WASP – Trondheim – Trondheim, Samfundet

Endelig enda en gig med Triosphere. Bandet blir bare råere og råere for hver gang jeg ser dem, og de kledde virkelig scenen i Storsalen, noe jeg har sett andre band slite med da det virker som om scenen blir for stor for dem. En annen fordel Triosphere virker til å ha under denne konserten, noe som ikke er så vanlig for support-band, er at de får bruke diverse "scenepynt". Endel headlinere vil ofte ikke at support-bandene skal ha med seg slikt på scenen, da det kan få hovedbandets sceneshow til å se mindre og dårligere ut enn hva det kunne gjort. Props til WASP for dette. De Triosphere-søylene kunne raskt blitt en slæger under juletreet, forøverig.

Men så var det det evige problemet å få frem til folk som ikke var der hvor bra det faktisk låt da. Slike ting er aldri lett å beskrive, men for å gi en liten pekepinn… Så ved flere anledninger både Blackie og andre medlemmer av både bandet og crewet til WASP stå og måpe på sidene av scenen. Når musikere som har vært med på så mye, sett så mange band og hørt enda flere har en slik reaksjon, må det jo være bra. I tillegg skulle det jo vise seg at Triosphere regelrett sopet gulvet med WASP denne kvelden.

For alle får automatisk store forventninger når en på forhånd har fått vite at det skal spilles inn en Live DVD i Storsalen denne kvelden. Da må de jo ha med alle klassikerene på set-listen? Og ikke minst det fantastiske mikrofonstativet? Ble en liten nedtur å senere få vite at de skulle spille hele Crimson Idol først, men tanken på alle de gode klassikerene mot slutten gjorde det hele vel verdt ventinga uansett, var utgangspunktet mitt, og flere med meg skulle jeg tro.

Etter flere runder med strenge beskjeder angående kameraer, noe som selvsagt førte til at bandet gikk av flere ganger under konserten som et resultat av at de så et kamera eller to i salen, ble The Crimson Idol blir dratt igang, dog uten noe gyngehest-stativ, og stemningen er på topp. Bandet måkker på i godt driv, og for min del toppet det hele seg med Chainsaw Charlie. Bandet drev bra enda noen låter, forsåvidt, men det hele begynte å gå nedover mot slutten av skiva. Gamle karene begynner vel å bli slitne tenkte jeg raskt, men en liten pause må da hjelpe på?

Da bandet igjen kom på for å gjøre alle klassikerene de hadde skrytt på seg, steg stemningen igjen. Synd det hele gikk rett vest med ødelagte gitarforsterkere etter tre låter. De hadde aldri i verden klart å gjøre opp for den kjipe første timen, men de hadde om ikke annet rettet opp noe av inntrykket en satt igjen med etter den første timen.