Torsdagskveld i hovedstaden, og det er skuffende få folk tilstede i minuttene før kveldens første band Raven går på scena. Å med det frykter en det skal bli en gjentakelse av tidligere besøk Saxon har gjort i byen der oppmøtet har vært heller dårlig. Men frykten skal heldigvis bli ubegrunnet da det samles en del folk foran scenen allerede til RAVEN. Dette NWOBHM bandet har holdt det gående siden 1974 nå, og fremdeles med brødrene John og Mark Gallagher ved roret. De var en del av bølgen som Iron Maiden, Saxon og Def Leppard var en del av uten å bli i nærheten like store. Å når jeg ser disse gutta på scenen så tenker jeg litt Anvil og Tankard egentlig. Disse sjarmerende gruppene som har kjempet i oppoverbakke det meste av karrieren, men som av kjærligheten til musikken aldri har gitt opp. Men Raven har også ett par hit’er som "alle" har hørt, men kanskje ikke vet er Raven. Og de fikk vi i kveldens ca 25 minutter korte set, nemlig "On and on" (Fra platen "Stay hard") og "All for one" (fra platen med samme navn). Vi fikk også "Hung, drawn and quartered" fra sistenevnte plate. Men konserten startet med "Destroy all monsters" fra deres siste plate "ExtermiNation fra 2015. Ei kul låt som ikke står tilbake for det gamle materialet. Den går rett over i mer klassiske "Hell patrol" (fra "Rock until you drop"-plata). Vi fikk også en helt ny sang i kveld, nemlig "Top of the mountain", uten at jeg fikk noe særlig inntrykk av den. Denne konserten var noe kortere enn når jeg så den i Trondheim som support for UDO i fjor, men spillegleden og energien er tilstede som alltid. Ikke minst den svært gjenkjennelige stemmen til vokalist John Gallagher. Morsom konsert!!

FM: Neste band ut er britiske FM, ett engelsk AOR band som ble startet på midten av 80-tallet og holdt det gående til midten av 90-tallet da de la inn årene. De startet opp igjen i 2007, og har holdt det gående siden med blant annet 6 utgivelser i disse årene. Stammen i bandet er mye det samme i dag som den gang med Steve Overland på vokal/gitar, Pete Jupp på trommer og Merv Goldsworthy på bass. Å her må jeg si med en gang at jeg er såpass lang utenfor min komfortsone som det er mulig å komme, da "voksenrock" ikke er helt min greie. Nettopp derfor velger jeg heller å ta en pils å snakke litt med kjentfolk mens bandet spiller i bakgrunnen. Men jeg får med meg at dette er svært dyktige musikere, og vokalist Steve Overland enda synger svært bra. Noen av låtende er irriterende fengende, selv om man føler dette bandet er litt lettvekt versjonen av mer kjente band som f.eks Foreigner og Boston. De ble rett og slett aldri like store som nevnte band, mye grunnet mangelen på like sterke låter, men jeg registrerer de spiller "Black Magic", "That girl" og "Killed by love" i de ca 45 minuttene de holder på. Det ble ett lite Spinal tap øyeblikk for min del da jeg etter hvert bestemte meg for å få med meg litt mer av konserten, men når jeg endelig hadde kjempet meg inn til en god plass midt i folkemengden sa selvfølgelig bandet "good night" og gikk av scenen.

 

SAXON: Men kveldens desiderte høydepunkt for de fleste her i kveld er selvsagt Saxon. Som tidligere nevnt har dessverre ikke gruppa alltid sett ut til å fenge det norske publikumet, men i kveld er det tilnærmet fullt hus. Saxon ble startet i Barnsley i 1977, og er i likhet med Raven fra NWOBHM-bølgen. Bandets ubestridte leder og frontfigur er fremdeles Biff Byford, og på sin venstre side sin mer tilbaketrukne men alltid stødige kollega Paul Quinn. På trommer er Nigel Glockler, som riktignok har vært en del ut og inn av bandet, tilbake etter alvorlig sykdom og gjør en glitrende jobb også denne kvelden. Kveldens setlist domineres naturlig nok av deres nyeste utgivelse, nemlig "Thunderbolt", og Saxon er heldigvis blant de gruppene som ikke bare lever på gamle bragder, men også tør å spille litt nyere materiale. Denne platen satt absolutt ikke hos meg ved første gjennomlytting, men det kom seg heldigvis etter hvert. Så jeg var spent på å høre hvordan det hørtes ut i en live setting. Og de starter allerede med "Thunderbolt" (etter introen "Olympus Rising") ei låt som passer perfekt som åpningslåt synes jeg. Så kommer en moderne klassiker,nemlig "sacrifice", fra platen med samme navn. Gjennom hele konserter så veksler bandet med å spille nye og gamle låter, noe som funker knall, men det er tydelig at de gamle klassikerne tross alt ser ut til å fenge publikum mer enn de nyere låtene. Med unntak av allerede nevne sanger spilles også "Nosferatu ( The vampires waltz)", "Predator", The secret of flight", "They played rock and roll" (en fin hyllest til de som har gått bort, ikke minst Lemmy) og "Sons of odin". Av nyere låter ellers i kveld spilles fantastiske "Battering Ram" fra plata med samme navn og "Solid ball of rock" (også fra plata med samme navn), dette som den eneste av kveldens låter fra 90-tallet. Men det er nok de eldste låtene flesteparten av fansen vil høre, og de gamle klassikerne kommer også i kveld som perler på en snor. Først ut av de er "Motorcycle man" allerede som låt nummer 4. Men etter hvert kommer også "Strong arm of the law", "Power and the glory" og "Dallas 1 PM", som er ei låt jeg gjerne ser de spiller oftere. Etter Lemmy-hyllesten får vi passende nok "And the bands played on" før vi går over i glitrende "747 (Strangers in the night)". Hoveddelen av konserten avsluttes med alltid spilte "Crusader" og en av mine personlige favoritter "Princess of the night". Etter en kort pause får vi "Heavy metal thunder" og "Wheels of steel", som første ekstranumre. Etter å ha spasert av scenen igjen får vi "The eagle has landet" og "Denim and leather" (sistenevnte med allsang) som avslutning på nok en fantastisk Saxon konsert. Saxon er litt som allerede nevnte Lemmy’s Motorhead og svikter aldri. Du vet hva du får, ikke minst en hitparade få andre av dagens band kan stille opp mot. Men også ett kreativt band som enda lager musikk som står fjellstått, og som de heller ikke er redd for å spille de nye sangene livelive.