SCREAMFEST 08 – Dag 2 – Chateau Neuf

Den andre dagen begynte med et smell på Betong og overgangen fra fredag kveld med Sodom til åpningsbandet lørdagen ble veldig smooth. The Batallion åpnet ballet, dessverre foran ikke altfor mange i salen, men Stud Bronson, Lust Kilman, Colt Kane og Morden ga alt på scenen allikevel. En herlig åpning på en herlig konsert med heftig mandig rock'n roll med massevis av utagering på scenen. Enkelte av fotstillingene til gutta i bandet er anatomisk umulig å få til for den vanlige mannen i gata, i alle fall med balansen i behold. Kroppsbeherskelsen var eksepsjonelt bra, men det så ikke ut til å plage Stud, Lust og Colt nevneverdig. Også Attituden til bandet er imponerende og smittsom og det tok sånn ca 3,7 sekunder fra første tone av til responsen ble kastet tilbake mot bandet og festen var i gang. Jeg har sett bandet 3 ganger live nå og dette blir bare tøffere og tøffere for hver gang. Det er enda en ting til som har endret/forbedret seg og det er vokalen til Stud Bronson, som også blir råere og råere og så kan man jo ikke glemme de små balanserte morsomhetene mellom låtene; norske ordtak direkte oversatt til engelsk slår alltid an.
The Batallion avsluttet sin halvtime med å hente ut Tom Angelripper, som for øvrig ble iakttatt bak scenen under hele konserten mens hans rådigget The Batallion. Onkel Tom gjorde vokalen på Iron Fist mens han spilte verdens kuleste luftbass, og det var et ubetalelig øyeblikk. Nå skulle det mye til for at humøret skulle bli helt ødelagt, grunnlaget for en knakende god festivaldag var lagt.

Etterpå var det spansk metal å høre inne på Klubbscenen. Her var forventningene lik null, om ikke på minussiden, for det eneste jeg fant på bandet på YouTube på forhånd var en middels dårlig coverversjon av en At the Gates låt. Derfor ble de første minuttene til The Zeronaut ofret til fordel for venner, røyk og øl. Men, jeg kom meg da ned foran scenen og ble positivt overrasket. The Zeronaut låt faktisk slik In Flames kunne ha vært hvis de hadde fulgt hjertet og ikke lommeboka på slutten av 90 tallet. Jeg er litt usikker på om bandet hadde spansk eller engelsk tekst på låtene sine, i så fall var det den dårligste og mest uforståelige engelsken jeg har hørt noensinne. Men musikken var bra og det er da noe.

Like selvfølgelig som at Norge har en black metal scene og at Polen har en death metal scene, så har Finland sin egen greie med synthinfisert folkmetal. Moonsorrow er et slikt band og personlig har jeg ingenting til overs for disse bandene. Men det var tydelig at her stod jeg rimelig alene, for foran scenen der Moonsorrow spilte var det stappe fullt og en enorm respons til bandet ble gitt hele tiden. Det var et tydelig bevis på at det norske metalpublikummet overraskende nok ikke er så ekstreme som det menig mann tror. Moonsorrow leverte sine ting, publikum hoiet og ropte og de koste seg alle sammen, mens undertegnede slet mer og forsvant etter hvert ut fra Betong.

55 Escape har jeg dessverre ikke mye godt å si om. Hvis et band noensinne har vært mer malplassert enn hva tilfellet var med 55 Escape under årets Screamfest, så burde vedkommende som har plassert dem så feil vært skutt. Metalcore er ikke metal, det er en sjanger som har oppstått i wannabeland på lik linje med den såkalte melodiøse death metal scenen der In Flames og vennene deres opererer. Det hadde for så vidt vært forsvarbart hvis bandet hadde vært meget bra og at de hadde skilt seg positivt ut fra den etter hvert megastore haugen med metalcoreband. 55 Escape gjør i mine ører ikke det og det var ikke mange fornøyde fjes å se inn på Klubbscenen under konserten. Det er i slike øyeblikk man nesten skjemmes over å bo i samme by som bandet.

Da Borknagar spilte under Inferno for noen år siden, imponerte bandet meg. Denne gangen gjorde de det ikke. Årsaken til at de gjorde det under Inferno var nok i hovedsak at de ble en roligere melodiøs "hvilepause" mellom all extreme metallen, mens her ble de bare et av mange i mengden. Ikke gjorde bandet noen overveldende god konsert heller og det hele endte bare opp som kjedelig.

Under de 45 minuttene Grave Digger spilte på Klubbscenen, befant jeg meg for det meste enten oppe på backstage hvor et intervju ble gjort eller utenfor backstageområdet hvor en fotoshoot ble gjennomført. Dermed fikk jeg ikke med meg mer enn noen få minutter av bandets konsert og har derfor inget grunnlag til å skrive noe om Grave Digger.

Candlemass har for de fleste av oss i mange år stått som et av de aller største doom metal bandene. Man har sett dem flere ganger live i Norge, men dette var bandets første konsert her til lands etter byttet av vokalist. Dermed var spenningsmomentet der allikevel, selv om man alltid vet hva man får av Candlemass på scenen. Men jeg fant raskt ut at jeg savner Messiah jeg, for det Candlemass leverte på Betong under Screamfest var det ikke mye fres over. Bandet virket uinspirerte og mange i salen var enige med at dette var kjedelige greier. Dagen endte ikke på samme måten som den startet, men var allikevel happy med gjennomføringen av festivalen.

Så var Screamfest 2008 over og man kunne vende snuten hjemover igjen. Og det betydde nok en dag på NSBs vonde stoler. Siden jeg ikke fikk jobbet noe på turen nedover, hadde jeg derimot større planer om å få skrevet ned noen ord på hjemturen. Og det gikk bedre; hele omtalen fra Screamfest 2008 ble skrevet ferdig og det til tross for flere lekre uromomenter på setene rundt meg. For eksempel satt det et eksemplar av den kvinnelige utgaven av arten menneske ved min side, og hun prøvde alle mulige og umulige metoder til å vise meg sin bakende, og selv om det er urelevant, så var nevnte bakende slettes ikke ille å se på. Jeg hadde ikke tenkt å ta dette med her og nå, men siden denne bakenden nå befant seg på en eller annen merkelig måte nesten i mitt fang, kunne jeg ikke la være å ta med denne lille uromomenthistorien.

Jeg vil avslutningsvis takke alle bak Screamfest for en flott festival og vi gleder oss allerede til neste års festival.