URIAH HEEP – Oslo – Oslo, Rockefeller

Bilder av Kristian B.

Denne kvelden var det duket for en magisk aften med gamlegutta i Uriah Heep. Overraskende mange hadde tatt veien til Rockefeller for å høre bandet gjøre et akustisk show. Det var et variert publikum, og mange var mellom 40 og 50 år gamle. Noen av de eldste slo seg tidvis skikkelig løs foran scenen. Bandet tok det rolig og selv vokalisten satt mesteparten av konserten. Gjerdet foran scenen var fjernet slik at det ble mer intimt, og bord var satt ut i salen til å ha ølen på. Således kan man si at det var en mer intim og lavmælt setting enn det vanligvis er på Rockefeller. Det ble mye nostalgi og gutta i bandet fortalte små historier mellom låtene. Det var både interessant og morsomt å høre på disse høflige mennene som snakket med te-varm engelsk dialekt. Mange vil si at Uriah Heep er et hardrock-band, men jeg synes at småprogressiv 70-tallsrock er en vel så god merkelapp. Mange av bandets store hits ble framført i akustisk versjon, og på tross av at bandet var sittende kommuniserte de godt med publikum. Særlig den karismatiske vokalisten var flink til å skape kontakt med publikum, og han reiste seg under enkelte av låtene og sørget for å skape stor allsang-faktor. Mye av gitarspillet er veldig vakkert, og bassen har en sentral rolle i lydbildet. Trommene var stort sett i bakgrunnen, men gjorde allikevel en del artige ting som krevde en våken lytter. Synth-spilleren var den eneste i bandet som sto mesteparten av tida. Scenen var dekorert med røkelse, lys og et fint backdrop. Jeg merket meg at kjærlighet er et tilbakvendende tema i tekstene, ofte kjærligheten mellom mann og kvinne. Alle unntatt synthspilleren bidro med koring, og til tider var det så vidt jeg kunne oppfatte trestemmige vokalarrangementer. Bandet holdt på i godt over 90 minutter, og jeg fikk lyst til å sjekke ut bandet ytterligere etter denne konserten.