CHRYST – Dette er en utfordring
- Posted on 11-05-2012
Christof Niederwieser er eneste medlem i dette bandet. Bandets merkverdige album "PhantasmaChronica" er en reise gjennom et helt merkverdig landskap. Du vet aldri hva som kommer bak neste sving. Jeg tok kontakt med mannen bak Chryst for å høre hvordan han har kommet frem til det vanvittige verket "Phantasmachronica".
Men først skal vi dvele litt med fortiden, der Korova og KorovaKill gav ut noen album. "Dead Like An Angel" er en favoritt i så henseende. Hvordan ser Christof på det han har vært med på musikalsk sett frem til Chryst ble skapt?
På den ene siden forbinder jeg årene (1990 – 2001) i disse to bandene med positive opplevelser, magiske minner og et ungdommelig behov for å krysse alle grensene, nå nye og uoppdagete musikalske riker. Det var en virkelig reise. Black metal scenen tok sine første steg, mange band var åpne for eksperimentering og ingen visste hvordan utviklingen kom til å bli. På den andre siden føltes de første årene som da Charlton Heston landet på apenes planet. Publikum forsvant fra salene så fort vi begynte å spille. Anmeldelser i media var dårlige eller totalt fraværende. Men vi fant også frem til gode venner og folk som støttet det vi gjorde på den tiden. Jeg står 100 % bak de to første albumene vi gjorde, "A Kiss In The Charnel Fields" og "Dead Like An Angel". Lyden bærer nok preg av lave studiobudsjetter, men sangskrivingen og ideene var allerede på høyde med alt som kom senere. Vi føler vi fikk en verdig slutt med "WaterHells". Vi hadde et bra studiobudsjett og en fantastisk produsent. Alt ble slik vi hadde planlagt, og pressen responderte rimelig godt. Så, vi avsluttet med en god følelse.
Jeg kan ikke husket noen band som lignet på det Christof og co. gjorde. Var det noen som forstod det dere faktisk gjorde på den tiden?
– Du har rett i at den største delen av scenen følte seg fremmedgjort i forhold til vårt arbeide. Men det var noen som virkelig likte det vi gjorde. Salget var ok for et nisjeband som vi var. Det var mange andre grunnen for pausen på 10 år. Vår trommis Mortiz Neuner oppnådde mer suksess med hans andre band og prosjekter (Dornenreich, Atrocity, Leaves’ Eyes, Abigor, Graveworm, etc.). Renaud Tschirner startet Elend opp igjen, noe som er alt annet enn en deltidsjobb. Hvert Elend-album er som å løfte fjell med bare hender! Så, det var helt klart at han ville forsvinne helt fra vår planet for lang, lang tid. Min interesse endret seg fra musikk til vitenskapelige studier. Jeg publiserte min første bok i 2002. Jeg flyttet så fra Tyrol til Berlin for å starte mine PhD studier. En naturlig prosess som endte med at KorvaKill ble fullført og avsluttet.
Hva har du så gjort siden "WaterHells" og de årene som deretter kom?
– Jeg begynte å bygge mitt eget studio i 2005. Jeg var fasinert av alle de mulighetene som ny teknologi kunne gi, og derfor ville jeg fullføre min barndomsdrøm. Jeg ville produsere et helt album der kun jeg var involvert. Siden da har jeg spilt inn mye forskjellig. Det er hele spor, noen halvferdige og noe som bare er små fragmenter, men totalt er det snakk om ideer til nesten 100 låter. Dette var en viktig periode som jeg brukte til å lære meg innspillingsteknikker og produsering, eksperimentering med verktøyene, jobbe med nye ideer og tilnærminger. I 2010 bestemte jeg meg for å stoppe helt med dette og konsentrere meg 100 % om å gjøre ferdig "PhantasmaChronica". Dette albumet er bare en liten titt inn i alle ideene jeg har jobbet med de siste ti årene.
Og da er vi ved Chryst. Dette er et merkelig bandnavn jeg regner med de fleste spør om når Christof gjør intervjuer.
Chryst er en dekonstruksjon av den vestlige bevisstheten. Det kunne ha vært andre symboler, andre arketyper fra den kollektive bevisstheten, men Chryst er en av de mest kjente innenfor verdenskulturen de seneste århundrene. Dermed er han et perfekt kjøretøy for en postmoderne dekonstruksjon. Alle bildene og mytene i forbindelse med ham er dissekert og gjort om til molekyler og så bygget opp igjen til noe helt nytt. Han var hugget ut i stein så lenge. Satanistene satte bare en anti- foran han, men han var fremdeles den samme. Det skaper ingen rom for tenkning, bare ideologi og forsvarsideologi via rigide, mentale strukturer. Den dekonstruksjonen har et hovedmål: å knuse disse rigide mentale strukturene, å brenne hull i hjernen din, å bryte tankens grenser og dermed utvikle din bevissthet. Tidligere tankemønstre vil ikke virke lengre. Du må begynne å tenke. Du må finne en ny mening selv. Det kunne ha vært hvilken som helst av berømte mennesker/figurer i den kollektive bevisstheten. Men Chryst har også en annen misjon; han provoserer, forstyrrer og forvirrer kristne så vel som anti-kristne, det gode borgerskapet så vel som onde metalfans.
Tror du det er rom for slike tanker i dagens metal verden, der det meste handler om det som er lett fordøyelig, lett hørt og lett glemt? Er det rom for "PhantasmaChronica"?
Ja, rommet er absolutt lite. Men uansett hvor lite det blir, vil det alltid være plass til en flue, eller et lite sandkorn. I hvert fall et molekyl eller et atom. Og til og med et atom har noen elektroner som roterer rundt det, hypnotisert og fengslet. Elefanten i skyskraperen bryr seg selvsagt ikke om dette. Men elektronene bryr seg ikke om elefanten…
Når jeg hører albumet kan jeg naturligvis ikke unngå å tenke KorovaKill og "Dead Like An Angel". Devin Townsends "Deconstruction" er heller ikke fremmed.
Jeg er veldig glad for at dette store verket er ferdig etter alle disse årene, den stadig tilbakevendende nattjobbingen, alle kampene mot jevnlige forstyrrelser. Det er definitivt mitt mest intense og komplekse arbeid til nå og det ble født og båret frem under veldig vanskelige forhold. Jeg er ikke den fyren som hevder at "vel, dette er absolutt det beste albumet vi noen sinne har gjort" når et nytt albumet kommer ut. Jeg ser "PhantasmaChronica" som en ny og viktig kolonne i mitt arbeide. Det setter alle Korova/KorovaKill utgivelsene inn i en ny kontekst, i et større bilde. Jeg er ikke så for å trekke sammenligninger. Det er jobben til journalister og folk som kan se ting fra ‘utsiden’. Uansett, jeg tar sammenligningen med Devin Townsend som et stort kompliment, Roy. Devin er definitivt en av de mest fantastiske artistene i hele metal scenen.
Christof har nevnt at han har jobbet med ideer og tanker rundt Chryst i mange år, og at han fokuserte mer konkret på det vi nå kjenner som "PhantasmaChronica" fra og med 2010. Hvordan sikret han seg at albumet ble kvalitativt godt nok, med tanke på alle ideene som han hadde jobbet med frem til da? Det kan ikke ha vært lett å sette alt sammen, sammen til ett album!
Ja, alt i alt tok "PhantasmaChronica" fem år fra det første riffet til albumets ferdigstilling. Miksing og mastring alene tok mer enn fire måneder. Dette betyr selvsagt ikke at jeg satt i studioet fra morgen til kveld i fem år. Det har vært mange pauser, noen ganger et par dager, andre ganger uker eller til og med måneder. Dette var den beste måten å sikre kvaliteten på. Etter lengre pauser hører du materialet med den nødvendige distansen, med nye ører om du vil. Et menneske på to forskjellige tidspunkter blir to forskjellige personer. Og en i hundre forskjellige punkter blir hundre forskjellige personer med forskjellige synspunkter, holdninger og oppfatninger. Mange jevnlige pauser hjalp meg til å være den gjengen med hundrevis av forskjellige personligheter – den gale artisten med de kaotiske ideene, den strukturerte arrangøren, den som skriver i transe, den strenge produsenten, poeten som sitter under treet, gitaristen og så videre. Alle disse personlighetene jobbet meget godt sammen. Og når en av dem gikk tom for energi kunne en annen jobbe på et annet nivå, med en annen del av konstruksjonen – til slottet en dag endelig var ferdig. Renaud Tschirner (Elend, KorovaKill) var også en viktig støtte underveis. Han gav meg jevnlige tilbakemeldinger gjennom hele produksjonen og gjorde store deler av masteringen i hans eget The Tidefall Mastering Studio. Dette hjalp godt til siden han er en ekspert på balanseringen mellom det mektige metal soundet og subtiliteten som ligger i komplekse arrangementer. Dette gav den siste finishen til "PhantasmaChronica".
En lang låt har sin begynnelse og sin slutt, akkurat som selve prosessen i det å lage denne låten. Christof begynner med å si at det hele begynte med mystiske bilder som på en måte kom til han, først som korte svingninger helt i utkanten av sin bevissthet.
Disse bildene ble sterkere og klarere med tiden. Og en dag begynte de å leve sitt eget liv. Jeg begynte da å undersøke dem, oppdage hemmeligheten bak dem. Men jeg fant bare nye mysterier og gåter. Det gjorde meg neste sinnsyk. Jeg visste at jeg kun kunne bli kvitt denne besittelsen om jeg rekonstruerte gåtene om til et album. Nå er jeg forløst, i hvert fall fra "PhantasmaChronica" bildene… Det som var vanskeligst i forhold til skapelsen av albumet var tidsaspektet. Når du er omgitt av utallige personer som krever noe av deg syv dager i uken fra 8 om morgenen til 8 om kvelden er det nesten umulig å beholde den kreative flyten. Det var kun mulig ved hjelp av en altfor lite søvn, det å stå opp i 4-tiden og ved bruk av spesielle hypnotiske teknikker.
Albumet gis ut i en versjon med 14 spor, men jeg fikk tilsendt en versjon med låten som ett spor først, noe jeg foretrekker. Hvordan var det å sette det hele sammen og få det hele til å flyte?
Utfordringen var ikke albumet som en låt, men å dele den opp i 14 spor. Å lage en låt på 47 minutter føltes helt naturlig ut. Flyten kom som en elv ut av en brønn. Kuttene kunne egentlig ha vært hvor som helst og jeg måtte gå noen runder med meg selv før jeg avgjorde at denne oppdelingen, denne lemlestingen skulle gjennomføres i det hele tatt. Til slutt fant jeg ut at det ville være mer komfortabelt for lytterne å ha låten delt opp i spor. Disse 14 er for dere, lytterne. Jeg brukte ikke mye tid til navngiving og oppdeling, når jeg først hadde bestemt meg. Det er jo tross alt mest en ‘teknisk’ ting.
Det er ikke bare låten i seg selv som er en merkverdig reise gjennom tildels ukjente landskap. Bookletten ser gjennomtenkt ut, der den er fylt med bilder som passer til teksten. Men hvordan kom Christof frem til denne balansen der det skal være interessant og forståelig samtidig som det skal være utfordrende?
Tekstene som utgjør hele historien i "PhantasmaChronica" er meget visuell. Den snakker ikke om følelser, meninger og abstrakte aspekter som filosofi og politikk. Den er en verden bygd på talende bilder. Det å jobbe med bilder har en stor fordel: du kan konstruere en histories på mange forskjellige nivå. Du har det bokstavelige nivået der ting ser ut som vanlige fantasier eller som en science fiction historie på overflaten. Men du har også mange symbolske nivåer under overflaten. Dette er planet for gjemte sannheter, det ubevisste nivået for arketyper.
Coverkunsten reflekterer historien ved å fylle landskapet med utvalgte bilder tatt fra historiens tidslinje i kronologisk rekkefølge. Det er veldig abstrakt, enkelt og elementært siden det ikke skal påvirke dine egne bilder [i hodet] for mye når du flyter gjennom albumet. "PhantasmaChronica" er ikke en løsning. Det er en gåte. Og det utfordrer deg til å forstå det på din egen, personlige måte.
Det er mye som skjer i metal scenen, med alle dens undersjangere. Hva er det som inspirerer Christof musikalsk sett?
Jeg vokste opp med 80-tallets synthpop og startet med det. Jeg liker fremdeles den kalde, kliniske og triste atmosfæren fra denne perioden. Den andre viktige musikkstilen som har påvirket meg sterkt er ekstrem metal fra 90-tallet. Her tenker jeg ikke på spesifikke band, men mer hele miljøet rundt black/death/avantgarde metal. Jeg liker fremdeles denne stilen godt, men måtte redusere lyttingen ned til en minimum for rundt 10 år siden da jeg fikk problemer med hørselen min, så jeg er ikke helt oppdatert her, nei. En annen avgjørende influens er prog/psychedelic/kraut band fra 60- og 70-tallet. Slik en stor evne til eksperimentering og til å komme opp med nye ideer fra ungdommen har vi ikke sett siden den gang. Jeg ser mye av "PhantasmaChronica" i denne tradisjonen, særlig når det kommer til episke, lang sanger, oppfinnsomme strukturer og arrangementer og surrealistiske, utenomjordiske konsepter. Og så har vi den avantgarde og ekspresjonistiske delen av klassisk musikk som har satt sine spor i min musikk. Bortsett fra dette har jeg også blitt betydelig inspirert av surrealistiske, symbolske og eksistensielle filmskapere som Alejandro Jodorowsky, Luis Bunuel, Ingmar Bergman og tidlig Lars von Trier, samt malere som Salvatore Dalí, Ernst Fuchs, Max Ernst og Paul Delvaux.
Ah, musikken. Vokalene. Det sinnsyke. Du hører men du vet ikke hva som kommer rundt neste riff. Når Christof hører på hele albumet selv, lurer jeg på om det er noe som betyr mer for han enn noe annet på albumet?
Takk! Det var en stor fordel at jeg produserte albumet i mitt eget hjemmestudio, slik at jeg hadde råd til å kunne bruke hundrevis av timer på å spille inn og produsere vokalene. Noen partier har mer enn 50 forskjellige vokalspor på samme tid. Dette er noe jeg virkelig satte pris på og koste meg mest med – det å synge galskapens mektige kor sammen med meg selv. Og der var ingen som kunne observere meg! Det var en helt ny dimensjon og det å spille inn vokalene i total ensomhet er den ultimate opplevelsen. Jeg har ikke noen høydepunkter eller partier som jeg fortrekker mer, men om jeg må velge en 5 minutters sekvens, til promotering, ville jeg nok fremheve del 10 "The Drill Tower". Det skjer veldig mye på samme tid i det sporet; det er tungt, merkelige harmonier, den orkestrale bombarderingen, growling og hyling, koring og så videre. Dette er også et av de eldste partiene på "PhantasmaChronica", påbegynt tidlig i 2006.
Det er et parti tidlig i låten som er irriterende, der tempoet økes kraftig, for så og senkes, så økes, så senkes… Hva er det egentlig som foregår her?
Musikk og tekst er ett. I denne delen er det en mann i et rom som begynner å snu på pilene på sin egen klokken. Han gjør dette sakte og raskt, slik at også tiden går sakte og raskt. Ja, han begynner å manipulere tiden når han manipulerer med tiden. Dette er ikke bare en del av teksten, men også en del av musikken. Dermed begynner også musikken å øke og senke tempoet. Effekten er ikke bare at mannen i historien trer ut av tidens grep, men også at lytteren mister sin vanlige oppfatning av tid – noe som kan være irriterende for enkelte… Et par minutter senere snur hele verden seg opp ned. Derfor er en del av teksten opp ned og du må snu bookletten for å lese tekstene. Jeg liker slike aspekter ved "PhantasmaChronia", der historien på en måte blir mer enn bare ord og lyd og det hele sprer seg til andre oppfattelsesnivåer.
For meg som ikke har et slikt personlig forhold til albumet er det noen partier som utpeker seg. Min favorittsekvens varer i kun 23 sekunder, men jeg gleder meg like mye til hver gang jeg kommer til dette, ca. 36 minutter ut i låten. Hvordan vet Christof når han kan dra partier over flere minutters, men andre ganger må det gjøres unna på kun kort tid, slik som det nevnte partiet?
Dette var en av de delene som kom til meg helt spontant, nærmest ubevisst. Det ble komponert, arrangert og spilt inn i løpet av en eneste kveld. Dette har sin plass i historien der det skjer veldig mye på kort tid. Dermed er det mange forskjellige riff og deler som foregår på samme tid. Det er også viktig å ha i mente at sekvensen før er nokså lang og repetitiv. Ut fra universets singularitet vokser det sakte en celle som blir et foster og til slutt et barn. Det er en veldig sakte og skjør prosess, og derfor er musikken også rolig og skjør og ser ut til å ta uendelig lang tid. Fra 36.12 [i ett-spors versjonen] vokser barnet raskt. Livet går raskere og raskere og barnet får mange forskjellige erfaringer i løpet av kort tid. Derfor er denne sekvensen såpass kort og går raskt over i andre musikalske deler. Strukturen i låten følger alltid innholdet i historien.
Med tanke på alle endringene, vridningene og uforutsigbarhetene i Chryst albumet, er det neppe noe som passer til dagens musikkscene der folk som oftest vil ha det enkle, det ferdigtygde og det som ikke utfordrer. Jeg regner med at Christof ikke blir millionær som en følge av "PhantasmaChronica".
Salg er ikke noe fokus for Chryst. Om målet mitt var å tjene gode penger på musikk, ville jeg spilt coverlåter av gode gamle klassikere i brylluper. Målet mitt er å utforske nye dimensjoner i musikk, bygge nye verdener av ord, lyder og bilder. Folk flest vil ikke bry seg om dette. Men det fins en scene som består av ‘galninger’ som søker musikalske utfordringer. Og det er for disse vi spiller inn våre album.
Da vi begynte tidlig på 90-tallet var det veldig vanskelig å komme i kontakt med disse ‘brødrene’ og ‘søstrene’. På den tiden var det jo kun kommersiell distribusjon og promoteringskanaler som trykte magaziner om du skulle nå ut til alle. Nå er det mye lettere. Via internett kan vi ha direkte kontakt med de som er interessert, selv om han/hun lever i den mest bortgjemte dalen i verden. Vi har rundt 20.000 besøkende hver måned på nettsiden www.avantgarde-metal.com. På nettsiden til selskapet selger vi Chryst albumet til hele verden. Dette er paradis sammenlignet med situasjonen vi opplevde på 90-tallet spesielt.