HELLFEST 2014 – En betraktning og en beretning – Clisson, Frankrike

Hellfest 2014 skulle vise seg å bli litt av en opplevelse for den utskremte Onkel Stjernestøv og hans reisefølge.  Med 150.000 besøkende har Hellfest blitt en egen by, et rimelig stort tettsted vil noen si, nei, en by sier jeg. En by med egne gater med gatenavn, flotte bygninger med fengende navn, hele 6 offisielle scener og en logistikk som for mitt vedkommende fungerte godt. Dersom jeg skal pirke på noe så er det den arrogante holdningen til de som solgte mat, manglende køkultur og dårlig logistikk rundt dette, men det var vel det eneste jeg fant negativt ved årets festival.

Å vel:

Vi kan starte med veien til Hellfest, eller; "Hvordan komme seg til destinasjonen?"

Tidligere år har jeg prøvd følgende to reiseruter:

Fly til Paris – tog til Nantes – tog til Clisson – Gå til festivalen.

Fly til Paris – tog til Nantes – tog til Clisson -shuttle til festivalen.

Fly til Paris – leiebil.

I år ble det fly til Nantes. – Det blir det neste gang også!!

Overnattingsvalget har også variert fra telt til hotell, og om dette kan jeg si følgende:

Jeg er for vant til komfortable senger til å orke telttilværelsen, men det og ikke gjøre avtale med en fast taxisjåfør om transport til og fra festivalen før den siste dagen i år var en gedigen tabbe!

Vi hadde leid oss leilighet i Nantes, noe som medførte at vi alltid kom litt sent av gårde om morgenen/formiddagen og gikk dermed dessverre glipp av en del av konsertene, men som en klok mann med høy panne sa en gang; "det er mye bra man kan gå glipp av, det er bare å velge".

 

Dag 1:

Det er stekende sol og alt lå til rette for en fabelaktig festivaldag. Det første bandet jeg får med meg er Hail of Bullets, et band jeg har ytret meg om ved en tidligere anledning. Helt greit, ikke blant mine favoritter, men hva gjør vel det når det er sommer, sol, Hellfest og øl? Jeg spaner også litt på Theraphy? Som spiller samtidig og får ikke direkte fot der heller.

Så spørs det om jeg har stokket bandene riktig her, for det var noen omskiftinger på dag en som var litt vanskelig å få med seg.

Jeg mener Trivium spilte etter Theraphy? og det er alt jeg har å si om den saken. Impaled Nazarene spilte i det ene teltet så jeg stilte meg bakerst og hørte på dem. Det var første gang for meg og det kan da hende jeg skal finne veien til en scene der de spiller ved en annen anledning også.

Rob Zombie har jeg ikke noe forhold til, jeg registrerte åpningen hans, spankulerte rolig inn til backstageomrrådet og satte meg nesten fast i skjegget til ett Troll(fest) som spradet rundt og møste seg til som best han kunne. Når Sepultura begynte på sitt sett var det tid for å komme seg ut blant massene igjen, og hva skal man si? Sepultura leverer det de skal levere, det er, som alltid, veldig bra. De frir til publikum, og publikum svarer. Det er lenge siden jeg ble glad i musikken til Sepultura, og med utskiftinger og svinginger i musikalsk uttrykk oppgjennom årene har jeg hatt litt tungt for noen av skivene deres, men live har de alltid levert. Inner Self er en av mine topp 10 favoritter, og jeg ble selvfølgelig ikke skuffet.

Deretter var det duket for stormakten: Iron Maiden kom, så og vant… Hva skal man si om Iron Maiden som ikke allerede er sagt? Her har vi ett av Heavy Metals absolutt største band over flere tiår. De spiller fortsatt inn ny musikk, og den er ikke dårlig, men når de kommer live så vet de hva publikum vil ha. Vi vil ha tidlig Maiden, vi vil synge med på "klassikerne", og det får vi selvfølgelig.  Iron Maiden, med Bruce Dickinson i tet, vet hvordan de skal få fansen til å føle at de har fått det de kom for. Det er de nødvendige sceneskiftene, Dickinsons klesskift, flaggene til topps, Eddie, Run To The Hills og alt det som hører med. Har du ikke sett Iron Maiden live så anbefaler jeg deg virkelig å gjøre det før det er for sent, for gutta begynner å dra på årene selv om de ikke viser det på scenen.

Jeg trodde kveldens høydepunkt var nådd med Iron Maiden, men der tok jeg feil. Slayer får nok det stempelet fra meg denne kvelden. Jeg har sett Slayer så mange ganger at jeg må innrømme at de har vært skuffende presise i gjennomføringen ved flere enn en anledning. Nesten som å sette på ei skive. Ikke denne gang… Slayer spiller så kompromissløst som jeg ikke kan minnes å ha sett før. Tom Araya leverer det han skal levere, og litt til. Når det ikke finnes snev til savn av en unevnt herremann på trommer, kanskje snarere tvert i mot, blir denne timen med Slayer en av festivalens beste konserter sett og hørt fra mitt ståsted, som var veldig langt unna scenekanten.

Enslaved leverte også et godt sett inne i det ene teltet. Jeg var så "høy" på rusen etter Slayer at jeg forholdt meg stille og rolig til bakre del av publikum, nøt 4 låter med Enslaved, som jeg må innrømme at jeg ikke har viet mye tid i løpet av årene (igjen: det er mye bra å gå glipp av) men som jeg har sett live ved flere anledninger. Flinke er de! Det er også Kvelertak som avsluttet kvelden for oss. Jeg liker ikke musikken videre, men for all del, jeg forstår greia. Jeg ser og hører at Kvelertak har blitt ufattelig mye bedre til det de gjør enn hva de var da de spilte på Piggtrådfestivalen i sin tid. At Kvelertak opplever en slik suksess som de gjør er ikke ufortjent. De jobber knallhardt på scenen og det er noe jeg liker. Ingen saltstøtter der i gården…

 

Dag 2:

Nok en litt treg start på dagen, slik at det første bandet jeg fikk med meg av verdi var Status Quo, som dessverre spilte på samme tid som Gorguts. Jeg ville gjerne se begge bandene, og valgte da å se litt av begge. Det angrer jeg ikke på! Det var en helt framifrå levering av Gorguts i teltet der de spilte. De nye låtene sitter nok litt bedre enn de gamle, men veldig gøy å få med seg. Det var tilsvarende gøy å bevege seg mot hovedscenen å høre "You’re in the Army Now" fra et samlet publikum.

Hatebreed ble pausemusikk før Soulfly kolliderte med Brutal Truth, som annonserte dette som sin nest siste konsert. De skulle avslutte på Obscene Extreme litt senere på sommeren. Brutal Truth er for meg sammen med Napalm Death selve definisjonen på grindcore. Denne konserten ble en flott avslutning dersom de nå ikke kommer til å spille mer. Det er alltid moro med Brutal Truth, det er tydelig at de liker det de spiller og det er tydelig at de liker å spille live, så man kan jo alltid håpe på at de ikke er helt ferdige.

Deretter var det Deep Purple på hovedscene 2. Det er slik at av og til har man forventninger om å få oppleve noe stort. Det hadde jeg med Deep Purple, det fikk jeg ikke… Joda, det er koselig med klassikere, men det er også tidvis veldig tamt med Deep Purple. En bra konsert, for all del, men det kunne vært så veldig mye bedre.

Aerosmith derimot, kunne ikke vært så veldig mye bedre. De leverte dagens nest beste konsert sett med mine øyne. Her snakker vi rock ‘n’ roll, ballader, allsang, påtegnede "tattoveringer", publikumsfrieri og topp stemning fra start til slutt. Nok en av disse OI opplevelsene som alltid er moro å ta med seg. Flott opplevelse og virkelig topp stemning!

Kveldens vinner ble Carcass. Gamle helter ruster ikke, og Carcass ruster så absolutt ikke. Med kirurgisk presisjon leveres det grindcore som bare Carcass kan gjøre det. Med sleivspark mot band som ikke helt matcher i stil var det kanskje litt gjennomsiktig at Carcass kunne tenkt seg å spille på en av de store scenene i stede for i ett av teltene, så Avenged Sevenfold fikk gjennomgå litt verbalt fra scenen, men bortsett fra det, kveldens absolutte høydare når "Corporal Jigsore Quandry" ble spilt ga meg nok til at jeg kan overse unødvendige sleispark og gi Carcass top score.

 

Dag 3:

Unleashed: for en start på konsertkvelden. Svenskene leverer og leverer og leverer. Det er ikke noe nytt, det er ikke noe uprøvd, det er rett og slett solid, velprøvd, gjennomøvd Dødmetall. Unleashed har alltid vært ett av mine favorittband og i løpet av de siste årene har de bare befestet seg mer og mer som et av mine favoritt liveband også.  Unleashed kan likeså gjerne spille låter fra sin første skive, som fra sin siste, og det er jammen ikke store variasjonene i innhold. Det er uansett veldig gøy å se og høre Unleashed. Det er tight spill, publikumsfrieri gjennom hele settet og en knyttneve i trynet til de som står OG ser på.

Annihilator leverer også en god konsert. Det er mattid når de spiller, og det å høre Annihilator er for meg nok. Fantastisk bra band som spiller det de er gode for og leverer veldig!

Deretter blir det et lite vakuum i musikkopplevelsene, dels pga varmen, dels pga overladning med inntrykk og folk. Dark Angel var slettes ikke dårlig. Behemoth var også bra. Jeg bare undres om ikke det hadde vært mer komfortabelt og ikke spille i kostymer… Soundgarden fikk fram foten litt hos de fleste, men det må ha føltes litt merkelig å spille innklemt mellom Behemoth og Emperor. I motsetning til Behemoth hadde Emperor til hensikt å la musikken stå for seg selv, og gjett om de greide det… Nå har ikke jeg noe forhold til verken Behemoth eller Emperor, men det betyr ikke at jeg ikke kjenner igjen gode konserter når jeg overværer de. Fantastisk god lyd, i alle fall der jeg sto, gjorde at Emperor ble en fantastisk opplevelse og en god opptrapping før jeg endelig skulle få se Black Sabbath. Hva kan man si om dem da? At det i det hele tatt er mulig for Ozzy Osbourne å stå på en scene er for meg et under, at han i tillegg greier å levere slik at jeg ikke går misfornøyd derfra er også utrolig. Som et av tidenes mest innflytelsesrike band innen Heavy Metal sjangeren står Black Sabbath fortsatt fram som et band du bare må like. Alle mine forventninger ble innfridd, jeg fikk de fleste låtene jeg kunne ha på ønskelista mi og jeg var veldig glad, sliten og rimelig klar for å avslutte Hellfest etter Black Sabbath.

Før vi dro tilbake til hotellet skulle jeg sove/høre/se Turbonegro. Jeg dubbet nok litt midt i settet deres, men fikk da uansett med meg det meste, både start og slutt og litt innimellom til å kunne gi en kommentar eller to. Turbonegro med og uten tidligere vokalist er to forskjellige band. Begge bandene er/var veldig dyktige på sitt vis, men Turbonegro står som et eksempel på at en person kan utgjøre en forskjell… Live har Turbonegro mistet noe, på skive mener jeg de har vunnet mer. Publikum ser uansett ut til å holde seg trofast og folk synger med og holder koken selv om det er langt på natt og en lang og varm festivalopplevelse går mot slutten.

 

Takk for seg