STIAN WESTERHUS – Ingenting med kunst å gjøre

Stian Westerhus er en veldig dyktig gitarist og musiker som herjer det norske landet med konserter i tide og utide. Han mener selv han spiller rundt 140 konserter i året og det er selvsagt en rekke forskjellige konstellasjoner han opptrer i. Han kan spille alene, han spiller i metalkaosbråkeband med Kenneth Kapstad eller han kan spille sammen med en rekke andre musikere og da gjerne bestillingsverk til jazzfestivaler. Stian begynte å klimpre på gitaren første gang som 12- eller 13-åring. Og det var Jimi Hendrix som hos så mange andre som var årsaken til at han fikk dilla. Her er Stian Westerhus og hans velformulerte bidrag til The G-String Series.

Når begynte du å spille gitar? Hvor gammel var du og hvilket band var hovedårsaken til at du begynte å spille gitar? 

Jeg begynte vel når jeg gikk i 5. eller 6. klassen så jeg var vel 12-13 år. Jeg begynte som veldig mange andre pga. at jeg så Hendrix på TV. Jeg var sjuk, lå på sofaen og våknet av febersøvn og rett inn i Woodstock filmen. Husker jeg tenkte at "hmmm…kanskje jeg skal begynne å spille gitar..?!"

Hva er det som gjør en gitarist unik? Er det feelingen eller teknikken? Det er mange som for eksempel ikke klarer Satriani, som er en sann mester når det gjelder teknikk!

Teknikk har ingenting å si med mindre det fungerer som et redskap du ikke tenker på at du har. Det er da man går fra og bare være "god" til å skape musikk uavhengig av tekniske vanskeligheter, og da kan man vel kanskje si at man går fra å være instrumentalist til å bli musiker. Det gjelder for alle instrumenter. Bra verktøy er viktig, og for mange er det veldig fasinerende, som en sportsgren, men for min del har det ingenting med kunst å gjøre i det hele tatt. Hvis du ikke kan bruke den teknikken til å få sagt det du har på hjertet med ett anslag og én tone så skjønner jeg ikke vitsen.

Hva var din første gitar? Har du den fortsatt?

Min første gitar var en Landola nylonstrenger i en ganske liten størrelse. Den henger fortsatt hjemme hos foreldrene mine og er alltid i bruk når jeg er hjemme. Den har nå blitt veldig fin og tørr i treverket og den er en av mine favoritt instrumenter. Litt sånn første kjærligheten på en måte.

Mener du at det er gitaristen som står for kvaliteten eller kan det være utstyret som utgjør det lille magiske?

Det er selvfølgelig viktig å ha utstyr som responderer bra på det man prøver å spille i og med at det er et elektrisk instrument, men veldig mange tror at det er det dyreste utstyret som låter "best". Hva er "best"!? Det er et ekstremt smalt lydideal blant gitarister generelt. I og med at gitaren har fått den posisjonen i rockehistorien så har instrumentet fått en bortimot dogmatisk rolle, og en til tider forferdelig misforstått en. 

Hva slags utstyr bruker du? Guitars…pick ups…amps…? Bruker du forskjellig utstyr i studio og når du spiller live? Hvis ja, hvorfor?

Jeg spiller aller helst på mine egne Hiwatt Custom 100 amper med 4×12" Fane elemter, og gjerne akkompagnert av to Ampeg SVT med 4×10" kabinetter. Det er min lille gitar PA. I studio går det mye i det samme, men jeg er veldig glad i og re-ampe alt mulig gjennom komboer og rare små forsterkere. Gitarene jeg har brukt mest de siste årene er en Gibson 335 med Bigsby, og jeg er en trofast tilhenger av å mose strenger på Danelectro baritonene mine. De nye som er laga i Kina er veldig skjøre i metallet, men de eldre er hardføre arbeidshester. Jeg har modda en av de hos Stavem i Bergen og den gitaren er et reint monster. Den har fått seg flyveturer over scener og inn i amper, blitt frakta på turnéer over hele verden og likevel er den blir bare bedre og bedre. Den har en enorm motstand i og med at det er jo ingen "lett" gitar å spille på, men man kan gå i ringen med den og få en jævla bra kamp ut av den! Jeg tror sannelig meg at jeg har hatt den siden 1996..! Ha!

Din drømmegitar, hvordan ser den ut?…brand, pick ups, strings..alt!

Jeg har nok ingen sånne. Jeg er ikke så interessert i de tekniske detaljene på gitaren faktisk, noe jeg er overaska over sjøl i og med at jeg kan være jævla nerdete på masse andre tekniske ting som studio dippedutter osv. Jeg liker de gitarene jeg har hatt lenge som har utvikla seg i hendene mine og som man har spilt tusen konserter på. Som den røde baritonen min. Hver gang jeg åpner den gig baggen og ser den halvt utslitte nedsvetta gitaren så er det oss mot resten av verden. Det får du ikke kjøpt for penger.

Nå skal du få sette opp ditt drømmeband…du skal selvsagt være med…..hvilke individer mener du ville passet som hånd i hanske til din stil?

Wow, den der er sannelig meg ikke lett, og egentlig så har jeg det jævla bra med de jeg spiller med til daglig. De er også skyld i at jeg spiller som jeg gjør i dag! 

Men forhåpentligvis er jeg også nærme ett av mange ultimate band med min sammensetning for bestillingsverket for Molde Jazz Festival og Trondheim Jazz Orkester i sommer. Mats Gustaffson (sax), Kjetil Møster (sax), Erik Johannesen (trombone), Hild Sofie Tafjord (horn/elektronikk), Maja Ratkje (vokal/elektronikk), Bjørnar Habbestad (fløyte/elektronikk), Ola Kvernberg, Bergmund Skaslien og Michael Duch (violin, bratsj og kontrabass), Øystein Moen (synther) og Kenneth Kapstad (trommer). Vi får se om det funker den 18. Juli.

Deltar du i komponeringen i bandene du er med i eller er du en performer? Hvor viktig er det for en artist og ha muligheten til å uttrykke seg selv? Jeg mener, hvis du for eksempel er med i et band kun som performer og kun uttrykker noen andres musikk og musikalske følelser…ville du taklet å ikke være med å komponere…å ikke ha muligheten til å uttrykke deg selv? 

Ja, jeg er ikke akkurat noen god og letthåndterlig session gitarist så med mindre jeg får finne min stemme i det hele og sette musikken i kontekst med det jeg driver med og mine musikalske valg så gidder jeg ikke. Jeg kan være med i band uten å komponere, men da må jeg ha en rolle som gjør at jeg kan "komponere" min egen vinkling på det jeg skal spille. 

Alle har sitt personlige forhold til det å uttrykke seg. Mange har kanskje ikke så sterkt behov, og der kommer kanskje teknikk fokuset ekstra godt inn. Jeg har et veldig sterkt behov for det, det er sterkere enn ønsket om å spille gitar, så ja, hvis jeg ikke kan uttrykke meg så gidder jeg i hvert fall ikke spille gitar!

Har du noensinne gått helt tom for ideer mens du har holdt på å skrive låter til et nytt album? Hvordan taklet du det? Hva ble løsningen?

Jepp, hele tiden, men man må stole på at når man leter i mørket etter noe man ikke en gang vet hva er så kommer man til å finne noe som er overaskende spennende og bra. På flere plater har vi jo i forskjellige band improvisert fram låter, men det er ganske lik prosess bortsett fra at du har litt mere press på deg om du skal lage gull…NÅ! 

På siste solo skiva hadde jeg til tider lyst til å lage bål i hagen med gitarene mine. Jeg spilte meg tom dag etter dag og kasta all forutsigbar dritt med hard hånd. Jeg gjorde meg innmari lei av meg sjøl, min teknikk, språk og musikk samtidig som jeg hadde et brennende ønske om å lage en plate som jeg sjøl skulle synes det var interessant å høre på, og tillegg hadde jeg et ganske stramt tidspress. Jeg opplevde det som en slags hjernevask i og med at jeg jobbet helt alene over lengre tid. Til slutt ga jeg etter for et eller annet og sluttet å tenke. Når intuisjonen tar over er man som regel på vei et sted ganske kjapt. Det er endel ting på den plata jeg først ble litt flau og ikke minst overaska over å ha spilt, men da var plutselig alt arbeidet verdt noe; jeg hadde utfordra mine egen musikalske dogmer. Der er det mye interessant motstand og jobbe mot. For min del handler det ofte om å høre for seg et uttrykk man vil levere, å lage sin egen abstrakt av det og jobbe seg inn i musikken. Først vil man gå for den lette løsningen, men hvis man finner den for lett så er det bare å grave dypere og dypere.. For min del er det alltid viktig å vite at jeg leter etter noe jeg ikke vet hva er, og det er ingen andre som kan finne det for meg.

Har du noen endorsements/sponsoravtaler? Mener du at endorsements/sponsoravtaler er viktig for en artist?

Jeg har vel en slags deal med Hiwatt der jeg får en veldig bra pris direkte fra fabrikken i England, men det er ikke store greiene. Det er ikke viktig for artister nei, men det hadde vært veldig lønnsomt for meg og fått gratis strenger og plekter. Bruksting… For eksempel så går det med 5-6 plekter hver gang vi spiller eller øver med Monolithic i tillegg til strenger etc. Tre45 i Trondheim er snille og gir meg god pris som regel, i og med at jeg også handler ganske mye om gangen. Det er jo veldig hyggelig.

I løpet av alle de år du har spilt, har noe noen gang gått helt feil under en konsert? Hvis ja, hva gikk galt?

Ting går jo litt skeis, og spiller man 140 konserter i året så kommer noe til å feile ett eller annet sted. Den rareste greia jeg har opplevd var på EuroSonic festivalen i fjor med Monolithic der, etter å ha spilt solo til langt oppå pickupene, jeg plutselig fikk sitarlyd i gitaren! Gjengene på pickupfestiene var totalt utslitte av årevis med hard behandling så til slutt ga de etter og fjærene på skruene sendte pickupene opp i strengene. Jeg hadde bare den gitaren med meg så det var bare en ting å gjøre; knytte neven i en storm av feedback mellom to låter og slå det jeg maktet for og forhåpentligvis få noe til å feste seg ett eller annet sted der inne. Det så sikkert litt tøffere ut enn jeg følte meg akkurat da, men antagelig like psycho. He he…

Dett var dett, og takk for at du svarte på disse enkle spørsmålene. Da er det bare en ting som gjenstår. Velg en gitarist som du beundrer og som du vil "plage" til å besvare disse spørsmålene??

Ivar Grydeland fra Huntsville og Hanne Hukkelberg bl.a.!!

http://www.stianwesterhus.com/