ubeskrevet blad for de fleste. Kan vi få kortversjonen av dere alle slik at folket blir litt mer kjent med gjengen bak Triosphere, og du kan begynne med deg selv.

MARCUS – Fy faen, det er enklere å prate om andre. Derfor begynner jeg med Tor Ole, det er han som er ferskest i bandet. Han var ikke med å spille inn Onwards, men han kommer til å være med neste gang. Det var ikke noe særlig tvil om at vi måtte ha med en ekstra gitar live. Han er som du sier, ganske ukjent, men jævli god. En jævli tight og god rytmegitarist og en jævli grei fyr; litt sånn typisk treg trønder han også, men helt perfekt å ha med i Triosphere. Det var jo jeg og Ida som startet bandet under en Headspin øving. Obsidian C hadde laget en låt til Headspin som vi fant ut at vi måtte ha kvinnelig vokal på. Vyl kjente Ida og vi sendte henne tilbud om å bli med. Vi trodde det skulle komme en 45 år gammel kjærring, siden hun var vært med å synge i mange år. Så vi var litt skeptiske, men greit nok; Vyl overtalte oss. Hun dukket opp på øving og da vi spurte om vi skulle vise henne låta, fikk vi beskjed om å bare begynne å spille. Vi begynte bare og da vi kom til det første verset, begynte hun å synge uten tekst eller noen ting. Jeg og Obsidian C ble bare stående å se på hverandre og lure på hvem faen er denne dama. Vi måtte skru ned PA-en til halvparten av volumet, da det er så sinnsykt mye kraft i stemmen hennes. Jeg og Obsidian C ble til slutt stående å se på hverandre og le. Det var så tøft og det endte med at vi spilte inn en Headspin demo med henne. Etter det så begynte hun og jeg og lage musikk sammen. Da vi skulle starte opp bandet, trengte vi en trommis. Vi tenkte på hvem vi skulle bruke, for det er mange gode trommiser her i Trondheim. Men vi ville ha en som ikke var så jævla opptatt. Vi ville ha en trommis som ville fokusere kun på vårt band. Da nevnte Ida Ørjan, som var en trommis hun hadde spilt sammen med i mange år. Jeg ble nok en gang skeptisk, for hvordan skulle vi få det til å fungere med en trommis fra Harstad. Men Ørjan kom nedover i en høstferie; vi hadde fem dager på oss. Vi øvde i tre dager og så gikk vi i studio og spilte inn den første demoen vår. Etter det reiste han hjem til Harstad, men etter et par dager fikk vi en telefon der han sa at han hadde bestemt seg for å flytte til Trondheim. Han hadde sagt opp jobben tre dager etter at han kom heim og pakket sakene og kom flyttende nedover. Han hadde virkelig bestemt seg for å være med i Triosphere. Her lurte jeg på om Ørjan hadde spilt i noen band tidligere, viste Marcus en lapp der jeg hadde skrevet Draw the Curtains…, hvorpå Marcus bare kunne bekrefte det og la til at der hadde også Ida spilt. De to har spilt sammen hele tiden etter at de begynte å spille i trettenårsalderen. Det var vel ment slik at han skulle være med i bandet hennes videre også. Tor Ole kom inn i Triosphere da vi skulle spille sammen med TNT. Han fikk en uke på seg der han skulle lære seg 10 låter. Jeg tror han hadde en ganske travel uke, men det gikk jævli bra. Om meg selv; det vet du allerede. Jeg er en gitarnerd. Jeg har fullt av gitarkataloger og så mye mer er det ikke å si. Gitar er livet.

 

ET – FaceFront slipper skiva, hva kan du si om dem og forholdet dere i mellom så langt?

MARCUS – Så langt har det gått veldig bra. Jeg hadde egentlig sett det for meg at vi skulle slippe skiva på et annet selskap, men det var mest på grunn av at labelmanageren (Frode Øien) i FaceFront hadde det rimelig travelt. Han holdt på med Scream, FaceFront, Indie og et par andre ting. Men da de fikk en ny labelmanager i Vivian Helen Nielsen, ble det på en måte en ny start for FaceFront der de kuttet ut ganske mange av bandene de hadde i stallen. De bestemte seg for å satse fullt på noen få band, og ingen av bandene de hadde tidligere er å finne i stallen deres nå. De signet nye band som de ville satse på. Både Vivian og Frode kom til Fredman Studios da vi var der; de var med på hele mastringen og vi har fått et jævla bra forhold til dem.

 

ET – Det virker for meg som om Vivian virkelig står på, spesielt på promoteringen som vi i media merker mest.

MARCUS – Ja, det er blitt et helt annet selskap etter at hun tok over. Da Frode var labelmanager, ble det til at vi kunne gjøre noe når han hadde tid, mens Vivian har kuttet ut alle bandene hun selv ikke har troen på og sitter i dag med kun 2 band som hun har skikkelig troen på selv og vil jobbe med. (Det andre bandet er forresten fra Oslo og heter Breed.) I tillegg til at de har skikkelig troen på oss, så har vi troen på dem. Det føles godt at de er såpass engasjert og er med på hele prosessen fra start til mål. Slikt kan man like.

 

ET – Og dermed avslutter vi Triosphere biten og går over til deg. Jeg vil benytte muligheten til å få litt mer info om deg som musiker og begynner med spørsmålet om når du fikk din første gitar?

MARCUS – Den fikk jeg i 1990. Det var en litt morsom episode det der. Det var under et slektstevne der jeg møtte en fyr jeg aldri hadde sett før. Han bodde i Oslo, kom på Harley og hadde langt hår, hehe. Jeg tenkte at dette var en skikkelig tøff fyr. Men saken var den at jeg skulle spille piano under dette slektstevnet og da kom han bort til meg og sa: ”Piano, hva er det da? Du må begynne å spille gitar i stedet.” Han spilte trommer selv. Jeg svarte at jeg ikke hadde noen gitar, hvorpå han svarte at jeg skulle få en gitar av ham. Jeg tenkte ironisk at det kom jo sikkert til å skje, hehe. Men neste gang vi var i Oslo, kom han faktisk bort til meg og ga meg gitaren. Jeg ble også med for å se bandet hans spille og ble helt frelst. De hadde svære Marshall anlegg og greier, og det var stort for meg. På hjemturen tilbake til Trondheim satt jeg i baksetet og spilte gitar hele veien, og det uten at jeg kunne noen ting. (Sikkert morsomt å høre på for resten, hehe.) Og etter det har det gått i gitar for meg, hehe. Det var min første gitar og den har jeg fortsatt hjemme. Og det beste av alt var at modellen het Ibanez Silver Series. Det la jeg faktisk ikke merke til før for noen år siden, men det er helt konge, hehe.

 

ET – Du har sikkert en del gitarer nå i dag, men har du en favoritt blant dem?

MARCUS – Jeg har 2 signaturgitarer som knuser alt annet. De er laget av Amfisound, et finsk merke. Jeg var sponset av ESP tidligere, men det går ikke å sammenligne dem engang. ESP gitaren blir som en padleåre til sammenligning.

 

ET – Hvor ofte øver du?

MARCUS – Det er jo periodevis, men det er mest mulig. Noen timer hver dag for å være litt mer spesifikk, hehe.

 

ET – Har du gått på musikkskole eller noe i den duren eller er du selvlært?

MARCUS – Jeg er ganske selvlært. Jeg har ikke tatt gitartimer, men har tatt en del pianotimer. Har en del teori derfra, men alt jeg har lært på gitaren, er selvlært. Det tror jeg er veien og gå også.

 

ET – Det du lærte under de pianotimene, får du sikkert bruk for når du skriver musikk.

MARCUS – Det gjør jeg. Både Christer som var med tidligere og Tor Ole sier at akkordene mine er jævlige å spille. Det tror jeg er på grunn av at på piano kan du bruke begge hendene og du får mye mer fyldige akkorder og det prøver jeg å overføre til gitaren. Jeg spiller to gitarer på en, for å si det sånn. Det samme ser du hos Obsidian C i Keep of Kalessin, også han har veldig fyldige akkorder på grunn av at han har spilt en del piano og synth.

 

ET – Hvem var din største inspirasjonskilde som gitarist den gang?

MARCUS – Ronny Le Tekrø.

 

ET – …og er det fortsatt Ronny som er den største i dag?

MARCUS – Han er fortsatt en av dem. Zakk Wylde og Nuno Bettencourt har også betydd mye for meg.

 

ET – Hvis det blir noe av den påtenkte intervjuserien med gitarister her i Eternal Terror, hvilken gitarist ville du valgt som din etterfølger?

MARCUS – Jeg vil velge 3 stykker, og det må bli Alexi fra Children of Bodom, Obsidian C fra Keep of Kalessin og den siste blir Rune fra Max Midsun.

 

ET – Kanskje vi skal virkelig skal kjøre en serie med gitaristintervjuer også…..hmmmm?

MARCUS – Det synes jeg du skal gjøre og jeg vil være først!

 

Selv om samtalen fortsatte, avsluttet vi intervjubiten der. Mer info om Marcus himself får vente til den nevnte serien med gitarister kommer i gang, og ja Marcus; du skal få åpne serien.