TRIOSPHERE – Onwards

Triosphere lykkes i stor grad med å gjennskape følelsen av 80-tallets klassiske heavy metal på sin første fullengder.

Riffene til Silver er relativt varierte og spennende, til tider så fengende at de tar oppmerksomheten bort fra det resten av bandet gjør og runkesoloene er flotte nok de, men

det jeg setter aller mest pris på med denne skiva er det utrolig flotte samspillet mellom gitarer og trommer som overgår det meste innen sjangeren og viser hvor gjennomtenkt denne utgivelsen er. Skal jeg en gang starte opp eget band blir jeg nok nødt til å true Ørjan Jørgensen ned bak trommesettet, for det han leverer her kan vanskelig overgås. Det jeg derimot setter minst pris på er vokalen til Ida. Jeg vet at dette kan regnes som blasfemi, men hear me out: Hu har en fantastisk stemmeprakt og bidrar i aller høyeste grad til å gjøre dette bandet særdeles spennende, MEN de gangene hu (mis)bruker den flotte stemmen sin til å synge med ”kvinnevokal”, også kjent som kastrathyling, blir hu faktisk litt slitsom å høre på. Det er ingen tvil om at Ida opererer på et spekter som mange kan misunne henne men jeg foretrekker henne ren og brutal. Som helhet og band viser Triosphere her at de er mer aktuelle enn de flest av 80-tallets helter som fortsatt driver på og når de kommer med neste album skal jeg lete gjennom ordboken min og finne frem de største superlativene, men enda har de mye som kan bli litt bedre. Låtene kan få litt mer særpreg og Ida kan bli litt sintere. Mer er det ikke si i denne omgang. Triosphere har allerede skaffet seg et godt og velfortjent rykte som liveband, det gjenstår å se om denne skiva holder til å gi de ett like godt rykte som studioband eller om vi må vente til neste skive, for Triosphere har så absolutt noe på gang.