WOILLSTOCK 2013 – Svartlamon

Det ble arrangert et par perlefestivaler nede på Lamon i Trondheim i august. Begge er gratis og ingen av dem blir annonsert og derfor er det få som vet når de blir arrangert. Årsak er enkel; festivalene er i hovedsak for beboerne der nede. Jeg snakker da selvfølgelig om Woillstock og Eat the Rich. Førstnevnte var i år lagt til samme helg som Pstereo, men uten at det påvirket den enorme tilstrømningen av festivaldeltagere. Det var minst 30 stykker til stede samtidig i det lille intime festivalområdet som bestod av en scene, et bord, noen stoler og et par tre benker, to trapper, en sti og noen plenflekker. Rett bak var et gjerde og rett bak gjerdet passerte toget rett som det var. Kom du inn på festivalområdet fra venstre, hadde du god plass opp en smal grusvei og flott innsyn til hele området. Kom du derimot inn fra høyre, da måtte du under en presenning og over kanten på scenen samtidig for å komme deg inn og tok du tre steg eller mer uten å svinge av til venstre, da endte du opp på den andre siden av området og du måtte snu og gå tilbake. Intimt skal det være og intimt var det.

Det ble servert nygrillet grillmat, en kunstner var til stede som laget Woillstock festivalkunst og de hadde festivallogo av kjøttbein, noe som dessverre gjorde at tetthetsgraden av veps var noe høyere enn ønskelig. Men sånt får man leve med. Dette skjer jo bare en gang i året. En konferansier uten kjennskap til noen av banda dukket også opp og serverte en rekke morsomheter i form av obskure dikt og historier. Det ble delt ut armbånd til alt og alle som dukket opp, et synlig bevis på at du ikke hadde betalt og det ble delt ut festivalpass til de fleste med passende titler og ansvarsområder. Et bestillingsverk i form av en Woillstock festivalsang av Boktingan gikk i repeat over festivalens anlegg sammen med to eller tre andre velutvalgte stemningsspredere og alt var som seg hør og bør når en skikkelig festival skal arrangeres. Til og med band hadde de.

Først var det Linn Halvorsrød som serverte en del samples og lyder. Jeg er litt i tvil om alle til stede fikk med seg hva hun holdt på med, men hun høstet vill jubel og høflig applaus både underveis og etterpå.

Infant Death er tydeligvis Norges nye thrashyndlinger med sine to demoutgivelser og vinylslipp hittil i år i tillegg til konserter både i hovedstaden her til lands og i Tuborgens hjemland. Bandet er et av Knattens og Berlevaags mange bandprosjekter og med dem åpnet det musikalske programmet til årets Woillstock på ordentlig. «Spæll meir» ble det ropt etter den andre sangen og da svaret ble «Vi ska spæll læng», var det ingen sure miner å se i den enorme folkemengden. Gutta leverte sin illsinte thrash på en fortreffelig måte, lyden var ganske ok og kommentarene hang løst mellom låtene. Kort sagt; dette var så moro som det kunne bli.

Så dukket det to gutter og en jente opp på scenen som kalte seg Crazy Little Party Girls. Trommer, en enorm bass og ei jente med saxofon. Sykt flinke til å spille var de. Høstet enorm jubel mellom låtene. Uvisst om hvilken sjanger de representerte, men spesielt jenta med saxen imponerte stort. Dessverre utgikk siste halvdel av denne konserten for undertegnedes del, da det ble nødvendig med henting av B-vitaminer slik at væskebalansen ble holdt ved like. Sånt er ekstremt viktig på slike festivaler.

Da jeg kom tilbake, holdt Hellstorm på å gjøre seg klare. Og det betydde mer thrash. Me like. Nok en gang en lekegrind for Knatten og Berlevaag og de gjør det bra også her. Hellstorm har fått en ny vinter etter at de gjenoppstod fra det døde for noen år siden. Det var under Hellstorm sin konsert at publikumsrekorden på 32 ble satt da det dukket opp noen nysgjerrige unger med store gule øreklokker på sine foreldres skuldre. At man skulle få oppleve dette, det var stort.

Katechon var det siste bandet som spilte under jubileumsutgaven til Woillstock, ja for det var faktisk jubileum. Det er hele fem år siden denne godbiten av en intimfestival ble arrangert for første gangen. Men Katechon ja. Nok et trønderband som nyter suksess der ute i den store verden med vinylslipp på utenlandsk label og konserter i både hjembyen, hovedstaden og festivaljobb i Kongens Danemark. Danmarkskonserten var for ordens skyld to uker etter Woillstock, men likevel; de har spilt i to hovedsteder i løpet av samme sommer, og det er det ikke alle som har gjort. Og spille gjorde de her også. Til gangs. Gutta med instrumentene fremstod nesten som et kompband bak en fryktelig «innpåsliten» og dyktig vokalist i Leif. Leif var over alt samtidig med at han growlet seg hjem i alles hjerter. Hadde alle vokalister hatt en sånn kraftfull stemme, ville det vært mindre krig i verden. Og mindre telefoner, for da hadde vi bare ropt til hverandre når vi ville noe. Men nok tull. Katechon fikk vist hva som bor i dem og imponerte stort på den aller siste konserten under årets Woillstock. Og for de som lurte; lyden var konge.

Deretter gikk vi glade og fornøyde og rusa på livet oppover til Marinen der hvor Motorpsycho skulle spille ei hel skive live. Om det ble like bra? Ikke faan. Woillstock var best. Vi gleder oss til neste år, om vi skulle være så heldige å få komme tilbake da.

 

Foto Woillstock festival-bein-logo brukt i header: Plantefar