OSLO LIVE 2010 – Kontraskjæret

Fra første øyeblikk jeg setter foten innenfor Oslo Live sitt festivalområde er det en laid back men veldig bra stemning som tar over. Publikum virker fornøyde i solskinnet, ølet flyter, og de to scenene er praktisk nok plassert 45 grader på hverandre. Så mellom konsertene behøver man praktisk talt bare å snu seg et par skritt mot venstre/høyre for å få med seg neste konsert. Tidsskjemaet ble fulgt til punkt å prikke, slik at det lengste oppholdet mellom konserter ikke var mer en 20min.

Første band ut er Turdus Musicus på scene 2. Gutta fra Tromsø dro festivalen bra i gang med det som skulle vise seg å bli kveldens beste konsert fra den lille scenen. Lyden var knall, fremførelsen satt som den skulle. For å være ett relativt ungt band hadde gutta i TM ganske så god sceneopptreden. Som kveldens første band måtte de finne seg i at publikum ikke var fulltallig. Responsen fra de oppmøtte var heller ikke all verden. Musikken til TM hadde klart vært mer på sin plass om publikum hadde vært mere med. Mye midtempo synkoperinger og hardcore vocal er jo skapt for headbanging, moshpits og et aktivt publikum. Musikkmessig har vel TM litt å hente, både m.t.p. komponering og oppbygging av fanbase. Kveldens konsert var allikevel ett steg i riktig retning, med en mer en godkjent opptreden.

Første band ut på hovedscenen er Audrey Horne. Det skal ikke ta mange sekunder før publikum er gjekket opp et par hakk da AH drar i gang med tre kick ass låter back to back. Fremførelsen til AH er solid som alltid. Gutta poserer i kjente positurer, spillet er stødig, lyden sitter som den skal og vokalist Toschie bringer frem god stemning med sin utagerende personlighet. Personlig synes jeg konserten faller litt sammen på midten grunnet en del midtempo melodiøse låter som blir litt vel stillestående. Men det er muligens bare min personlige smak, for publikum virker å være godt med hele veien. Siste låten sender i tilegg bandet av gårde med ett bang, da de virkelig viser seg fra sin beste side. 

Neste band ut på scene 2 er unggutta i Social Suicide, og her blir det raskt klart at vi har med et uerfarent band å gjøre. Lyden er god, men fremførelsen er veldig skranglete. Bandet fremstår mer som et garasjeband enn de nok ønsker. Særlig om man har hørt utrykket på videoen deres, var det tydelig at de hadde hatt godt av noen timer mer i øvingslokalet. Utight fremført gjennom hele settet. Det hjelper ikke mye at vokalisten er overalt på scenen, men virker samtidig å ta mer avstand fra publikum en å søke kontakt. Store deler av settet synges med ryggen mot publikum. Da han ved et par anledninger tiltaler publikum fremstår hand som en lavmelt forsiktig gutt som snakker til seg selv i hjørnet. Sceneopptreden og samspill er det masse å hente på for SS. Det samme kan sies om låtene som var vanskelig å skille fra hverandre.

"Some bands play about the greenhouse effect, some bands play about how you should be kind to your fellow man… We play about oral sex, performed on women, for at least 2 hours", proklamerte Danko Jones under konserten som uten tvil var kveldens beste. Etter en åpning med litt ullen lyd drar DJ i gang med fire låter der lyden raskt blir rettet opp til godkjent standard. Med bare tre medlemmer, hvorav frontmann Jones selv både spiller gitar og synger, ble jeg innledningsvis redd for at dette kunne bli en litt vel stillestående konsert. Noe det også ble. Men med en karismatisk frontfigur som Jones gjorde det slettes ingen ting. Da han etter de 4 første låtene tok til ordet foran publikum, var det klart hvem som var kveldens mest scenevante. En veldig god og morsom kontakt med publikum gjorde at Jones hadde folk i sin hule hånd. Latteren spredte seg raskt blandt publikum da Jones fortalte at han hadde giret seg opp med 2 timer Suicidal Tendencies videoer før konserten, slik at han skulle være pump’d up for folket i Norge, "home of true metal", som han kalte det. Deretter var det en smal sak for bandet med deres stoner relaterte partyrock å virkelig få frem festivalstemning på høyt plan. Publikum var med hele veien og Jones selv var i fyr og flamme under hele konserten. Om dette er standard fremførelse for DJ vil jeg på det varmeste anbefale folk å ta turen neste gang de er i byen.

Siste band ut på scene 2 er Mongo Ninja frontet av Kristoffer Skau. Det at bandet starter umiddelbart etter at Danko Jones gikk av scenen er litt uheldig da kontrasten lydmessig er stor, og ikke i MN sitt favør. Det er mulig disse gutta med vilje forsøker å fremstå som garasjeaktig, punkinspirert thrash. Men for min smak ble det hele litt for skranglete. Det er nesten ikke til å tro at 3 medlemmer av Blood Tsunami spiller i dette treskeværket, for her er det en del å plukke på. At Skau kan spille en del på navnet sitt er greit nok, noe han viderefører med påtatt "sjokkerende" tekster som "My Cock Your Pain", Wheelchair Hooker" og "Kids With Tits". Låtene går stort sett i samme tralten, vanskelig å skille fra hverandre, med liten variasjon. Skau fremstår også som en relativt laber vokalist når det kommer til "brøling". Om det skal være hardcore, growling eller screamo vokal er ikke godt å si. Et lite glimt av håp kan spores i låten "Dead To Me" der tempoet roes en smule, og en ganske god låt viser at mongoene ikke er helt fortapt. Med mer fokus på låter, variasjon en liten time hos sangpedagog for sjefsmongo Skau, kan muligens guttene dra dette i land. Det er fremdeles en del å hente dog…   

Det er 8. gang jeg skal bivåne In Flames live denne kvelden, og mens publikum pakker seg sammen rundt scenen, reflekterer jeg over de siste gangene jeg har sett bandet. Det som har slått meg i senere år er at In Flames virkelig har blitt et organisk live monster av et maskineri. At dette er big business lyser lang vei når det overdådige lysshowet drar i gang. Allikevel har jeg de tre siste gangene blitt skuffet av dårlig lyd. Men at det kunne bli så dårlig som denne kvelden hadde ikke i mine villeste drømmer foresilt meg. Det er rett og slett latterlig hva In Flames presenterer på Oslo Live denne kvelden. Om det er anlegget til festivalen som ikke tåler trøkket, eller om det er lydmannen til In Flames, så burde noen blø for en slik tabbe. Etter syv-åtte låter med en grøt av bass og trommer, der jeg knapt hører gitar og vokal, gidder jeg ikke mer og går. At et så proft band, med gjennomgående gode låter, småfrekt men originalt gitarspill og sjarm som bare det, skal ødelegge for seg selv med forferdelig lyd er totalt unødvendig. Sist gang In Flames kicka ass var på Betong under Reroute to Remain turneen. Mitt stalltips: Gi fyken til lydmannen dere ansatte under Soundtrack to your Escape turneen. Fra da av har lyden til In Flames gått nedenom og hjem i livesammenheng. 8 konserter der de 4 første var fantastiske, de 4 påfølgende blir dårligere og dårligere. Tviler på at det blir en konsert nummer 9 for min del…