SHINING – Oslo – Rockefeller

Shining inviterte, lørdag 07. januar, til en veldig veldig variert kveld på Rockefeller. Tre temmelig forskjellige band. Progressivt kan en trygt si det blei.

El Doom & the Born Electric starta kvelden. Dette var deres første konsert i Oslo. Bandet, som har medlemmer kjent fra Black Debbath, Cumshots og Bare Egil Bands band, har nettopp kommi ut med sitt debutalbum som har fått veldig gode kritikker. Medlemma har nok av erfaring og de leverer deretter. Dessverre var lyden elendig de første minutta, noe som ødela mye. Etterhvert som vokalen kom på plass blei det mye bedre, men det var litt synd at kaotisk og rotete lyde skulle ødelegge. Gitaren drukna fort i det hele, så det er ikke så lett å uttale seg om hvordan de faktisk spilte.

Så over til noe helt annet. Sjøl om Jenny Hval på sett og vis har mye til felles med Shining, er musikken òg noe ganske annet. Det var nok ikke alle i publikum som så dette komme. For nå kom et helt annet volum enn det som var før og det som skulle komme. Faktisk passa støyen, fra baki publikum, bra med musikken. Så de vanlige som som oftest blir overdøva av banda blei ikke så plagsomme. Både Jenny Hval og Shining spiller jo musikk som gjør seg godt live, samtidig som albuma er spennende og artig gjort. Og begge band klarte å få det til å låte så spennende og levende som det skal på konsert. Sjøl om Hval spiller typisk «klubbmusikk» funka det bra på ei scene som Rockefeller au. Det blir ikke en spesielt utagerende sceneopptreden (noe en kanskje savner litt i musikken). Jenny Hval, og de to gutta hun har med, presterer godt. Det låter rart og proft, som det skal låte. Ikke minst var det god lyd.

Til slutt kommer Shining på scena. Her er det trøkk fra første stønn. Avdelinga starter med røft saxspill, før fullt band smeller inn. Det er som alltid rart å se et band med typisk rockebesetning låte råere og mer ekstremt enn de fleste samtidig som de har med seg sax, som vanligvis får hvilketsomhelst band til å låte dansband. Lik El Doom og Jenny Hval er Shining et kritikerrost band, og de leverer like godt på konsert som på plate.
På plate er det lagt mye vreng og effekter på vokalen, mens Jørgen Munkeby har valgt å ikke ha like mye effekter og vreng live. Dette gjør at det tar et par låter før vokalen blir slik den bør være, røff og sliten. Allikevel kunne godt det blitt tatt i bruk litt vreng, så vokalen blir ekstrem nok. Ellers var det musikalske dønn på plass.
De spilte ikke veldig lenge, men på den måten holdt de intensiviteten oppe hele tida. I tillegg til gamle låter, eller utgitte låter, blei det presentert ei helt ny låt, som de òg spilte som ekstranummer for øvings skyld. Ellers var hovedandelen av låter fra Blackjazz.

Rockefeller hadde bare åpna nede, men kunne godt ha åpna høyere opp au. For under Shining blei det stappfullt med folk. Det er godt å se at band som er mer ekstreme og veldig annerledes, på visse felt,  trekker folk.