GUNS N’ ROSES – Oslo – Oslo Spektrum

Det er med blandede følelser jeg inntar Spektrum denne kvelden. Uten å ha bivånet Guns n' Roses sist gang de var i Oslo, vet jeg ikke helt hva jeg skal forvente. Som så mange andre var jeg stor fan på 90-tallet, men har problemer med å venne meg til den siste skiva. Men da Axl og co entrer scenen er i hvert fall en ting klart, det profesjonelle aspektet av opptredenen er det lite å si på. Fra første sekund sitter lyden som ett skudd. Gitarer, vokal, bass kan alle høres tydelig i miksen og er velbalanserte. Synth hører jeg lite til, men den har da nesten aldri vært hørbar på skivene heller, så det er ikke noe savn. Konserten åpner med eksplosjoner, pyro, og tittellåten fra siste skive, Chinese Democracy. Deretter følger Welcome to the Jungle, It's so Easy og Mr. Brownstone.  Den nevnte lyden er knall, valget av sanger så langt er topp og scenen ser veldig tøff ut. 3 storskjermer og 4 gigantiske lyselementer med diverse effekter pryder scenen, som for anledningen er bygd heftig ut både på sidene, på midten, samt med et podie bak på scenen som tromissen er plassert på. Det hele utstråler profesjonelt utført rockekonsert i verdensklasse. Dessverre skulle dette vise seg å være så bra det ble.

Etter denne åpningen roes tempoet ned. Noe som skal vise seg å forbli slik resten av konserten. Av de resterende 12 sangene på setlisten er 6 hva jeg vil karakteriser som ballader. Selv om dette riktignok er en promoterings turne for Chinese Democracy hadde jeg godt kunne unnvært 4 ballader fra dette albumet. Sorry, This I Love, Street of Dreams og Madagascar blir i meste laget. Når kremballader som November Rain og Knocking on Heavens Door, som seg hør og bør også blir spilt, kunne godt et par ballader fra siste skiva bli droppet. This I Love viser i tillegg at Axl muligens ikke har beholdt stemmen 100% fra 15 år tilbake. Det skjærer litt i en del av skrikene i denne balladen. Noe som også kom tydelig frem under You Could Be Mine. For undertegnede burde denne sangen vært et naturlig høydepunkt på konserten, men takket være Hr. Rose's tolkning av sin egen låt faller denne helt igjennom og fremstår heller som en flau skygge fra fortiden. Høydepunkter i settet blir derfor Sweet Child o' Mine og Paradise City som avslutter konserten. Flere låter fra Illusion skivene kunne klart ønskes. Verken Right Next Door to Hell, Garden of Eden, Don't Damn Me eller Get in the Ring er gitt plass til. Alle låter som potensielt kunne gitt konserten en ekstra puff på de slappere stedene. I stedet blir 3 gitarsoloer plus piano solo fra både Dizzy og Axl gitt plassen.

Når det gjelder de "nye" medlemmene, så fungerer disse godt musikalsk. Allikevel virker det hele nesten litt påtatt. De fremstår som kopier av sine forgjenger, der alt fra musikken ned til signatur bevegelsesmønstre er kopiert til minste detalj. Selv det sleaze-befengte utseende virker påtatt. Som om det slitne imaget er kalkulert for å gjenbringe storhetstidens følelse. Mulig dette kun er min subjektive holdning, men det er noe ved det profesjonelle og sømløst strølinjeformede som ikke sitter helt rett ved undertegnede. Det er nesten som om Axl's bråstopp under introen til Sorry med den påfulgte "Lets start it over… I can't hear shit" også var en del av showet. Dette siste er spekulativt så klart. Mulig jeg ikke klarer å tilvende meg at en av favorittene ikke er hva de en gang var. Uansett så sto jeg igjen med like blandede følelser etter konserten som da jeg kom. Det var utvilsomt fett å se/høre gamle klassikere fremført på en fet scene. Men feelingen fra 90-tallet vil nok for alltid bli igjen der. Terningkast 3. Plusset ved konserten ligger nok mest i nostalgifølelsen som til dels reddes av god lyd. Dessverre blir den samme nostalgien ødelagt av desperate forsøk på å gjenfinne gammel storhet.