BEYOND THE GATES 2013 – Dag 2 – Bergen, Garage

Dag 2 – Adrenalin

Dagen begynner med den velkjente skallebanken. Det betyr ikke at det er noe som helst form for hvile. Det er bare å knekke i gang med å transkribere intervjuene med Skeletonwitch og Toxic Holocaust. Det er ingen grunn til å synes synd på deg sjøl, du har valgt dette av egen fri vilje. Slutt å syte, hold kjeft, get it done.

Etter noen timer med selvpining er turen kommet atter en gang til Garage og i en gul øl-tåke kan nok en festivaldag begynne. Faren med å drikke seg fitte sørpe full på en festival du skal dekke, er at du faktisk glemmer å dekke det. Du henger utenfor og røyker med kule dudes og dudettes. Du tror du har stått utenfor i en halvtime, men mobilen viser at du har vært utenfor å røyka ti sigaretter på to timer. Bandene går på scenen med et tempo som kan minne om et samlebånd på en fabrikk. Det bandet som definitivt eier kvelden er Execration fra Oslo. Bandet er solid forankret i death metal, men spiller på andre strenger også. Det er et massivt folkehav foran den lille scena på garage og alle har den obligatoriske headbanginga inne. Det er i tillegg lite pusterom for publikummet. Låt på låt treffer deg i trynet og du kan ikke annet enn å la deg imponere av bandet. De er en massiv sonisk knyttneve og den treffer deg i mellomgulvet,  der står du og måper ute på gulvet. Jeg er absolutt ikke alene om å ha denne reaksjonen. Utenfor er alle unisont enig om at bandet ruler og bør erobre verden med sin soniske voldtekt.

Mye av kvelden blir et fyllerøl ut av en annen verden. Det at du ikke kan snakke sammenhengende lenger betyr ikke at du må slutte å drikke. Jeg blir heldigvis ikke så komplett drita at det er synlig for vaktene. I fylletåka møter jeg ei venninne jeg har studert med og hvem er det vi møter utenfor? Ingen ringere enn stand up komikeren Steve Hughes som har tatt turen til Garage for bivåne Beyond the Gates. Som en hver kjendis av en viss størrelse så har han også med seg et lite følge av beundrere. Disse er av det motsatte kjønn og vil ha oppmerksomhet av Steve. Venninna mi førsøker seg med et vennlig – Hi Steve. Dette blir brutalt slått ned på av den ene fruentimmeren som begynner å gjøre obskøne bemerkninger til venninna mi og hun begynner jaggu meg å lage griselyder også. Jeg ser på venninna mi og bestemmer meg for å starte krig – Hi Steve, I’m your biggest fan in the world, – begynner jeg før jeg retter min vrede mot megga som står ved hans side – You are just incredible, sier jeg når jeg henvender meg til den veltattoverte dama, – How do you come up with your lines, – sier jeg mens jeg gir henne en bjørneklem, – Well, you have better chance of getting a hug from me, sier hun spakt. Kjipe folk finnes overalt, men den verste sorten er den typen rævsleikere som jeg nettopp tok for meg. Jeg møter heldigvis Steve og utveksler noen høflighetsfraser med han. Showet hans gikk bra også. Fætj!

Hele kvelden avsluttes med bergenske Aeturnus og jeg har den samme reaksjonen som da jeg så Aeturnus. Jeg blir formelt blåst vekk. De er på hjemmebane, greit nok, men de greier å få med seg de besøkende også. Dette er riktignok en event hvor alle kjenner alle og ikke minst alle bandene, men suksess er nå fremdeles suksess og Aeturnus spiller fletta av de aller fleste.

Humøret er på topp og resten av kvelden glir inn i alkoholtåka. Hvordan blir morgendagen?