MOTSTØY 07 – Dag 2 – Notodden, Sliperihallen

En ting som manglet på denne festivalen er mat og toalett. Det å sette opp tre små utedoer er ikke særlig komfortabelt, og maten som ble servert var ikke av særlig klasse. Husk; når man er edru er man mer bevisst på slike ting. Det tok også noen timer før det var kaffe tilgjengelig. Kanskje tenkte Einar og co. at ungdommen ikke drikker særlig kaffe? Men, det var heldigvis ikke mer enn ca. 6.66 minutter å gå før du var på en eller annen matbutikk.

Ørkenkjøtt

Et lokalt band som har gitt ut en demo (eller flere?). Dette bandet, når de endelig får endret navn, er et meget talentfullt bekjentskap der de blander inn mye akustiske deler i deres form for nokså progressiv death metal. Det blir nevnt Opeth, og det er ikke uten grunn. Ørkenkjøtt føltes som en ungdommelig versjon av Opeth, og jeg er sikkert på at om bandet får tid og lov til å utvikle seg før første album, så kan de komme opp med noe mange selskap vil sikle etter. Bandet er fylt med talent og de tør å kjøre på, til tross for enkelte feil her og der. Det var ikke alt som var like tight, for å si det sånn. Men du verden så flott potensial. Om de klarer å få til en egen identitet før første utgivelse, så skal jeg egenhendig kjøre til Notodden, kjøre stripa og så ta en flott samtale om oppbygging av musikk, skaping av identitet og utvikling av låter.

Drottnar

Dessverre var det ikke så mange i salen denne tidlige ettermiddagen. Om flere hatt tatt seg en tur, så hadde de fått sett noe merkelig i form av Drottnar. Musikken er heller ikke av den gjennomsnittelige sorten, selv om det høres bedre ut på album. Bandets militaristiske fremtoning er kul, og bandet form for black metal er til tider interessant. Dessverre ble det litt for endimensjonalt denne gangen, men tenker at det forbedrer seg etter et nytt album eller to.

 

Hidden In The Fog

I fjor kom albumet "Damokles", og det er et album som fremdeles nyter godt av gjennomhøringer med jevne mellomrom. Siden dette tyske bandet har gitt ut dette albumet og et mini-album før det, så var det naturlig nok ikke så mye nytt de kom med. Og det er helt greit for meg, fordi musikken i seg selv er nydelig black metal med klassiske innslag. Det eneste jeg var redd for var om clean-vokalen holdt mål.

Jammenta, det gjorde den til gangs. Det er lenge siden jeg har hørt noe av såpass høy kvalitet. Kanskje er det bare Mr. Åkerfeldt (Opeth) som klarer å gjennomføre et metalshow der stemmen holder denne høye klassen når det kommer til clean-vokal. For å begynne med slutten, om du får mulighet til å se Hidden In The Fog live, så sørg for å være der.

Musikken til bandet er komplisert og det er en fordel å kjenne musikken på forhånd. Det merket jeg når jeg stod der midt foran bandet og koste meg glugg i hjel, mens de øvrige i nokså stor grad bare stod å måpte over kvaliteten der de helt sikkert ønsket at de hadde hørt musikken tidligere. Alt stemte. Fantastisk musikk, særdeles gode fremføringer av låter som jeg tror må være vanskelig å fremføre (er ikke musiker, så vet ikke helt hvor vanskelig det er), og en lyd som passet perfekt. Det var nesten som å høre bandet på skive. Om bandet selv hadde det toppers er vanskeligere å si, siden jeg ikke har sett dem live før. Det var tross alt ikke mer enn under halvfullt, noe som bekrefter mine mistanker om at ikke mange (nok) kjente til Hidden In The Fog. Men jeg sitter igjen med en følelse av at mange skaffet seg det eminente "Damokles" albumet.

Jeg synes det er kult at Motstøy varierer programmet såpass mye, og at de slipper inn mer ukjente band, slik som nevnte Hidden In The Fog.

A.C.T.

Da man må ha seg mat innimellom, og derfor må prioritere noe, så endte det med at jeg valgte bort A.C.T., særlig siden jeg ikke har særlig sans for musikken deres i utgangspunktet. Sånn ble det denne gangen.

1349

Siden jeg har sett dette ekstreme black metal bandet tidligere, så visste jeg hva jeg fikk på forhånd. Og det er nettopp det som er bra med 1349, til tross for at de nå bare har en lead-gitar, nemlig at jeg vet at jeg får kvalitet. Lyden var helt OK, og særdeles mye bedre enn på Betong tilbake i september. Bandet har en vokalist som formelig lukter black metal gjennom sin opptreden. Det er intenst, det er totalt blottet for humor og det er black metal akkurat slik vi vil ha den. 1349 har også fått en del låter på programmet, og derfor inneholder musikken deres nok variasjon til at det ikke blir kjedelig, noe det lett kan bli når det går såpass fort som det gjør når Frost trommer avgårde raskere enn Lucky Luke trekker.

Det var mye folk nå som det nærmet seg Immortal, og det virket definitivt som om at den yngre garde har sansen for 1349. Når en låt som "Nathicana" ble fremført til minste detalj, ja, da var livet verdt å leve. Ekstrem black metal live blir neppe særlig bedre enn dette.

Pain Of Salvation

Etter minutter med ekstrem metal gjorde det godt med minutter med progressiv metal. Svenske Pain Of Salvation har en glitrende Daniel som vokalist, en mann med humor og tæl. Hans språkproblemer er av den morsomme sorten, der han og bandet for øvrig varierte mellom svensk, svorsk og engelsk. Det som gjør opplevelsen enda bedre er at låtmaterialet til dette bandet er utrolig variert. Balladene er nydelige, de tunge partiene føles tyngre enn mangt et ekstrem metal band sine og fremføringen viste at dette bandet kan sine saker.

Det flørtes med publikum, det spiltes med sjel og bandet har mange gode låter, og noen som ikke når helt opp. Men de mindre gode låtene druknet mellom de låtene som bygdes opp, knuses, gjenoppbygges og utvikles. Hvert instrument kom til sin rett, og det hele var rett og slett feiende flott.

Morsomt var det også at de ble bedt om å avslutte, og da skulle de bare ta en låt til. De glemte visst å fortelle de stressede menneskene som jobbet med Immortal at den låten de valgte varte i bortimot mer enn 10 minutter. Da måtte jeg virkelig trekke på smilebåndet!

Immortal

Underveis i Immortal konserten måtte jeg også trekke en god del på smilebåndet. Abbath gjør det enkelt, og Immortal gjør det enkelt. De spiller låtene sine, og innimellom kommer det dype grynt fra vokalisten, slikt som "ja, men for faaaaannnnn" (på bergensk) og "mæææænnn for hælvete…" (også på bergensk).

Det hjelper også på at Immortal også fikk en flott lyd, og at bandet har maaaaaange gode låter å velge mellom. Man trenger ikke spørre etter klassikere, siden bandet stort sett bare har klassikere. "Tyrants" er og blir en favoritt. Og når bandet plutselig stopper, venter, Abbath sier noe helt kort, begynner på igjen – ja, da har publikum blitt frelst (nok en gang). Dette er metal, og det av veldig høy klasse. Særlig gjorde dette godt etter at det som skjedde på Inferno Festivalen tidligere i år var begredelig. Jeg gikk da etter en låt, av den enkle grunnen at lyden sugde kuk. Her på Motstøy har nettopp lyden vært det mest positive, bortsett fra for Keep Of Kalessin.

Vi skal ikke se bort i fra at det blir en tur til Notodden og Motstøy festivalen også neste år. Som Abbath ville ha sagt "koooom igjeeeeeen, for faaan" (på erke-bergensk).

www.motstoy.com