WACKEN OPEN AIR 2010 –

Etter en lengre reise og mange forviklinger var vi endelig i den lille byen utenfor Hamburg en varm dag i august. Dette er her det skjer hver eneste sommer. Hver eneste sommer forvandles denne lille idylliske landsbyen til et paradis for 75.000 metallfans fra hele verden. Ute på et gigantisk jorde midt blant kuer og siloer settes det opp konsertscener, ølboder og partytelt for fire dager med metall, øl og kjærlighet. Hele Wacken by er med på å gjøre dette til en av verdens beste festivalopplevelser, og setter gjerne opp en bar eller dusj i sin egen hage. Vi har opplevd det hele!

Dagen vi ankom skjedde det ikke så altfor mye, vi slo oss ned i campen vår og hadde en bra kveld med resten av deltagerne. Dagen etter var den første ordentlige dagen, med oppvarming utover kvelden. Etter å ha brukt formiddagen på å se oss rundt og spise god tysk mat tok vi turen mot der kveldens konserter ble spilt. Høydepunktet denne kvelden var det tyske folk-bandet Fiddler’s Green, som kan minne om blant annet Flogging Molly. Bandet ble stiftet i 1990, og holder for tiden på usignert.

Fiddler’s Green

Stemninga var høy og whiskeyeimen tjukk når det hele ble sparka i gang med låta «Sports Day Theme» fra deres nyeste plate. En liten intim scene fullpakket med glade, dansene metallfans passer dette bandet perfekt. Selv regn kunne ikke legge en demper på stemninga denne kvelden. Vi får et godt balansert sett med både nye og gamle låter, til glede for oss som har fulgt bandet i en lengre periode. Bandet er i like god form som publikum selv, og drar i gang hit etter hit, som «The Night Pat Murphy Died», «Life Full of Pain», og hele kalaset avsluttes selvfølgelig med den ballesparkende låta «Bugger Off». Og når vi tror det hele er over, kommer bandet nok en gang ut på scenen og gav oss en herlig encore med «Girls Along The Road». En kanonåpning på denne festivalen!

 

Dag 2 – Torsdag

Dag to var den første offisielle festivaldagen som vanlig åpnet med stekende sol tidlig på morgenen, og en ekte tysk frokost. Dette var dagen som flest folk hadde kommet for å se, som samlet re store band innenfor hver sin sjanger, og det var store navn. Dagen bestod av Mötley Crüe, Iron Maiden og Alice Cooper. Men man skal heller glemme Gojira som denne kvelden skulle spille i Headbangers Ballroom samtidig som siste del av Iron Maiden.

Det første som møtte oss på vei opp mot området var en kø helt fra campen til handlegaten, og videre inn på området. Det var enorme mengder mennesker selv timevis før konsertene skulle begynne. Det hele lå an til en fantastisk helaften med alt fra blodharry rock, til legendarisk heavy metal. Vi fikk ordnet oss med gode plasser i god tid før konsertene, i form av den opphøyde Jägermeisterbaren, hvor vi ble sittende resten av dagen, godt ladet opp på tysk mat. Det skulle vise seg å bli en slitsom dag, siden man fikk få muligheter til å komme seg tilbake til campen for å hvile, og få muligheter for annen avslapping. Men nå, over til begynnelsen på denne fantastiske dagen. Alice Cooper er vel et band de fleste av oss kjenner til, og som de aller fleste har et forhold til. Om ikke et forhold til så mye av bandets materiale, så i alle fall til de klassiske låtene «No More Mr. Nice Guy», «School`s Out» og «Poison», som man på en konsert som dette vil kunne regne med at blir servert på rekke og rad. Bandet, eller mannen, som man kanskje heller burde si trenger vel ingen videre introduksjon, men har hold på helt siden 1963, og holder forsatt koken den dag i dag. Med at fra giljotiner til vinkelslipere mot skrittet og falsk blod leverer Alice Cooper en ekstremt teatralsk konsertopplevelse, som få kan måle seg med. Svært surrealistisk, men fremdeles ekstremt artig. Og med fem tiår på nakken, burde mannen kunne sakene sine.

Alice Cooper

Konserten åpnet ikke uventet med en kortversjon av «Schools Out», og rett videre på «No More Mr. Nice Guy». En real hitparade fra åpningen av, med andre ord. Og det hele skulle fortsette. En konsert med Alice Cooper er en opplevelse i seg selv, samme hvor sliten vi fort skulle merke at han var. Det var ikke et møte med Alice Cooper i toppform, men fremdeles et fantastisk møte. I tillegg til å få alle hitene servert på rekke og rad, opplevde vi også selvfølgelig et sceneshow i ekte Cooper-stil med vinkelslipere, gigantiske giftsprøyter og alternative sykepleiere. Og som vi alle forventet fikk vi «Poison» servert i god gammel stil mot midten av settet. Alt i alt, en god men en smule langtrekkelig konsert for oss som ikke er blodfans.

Mötley Crüe

Rett etter Cooper gikk av scenen braket det løs når enda et sett legender inntok festivalens hovedscene.  Denne gangen var det det legendariske puddelrockbandet Mötley Crüe som stod for tur. Også her hadde man selvsagt sine forventninger, som skulle vise seg å bli levert, men dessverre i en relativt sliten innpakning. I kjent stil åpnet det hele med godlåta «Kickstart My Heart» som umiddelbart satte puddelstemninga og fikk hockeysveisene til å riste godt på seg. En overraskende liten andel av publikumet var for anledningen ikledd leopardtights og cowboystøvler, men det satt absolutt ingen demper på stemningen. Selv om det hele ikke ble levert av et band i toppform, var det absolutt ikke mangel på entusiasmen hos publikum. Settet bestod som forventet også av «Shot At The Devil», «Dr. Feelgood» og «Girls, Girls, Girls». Med fyrverkeri og et levende sceneshow ble det hele, på tross av et band ute av toppform et godt festivalsett, og en fin oppvarming til kveldens absolutte høydepunkt, Iron Maiden som kort tid etter gikk på True Stage.

Iron Maiden

En av festivalens headlinere, heavy-legendene Iron Maiden gir oss selvfølgelig høye forventninger. Bandet, som har holdt på siden starten av 80tallet har spilt en rekke konserter opp igjennom årene gjorde ikke noe annet enn å gi publikumet det de vil ha. Etter en intro med flotte bilder over storskjermen kjører de rett på i kjent stil med «The Wicker Man», og hitparaden fortsetter derifra. Vi får servert mye fra «Brave New World»-albumet, men også en del godlåter fra de eldre albumene, som «Wrathchild» og «Iron Maiden». Høydepunktet på konserten kan vel uansett sies å være når de spilte «Blood Brothers», som de dedikerte til nylig avdøde Ronny James Dio. Stemninga på hovedscena denne kvelden var på topp, og hold seg der igjennom hele konserten. For de som har sett bandet flerfoldige ganger var nok ikke dette en ekstraordinær konsert, men Maiden leverer som vanlig.

Gojira

Etter tidligere konserter med Gojira som på Hovefestivalen I 2007 og senere på Sentrum Scene I 2008 er dette et band som de fleste norske metallinteresserte burde ha fått med seg, spesielt med tanke på gullalbumet "The Link", et album så velinnspilt at bandet etter min mening aldri vil kunne komme med noe bedre. Alt dette tatt i betraktning var dette en konsert jeg hadde gledet meg til lenge i forkant av Wacken, og det skuffet ikke. Et par låter før Iron Maiden var helt ferdig tuslet jeg bort til Headbangers Ballroom, som skulle vise seg å være stappfullt. Noe som dessverre ødela litt for konsertopplevelsen, men av det jeg fikk med meg leverte de et knallhardt sett med mye fra "The Link", og det var en utrolig liveopplevelse, nok en gang, selv om dette var sent på kvelden og man var helt utmattet etter de andre konsertene. Gojira skuffer aldri!

 

Dag 3 – Fredag

Dag 3 våkna vi til et relativt kraftig regnvær, som overraskende nok var en forfriskende start på dagen. Etter en frokost og en dusj bar det rett ned til festivalområdet. Dette var, i motsetning til dagen før, en dag med flere moderne metallband på programmet. Vi dro for å se Il Nino, Evile, Arch Enemy, Thrash-legendene Slayer.

Il Nino

Etter vår daglige tur inn til Wacken sentrum, kom vi akkurat opp til festivalområdet i tide til Il Nino, en konsert som på tross av at ikke er helt min smak, hadde dratt godt med folk, og skapte mye stemming til at det var såpass tidlig på dagen. Personlig har jeg ingen videre kjennskap til bandet, og skal derfor ikke nevne låter i fleng. Men heller si at det var en god konsert, for de som liker denne typen musikk, og generelt ellers et helt allright band for oss som ikke hadde de helt store planene tidlig på denne dagen. At dette er et band som kanskje ikke akkurat var stort nok til å spille på True Stage, er noe som også kan være lurt

Evile

Etter en times tid i sola under Il Nino bar turen videre til "Wet Stage" teltet, hvor det svenske thrashmetalbandet Evile skulle spille, et band jeg hadde gledet meg stort til å se tidligere da de var annonsert til å varme opp for Amon Amarth på John Dee sist høst, hvor de "dessverre" ble byttet ut av dødsmetalllegendene i Entombed grunnet dødsfall i bandet. Men nå skulle jeg endelig få se Evile, i alle fall. Et band jeg hadde store forventinger til at kom til å levere et knallshow, men som dessverre leverte ett sett på en fem-seks låter, uten så alt for mye trøkk og energi. Noe som var skuffende, i og med hvor godt de faktisk leverer på plate.

Arch Enemy

En matbit etter Evile, og litt tusling rundt på festivalen og en heisetur femti meter over bakken var det hele klart for Arch Enemy, et band jeg personlig aldri har hatt noe spesielt forhold til, men som ikke er noe man kan gå glipp av på festival. Det var et rent helvete å komme seg inn på festivalområdet når de skulle spille, så jeg var heldig som hadde vært tidlig ute, selv fra presseområdet var det nå ganske så vrient å komme seg frem. Konserten hadde jeg ingen spesielle forventninger til, og det var kanskje like greit. Med alt for mye vokalfremhevende effekter, og vokalvreng hørtes det nesten ut som bandet brukte autotune. Et ganske kort sett, bestående av låter som "The Immortal" og "My Apocolypse" endte opp i en encore med to låter, hvorav den ene er låten vi alle kjenner til "Nemesis" i en ganske slapp fremføring.

Man kan spørre seg selv hvorfor Michael Ammot begynte i dette bandet etter suksessen med Carcass, og ikke fortsatte videre på noe i liknende sjanger. En relativt skuffende konsertopplevelse etter min mening.

Slayer

Slayer. Bandet et hvert metallhode met litt respekt for seg selv har et forhold til. I mitt tilfelle et noe religiøst forhold, om det ikke blir nærmest blasfemisk å kalle det akkurat det. Med mye om og men hadde jeg klart å presse meg inn så si helt forrest på black stage under denne konserten, og var mer enn gira. Litt skuffet blir man jo, når det hele ikke braker løs med Raining Blood, men World Painted Blood istedenfor. Men det er fortsatt Slayer, og det er mer enn fantastisk i seg selv. Etter et par slappe konserter i Oslo spektrum var det godt å se et Slayer i stormform. Vi får schlagere servert på sølvfat. War Ensamble, Dead Skin Mask, Seasons in the Abyss, Hell Awaits, Mandatory Suicide, Chemical Warfare, Raining Blood, South of Heaven, før det hele blir avsluttet med en helt ekstremt fantastisk fremføring av Angel Of Death. Hvorav man virkelig hører hele publikum skrike av all sin kraft. Dette var for min del den største konsertopplevelsen på Wacken i år, det finnes få band som leverer noe så spesielt som et Slayer i storform, og som viser at bandet fortsatt holder seg etter alle disse årene!

Dette var altså alt i alt en helt fantastisk dag i Tyskland, og med mye bra musikk og ikke minst fantastiske folk. Det er utrolig trivelig å være festivalgjenger på Wacken, det må bare nevnes.

 

Dag 4 – Lørdag

Dette var da den siste festivaldagen på Wacken 2010, en tanke som er ganske trist. Man møter ekstremt mye koselige likesinnede på et sted som dette, og etter mang en prat over en øl på presseområdet, eller et tilfeldig dult borti en person på konsert, så er det rett og slett litt trist å tenke på at det hele var over for i år. Men det var jo heldigvis ikke helt over. Denne dagen bestod av et svært blandet program, med alt fra deathgrind i form av "Lock Up" til sør amerikanske rytmer blandet med thrashmetall i form av Soulfly.

Lock Up:

Tidligere trommis fra Dimmu Borgir og Cradle Of Filth på trommer får meg til å bli litt skeptisk angående dette bandet, men jeg velger allikevel å ta en titt. Og blir absolutt ikke skuffet, jeg blir servert deathgrind i god gammel Carcass stil, den stilen vi får servert til og med "Tools Of The Trade". Da jeg ikke kjenner til låtene deres, eller noe særlig mer om bandet, så burde det holde å si at dette er et band det er verdt å sjekke ut med alle med litt interesse i oldschool grindcore/deathmetal ala Carcass, Napalm Death, Nasum og Terrorizer. Grindcore er etter min mening også en av de bedre og mer energiske live sjangrene sammen med thrashmetal, hardcore og crossover, og skuffer stort sett aldri. Absolutt et band som har fått for lite oppmerksomhet og som er verdt å sjekke ut.

Unleashed:

Etter litt kleshandel etter Lock Up konserten var det klart fort Unleashed, et band jeg hadde sjekket ut i forkant av festivalen. Personlig liker jeg det gamle, mindre folkemetallinspirerte materialet best. Hvor vi får servert en rå crossovervariant av typen black metal og thrash i herlig symfoni. På Wacken var det ikke akkurat heller mangel på folk i Unleashed tskjorter, og jeg vil gå så langt som å si at bandet dro noe jævlig med folk til å spille så tidlig på dagen. En knallgod konsert for oss som er glad i thrash, og nok et band som fortjener mer oppmerksomhet enn hva det har fått. Kanskje en litt dum sammenlikning, men man kan vel kalle det en mer internasjonal versjon av norske "Aura Noir". Også nokså likt Entombed, så er du en Entombed fan er det også absolutt verdt å sjekke ut.

Kampfar:

Et av de få norske bandene på festivalen, og et av de få norske folkemetalbandene jeg har litt sansen for. En konsert jeg i utgangspunktet dro på for å få hørt "Ravenheart", noe jeg også fikk. Men jeg ble også positivt overrasket over hvor energisk og artig dette Fredrikstadbandet faktisk skulle være på scenen. Denne konserten bidro ganske greit til å få meg til å miste litt av mine fordommer mot folkemetall og var også et mer enn kurant venteunderholdning mens jeg ventet på Cannibal Corpse konserten.

Cannibal Corpse:

Nok et band jeg hadde gledet meg helt enormt til å se på årets festival, sist jeg så bandet varmet de utrolig nok opp for Children of Bodom, noe som for meg er ganske ufattelig.  Cannibal Corpse må for min del sies å være en av mine absolutte favorittband når det kommer til dødsmetall, og sammen med Slayer et av de viktigste bandene for meg gjennom min oppvekst. Med sine enormt groteske tekster, sinte opptredener og morbide humor var det klart for en helt fantastisk konsert. Selvsagt fikk vi også her levert knallåter på sølvfat, og humoristiske utspill fra vokalist George Fischer. Et av de mest minneverdige øyeblikkene må vel strengt talt ha vært nå det skrikes ut til publikum "THIS NEXT SONG… IS ABOUT WOMEN". Og samtlige publikummere skriker av full hals "FUCKED… WITH A KNIIIIIFE". Dette skulle da til alles skuffelse vise seg å ikke stemme, da det var "Priests of Sodom" som ble spilt istedenfor. Men på tross av dette ble konserten reddet da man fikk hørt knallåtene "Hammer Smashed Face" og "Staring Through the Eyes of the Dead". Og med den fantastiske energien det hele ble levert, så vil jeg si at tett etter Slayer, så var dette den beste konserten på årets Wacken. I alle fall hva angår min mening.

Soulfly:

For min del ble dette kveldens siste konsert, godt og knust etter Cannibal Corpse, og med planer om å se "The Devils Blood" før kvelden var omme, men etter Soulflykonserten ble disse planene endret. Jeg er ingen videre fan av Soulfly, da de har litt vel tynne tekster til tider, men det er noe med dem, det at det rett og slett minner såpass om Sepultura. Og med Max Cavalera på vokal så er det jo ikke så rart. Soulfly er ikke akkurat Cavalera Conspiracy, og heller ikke Sepultura, men når Solfly bestemmer seg for å fyre opp en hel rekke av de gode gamle Sepulturaklassikerne, da varmer det mitt hjerte. Under konserten dukket også en av de største circlepitene jeg noen gang har sett opp. På tross av at de tidligere hadde blitt bannlyst grunnet Job For a Cowboy sin konsert, så skulle ikke dette sette en stopper for at Max skulle oppfordre til nettopp dette. Selv om varslene mot nettopp dette ble vist på storskjerm, svingte Max hånda si høyt opp i lufta i sirkelbevegelser og publikum tok fort ordren. Noe ufrivillig ble jeg selv dratt inn i dette, og en time senere kom jeg meg endelig ut. Mørbanka og knust var årets Wacken over, men med den mengden adrenalin som gikk gjennom kroppen min i det øyeblikket gjorde det svært lite. Jeg fikk hørt "Refuse/Resist", "Roots" og "Troops of Doom". Samt en enorm overraskelse, i form av en coverlåt av Panteras "Walk". Alt i alt en helt fantastisk avslutning på årets festival.

 

Oppsummering:

For å kort oppsummere litt var dette en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme. Som en slags pilgrimsreise for metalheads. Jeg har bestemt meg for å reise tilbake igjen til neste år, for det var så utrolig fantastisk. Det er vanskelig å beskrive hvis man ikke har opplevd det. En liten by i nordlige Tyskland blir snudd på hodet, alle som bor i byen lager festival for alle verdens metalheads. Fulle folk raver gatelangs til alle døgnets tider, og det er liv døgnet rundt. Og alt handler om metal. Det er et samhold man ikke finner i mange andre sjangere, det er noe med metalheads, det er som om de setter mer pris på hverandre enn folk som tilhører andre subkulturer. Det er rett og slett nok en gang, en opplevelse for livet.

Og det skal sies, det er sjeldent man opplever så mye god mat, øl, musikk og kultur generelt på ett og samme sted. Og hvor det er så endeløst med ting man kan gjøre og folk man kan møte. Jeg vil anbefale alle som har den minste interesse for en eller annen metalsjanger å ta turen ned til Wacken en tidlig augustmåned, for det er det virkelig verdt.

Jeg sitter igjen med så ufattelig mange minner og opplevelser at om jeg skulle skrevet ned alt ville jeg aldri blitt ferdig. Så takk for i år, Wacken!