AZARATH – Aggressivt og rått – Del 2
- Posted on 06-10-2010
Dette polske bandet hadde satt seg som mål å skape musikk som var virkelig rå og brutal, selv i følge polsk standard. De lagde musikk som de selv ville høre på uten å bry seg om ren produksjon, og uten å være utro mot seg selv eller genren – faenskapen kommer rett fra hjertet!
Azarath ble grunnlagt i 1998 av Inferno, trommis fra ikke ukjente Behemoth, Bruno og D. Ikke lenge etterpå slang gitarist Bart seg med på laget. Som et fullverdig band gav de ut debutalbumet «Demon Seed». Denne plata fikk så god mottakelse at Vader tok de med seg på «Relevations»-turen i 2002.
«Infernal Blasting» valgte de å kalle sin andre plate som så dagens mørke i august 2003. Denne plata er en ren maktdemonstrasjon av kjapp og velkomponert polsk galskap – et must for alle som liker å bryne seg på rå, teknisk metal i hurtig tempo. Etter plateslippet valgte D. å forlate moderbandet på grunn av personlige årsaker og inn kom Thrufel fra Yattering. Med sine gode musikalske evner tilførte han ferskt, ondt blod til bandet.
Inferno er jo konstant på veien med Behemoth. Hvilken ordning har dere på dette, må dere stadig vekk avlyse konserter fordi han er opptatt eller har dere en erstatter?
Stemmer det ja. Inferno er nesten konstant på turne, øver eller spiller inn plater med Behemoth. Etter debuten "Demon Seed" spilte vi noen gigger samt Vaders "Revelation tour" med Inferno på trommekrakken. Etter utgivelsen av "Infernal Blasting" ble ting mye mer problematisk. Behemoth fikk mer og mer spillejobber og derfor fikk vi gjort bare en håndfull konserter for å promotere plata. På toppen av det hele måtte vi avlyse noen jobber også. Det var da det gikk opp for oss at vi måtte starte jakten på en dugelig live-trommis. Vi spilte på Metalmania Festival i 2003 med Daray på trommer. Den gangen spilte han i Vesania og var ikke kommet med i Vader line-upen enda. Deretter gjorde vi noen strøjobber og nok en turne med Vader. Kris fra Devios og Abusiveness var mannen med stikkene denne gangen. Tilslutt endte det med at vi fra 2007 har spilt konserter og turneer med Adam Sierzega (ex- Lost soul). Han er en helvetes god og kjapp trommis. Adam er også trommetekniker for Massive Music Tours og derfor blir det litt stress for oss å prøve å planlegge konserter fra dag til dag. Vi må alltid være oppdatert på hvordan hans jobbsituasjon er og ut i fra det bestemme hvor og når vi kan spille. Jeg må også få nevne at Adam erstattet Inferno, som hadde rasert hånda si, mens Behemoth spilte inn Morbid Angel coverlåta "Day of Suffering" i 2004. Siden da har vi hatt Adam med på laget bortsett fra ett par jobber med Inferno.
Azarath har spilt support for Vader flere ganger og har derfor fått sjansen til å vise fram faenskapen sin for store skarer av folk i utlandet. Hvordan var det å dra på turne med de for første gang? Hvis du er i stand til å mimre litt så fortell gjerne,,,
Jeg spilte noen konserter med Damnation i løpet av 90-tallet som oppvarming for Vader, og vi har kjent hverandre siden da. Med Azarath dro vi på turne med Vader for første gang i 2002. Det var Revelations-turneen med Hate og Elysium forøvrig. Det var en jævla kul runde med mye moro, fete konserter og total selvskading med høyt alkoholforbruk. Dette var den siste turen vi gjorde med Doc (R.I.P ), han har min fulle respekt. Siste runden vi hadde sammen med Vader var Blitzkrieg IV i 2006 sammen med Vesania og Trauma, også den gangen hadde vi det jævlig fett!
Hvordan har ting forandret seg siden den gangen du begynte å involvere deg i musikkbransjen?
– Det har vært mange forandringer på flere områder. I dag har du for eksempel e-mail, promo CD-er, MP3, Internett og alt det der. På starten av 90-tallet måtte vi skrive brev, kopiere kassetter og personlige kontakter var mye viktigere. Det var vanskelig å få tak i skikkelig utstyr, studio og bare det å få spilt inn en plate. Men i dag er det mange som har el-gitarer, topp utstyr, de spiller inn demoer og promoterer de på Internett. For oss så var alt mye vanskeligere den gangen siden det fortsatt var kommunisme i Polen og det var ikke enkelt å skaffe seg så mye som en original CD engang. Dog var det mange såkalte lisens-kopier på kassett av de fleste 80-talls metal-utgivelsene. Du vet, metal har blitt mer og mer populært i det siste, platene får man kjøpt på supermarkedet, du kan skaffe deg info om alle bandene på Internett og du kan laste ned og sjekke ut musikken. Dessuten er det mye mer konserter og turneer enn det var før. Personlig mener jeg at folk hadde et mye mer nært forhold til metalmiljøet, til essensen og ideene på 80 og tidlig 90-tall. Folk var virkelig på jakt etter fete band, ikke bare samle på en haug med MP3-filer slik som mange gjør nå til dags.
Når man snakker om Polen… Hvordan har folks generelle oppfatning av metal og alt det visuelle det innebærer forandret seg i dag i forhold til 15 -20 år siden?
Jeg tror at for 15-20 år siden var metalskallene til en sterkere grad opptatt av essensen i metal. Vi fikk i hvert fall mange fete tilbakemeldinger på det vi drev med. I dag har vi selvsagt også mange stor-fans og mange tullinger som elsker musikk som dette. Det er i hvert fall sånn her at de stiller mannsterke opp på konserter og det er lett å bite seg merke i at folk er sugne på ekstrem-konserter. Jeg har stor respekt for dem! Dette er jo Internett-alderen og du kan lese om metal-relaterte saker som ofte står sammen med andre nyheter som business, sport og alt det der. Derfor er det mange, særlig katolikker, som kommer over saker og ting som "provoserende" bandbilder og sånne ting, og de reagerer ofte temmelig negativt. De er rett og slett ikke i stand til å forstå det artistiske uttrykket og slenger ut påstander som at disse bandene fornærmer deres religiøse følelser – TIL HELVETE MED DEM! Vi er glade for at det fortsatt er mange gærninger der ute som vi kan spille for.
Hva var det egentlig som fikk dere til å bli musikere i utgangspunktet?
Musikk, metal musikk! Jeg husker siste halvdel av 80-tallet da hadde jeg en kassegitar og prøvde å spille låter av for eksempel Metallica, Slayer, Venom og Sodom. På begynnelsen av 90-tallet ble jeg skikkelig opptatt av death metal. "Altars of Madness" var ei jævlig fet skive, andre band som Death, Bolt Thrower, Carcass, Deicide, Monstrosity, Immolation, Sarcofago, Entombed, Bathory var også store inspirasjonskilder. Jeg startet opp mitt første band rundt 1990 sammen med D., som også var med å grunnlegge Azarath i 1998. Bandet kalte vi Cenotaph og vi fikk to demo-kassetter på samvittigheten. Så jepp, jeg har spilt death metal siden tidlig 90-tall.
Javel Bart, men hvilket utstyr bruker du da?
Jeg bruker Peavey 5150 head med Peavey 5150 straight cabinet. Men sist vi var i studio brukte vi Peavey 5150 head og Thrufels egen Hellstone head supplert med Mesa Boogie kabinetter. Jeg liker virkelig Peavey 5150-lyden, og det holder i massevis for meg. Vi bruker B-tuning for 7- strengsgitarer i studio i tillegg til Baritone Tuning for 6-strengsgitarer.
Gikk du på musikkskolen eller noe i den duren som barn eller?
Ikke i det hele tatt. Uansett så har ingen av oss noen formell musikkutdannelse. Som de aller fleste metallskaller er vi autodidakt og lærer gjennom konstant øving og å lytte til musikk.
Har dere blitt mer inspirert av de bandene som har kommet fra det store utland i motsetning til deres egne landsmenn har levert av musikk?
– Jeg nevnte jo en del band i sted, og det er fra de at vi har hentet mest inspirasjon, men jeg kommer ikke unna uten å nevne Vaders demo tapes og deres desidert beste album "Ultimate Incantation".
Det er jo ofte sånn at når man tror et band har nådd smertegrensa for hva tempo og teknikk angår så kommer de innimellom sannelig tilbake med et album som er enda kjappere og teknisk enn det forrige. Jobber dere med å sprenge deres egne musikalske grenser?
Vi mener at det ikke er pålagt oss å nå et enda heftigere nivå når det gjelder tempo. At vi har det som trengs for å spille fort som faen har vi allerede bevist på debutskiva og deretter med "Infernal Blasting" – sånn er det med den saken. Vi føler ingen trang til å konkurrere med andre band om å spille fortest, det driter vi blankt i. Tempo er ikke poenget. Vi utvikler oss som musikere å band ved å tenke nøye gjennom harmonier, arrangement, låtstruktur og komposisjoner når vi lager nytt materiale. Vi bryr oss ikke i det hele tatt om hvor fort det går så lenge riffene har det lille ekstra som gjør at vi både liker å spille samt høre på sangen. Det er dette som er viktig for oss – at vi gidder å høre på låtene lager selv! Derfor tror jeg neppe at den neste plata vi gjør vil bli den kjappeste hittil, men den beste blir det nok ja…
Når får vi sjansen til å se dere på en scene her oppe på bjerget?
Vi er virkelig sugne på en turne eller noen spillinger i Norge, driver og sjekker litt rundt med noen festivaler så forhåpentligvis kommer vi oppover en gang i fremtiden. (Azarath spilte på Inferno 2009, ca 2 år etter at dette intervjuet ble tatt).
Hvilke mål har dere satt for bandet i fremtiden, og hvilke mål er allerede nådd?
– Hmmm, det som i hvert fall er sikkert er at vi skal få spilt inn ei plate i løpet av 2008 og få gjort noen turneer i Europa. Vi har ingen ambisjoner om "å bli populære", komme på hit-listene eller å komme på hver jævla forside rundt omkring. Vi vil bare spille musikken vi digger og være tro mot oss selv samtidig som vi drar i land våre musikalske visjoner på en tilfredsstillende måte. Av de målene vi allerede har nådd så er jo det alle platene våre, vi er skikkelig stolte av alle som en!