Må bli meir som et tebakeblikk/stemningsrapport egentlig? Du får læs over å sjå ka du trur..
TOTSÅS I CORONAENS TID
Et par uker har gått siden Totsåsrock, en av de få festivalene som arrangerte tilnærmet som vanlig gikk av stabelen.
Denne lille festivalen er plassert i trønderske Lierne, midt ute i skogen, noe som gir en unik miks av villmark og metal. Festivalen baserer seg på en miks av ukjente band i startgropa og mer etablerte gamle travere. De har også fortsatt trenden med å dra gamle lokale helter fram fra rockedvalen.

På grunn av Coronabegrensninger hadde kun i underkant av 200 personer adgang pr konsertdag, og krav til avstand og bruk av håndsprit ble håndhevet strengt. I skrivende stund kan vi slå fast at det var en suksess, det er ikke meldt om smitte i forbindelse med festivalen.

Det hele sparket i gang på fredag med Murder Maids, et ungt energisk hardcore/punkband sammensatt fra flere steder i landet. Disse er som snytt ut av New York scena i 1977 og har ting på gang, Spidergawds Per Borten er etter sigende involvert i bandes debutplate.
Neste stopp var Steinkjerbandet Soaris, moderne metal, litt touch av Gojira, bandet har holdt det gående i par år og har fått gode liveskills. Bra låter, dyktige på scenen.

 

 

På grunn av innreisenekt av virusgrunner måtte festivalen kansellere de svenske bandene som var booked. Derfor måtte det kastes rundt for å få dekket opp tomrom, ikke mange band kunne stille på så kort varsel. Et av dem var Pelagic, som også tidligere har vært å se på Totsåsrock. Stoner/doom trioen fra Malvik leverte like tungt og tøft som alltid. Ledet av Håvard Alvarez, en av regionens beste gitarister, og som alltid, bluesen ligger tungt bak i Pelagics lydbilde.
Som nevnt prøver festivalen å riste frem lokale helter. I år var turen kommet til Podium. Bandet var i sin tid et av de desidert mest populære i regionen, og gjennom TV opptredener kom også flere norgesturneer. Dette er hard rock av gammelt merke, tenk DumDum Boys med mer vreng og tightere komp. Fredagskvelden ebbet ut med rocketrubadur i festivalens enorme lavvo.
Lørdag ble startet av en annen gammel kjenning. Prospect har vært her før, leverte da, og leverte nå. Dette er no nonsense rocknroll. Ac/Dc, Airbourne. Liker du fire flate og riff i A liker du disse.
Neste band var The Federation fra Ørlandet. Hvordan skal man beskrive disse? Altså, det er rock, metal også til tider. Men det er også sinnsykt morsomt. Meldingene og humoren sitter løst, men det er ikke for å dekke over manglende musikalitet, for disse gutta kan virkelig spille, og de betakker seg ikke for ellevill sjangerlek og no uventa coverlåter heller. Brede smil på publikum etter dette.

Drusar fra vestlandet kom, så og vant. Dette er rock som må staves RÅKK, eventuelt RAWK. Ballhard klassisk tungrock levert med total overbevisning av folk med ti tonn sceneerfaring. Dette er hvor begrepet bredbeint rock (råkk) kommer til sin rett. Til alt overmål på klingende jølstramål.

Festivalens mest kjente band var utvilsomt Mork. Klassisk norsk svartmetall. Haldens store sønner leverte til 20 i stil. Festivalens setting i tussmørke langt til skogs var som skapt for dette. Utvilsomt en av sjangerens store liveband. Dette var et av øyeblikkene der musikk går over til en seriøs kunstopplevelse.
Blodsmak avsluttet det hele. Også en band som har vært er før, men som på grunn av coronakrise måtte ta turen igjen. Det hadde vel egentlig hverken publikum eller band noe i mot. Metal på nynorsk, elegant og frenetisk ledet av alltid like energiske Tom Ostad.

Et fornøyd publikum så vidt vi kunne se, rusla ut i natta etter historiens fjerde Totsåsrock. En spesiell festival på mange måter. Det kompromissløse fokuset på gode band, unike opplevelser, lokal mat (her er kebaben av reinsdyrkjøtt med tyttebærdressing), lokalt brygget øl og en dedikert gjeng arrangører gjør sitt til at dette er en annerledes opplevelse, som neste år fortjener at flere opplever villmarkens magi..