BARONESS – The Red Album

Når folk hører Baroness, kommer nok mange til å tenke på Mastodon. Og det er ment som en kompliment, for dette er en plate som tar masse av det som er bra med Mastodon og mikser det sammen med Baroness sin egen touch. Det er rett og slett jævlig fett!

Dette er Baroness sin første fullengder, men de har gitt ut to EP'er og en split tidligere. Mens stilen på EP'ene var ganske røff og uferdig, begynte de å vise gode takter på split'en som ble gitt ut tidligere i år. Men her har de virkelig utviklet seg noe voldsomt! De har lagt av seg de tyngste og mest støyete partiene, og har en mer rocka stil over riffene, men det er fortsatt tungt og tøft som faen. Og nettopp det gjør nok at de blir litt lettere å få tak på for mange, og det er definitivt positivt.

Men dette er ikke noen "sell-out", for det er ikke A4 hardrock som blir levert her på noen måte. Der mange sikkert ville valgt en enkel og rett på sak åpningslåt, velger Baroness en nærmere åtte minutter lang komposisjon i "Rays On Pinion", som ikke setter ordentlig i gang før etter ca 3 minutter. Men det er en oppvisning i å bygge opp en låt på en spennende måte, og når de først drar i gang, så rocker det som faen. På neste låt, "The Birthing", får vi presentert det som kanskje ligger nærmest en single, en satan så fet rocker som er noe av det mer groovy jeg har hørt i år. Så drar de en litt særere sak i "Isak", med kanskje noen av det mest "Mastodonske" riffene på plata. På "Wailing Wind Entry" er det masse særegen tromming og subtilt gitarspill (jepp – subtilt) før låta dras i gang. Og sånn fortsetter det utover plata. Her er det virkelig variasjon, og interessante detaljer i fleng. Det er nesten som om de lager virkelig detaljrik progrock, bare at de greier å komprimere det hele ned til tre-fire minutter lange låter som rocker som faen. Det er rett og slett skikkelig spennende å høre hva Baroness finner på i hver låt. Og det går så og si aldri ut over låtene som helhet – du må definitivt høre en del ganger på denne plata for å bli kjent med den, men det tjener den virkelig på og er helt klart verdt det.

Bare noen få ganger snubler bandet litt i sin vilje til å overraske lytteren med særegne komposisjoner, men det er nok til å ta fra dem toppkarakteren, spesielt med tanke på hvor bra resten av materialet er. Kanskje litt urettferdig, men jeg er sikker på at de har sekseren inne, og vil vise det på neste plate. Men få med deg denne også – en av de bedre platene jeg har hørt så langt i år!