STEINKJERFESTIVALEN – Steinkjer, Guldbergaunet

Bilder av O Store Rune.

Så var man tilbake i Nord-Trøndelag, denne gangen for å se Motörhead, og bedre grunner for å reise halve landet rundt finnes vel knapt?
Jeg snek meg oppover i fjor også, men da var jeg ikke på selve festivalen, kun på kick-offet dagen i forveien der The Toy Dolls lagde liv. Derfor hadde jeg på forhånd bestemt meg for å prøve å få med meg litt mer i år.
I fjor hadde Steinkjerfestivalen DumDum Boys og Seigmen som hovedattraksjon, og selv om disse bandene opptrådte på så godt som alt av festivaler det året klarte festivalen å dra nok folk til å kunne kalle seg en suksess. Dette året satset de like godt på en brutal kveld der Keep of Kalessin, Enslaved, TNT og Motörhead skulle trekke folk til Guldbergaunet kunstgressbane.
Med tanke på hvor bra det gikk i fjor med den profilen de hadde da virket dette som litt risikabel gambling med så harde aktører, spesielt siden KoK og Enslaved er ”overalt” for tiden og at TNT nylig opptrådte på Lerkendal.

Billettsalget på forhånd var heller ikke gedigent, og de fleste forhåndssolgte billettene var nok kjøpt av langveisfarere som meg selv. Heldigvis brøt solen gjennom skylaget rundt klokken tre på ettermiddagen og dermed strømte de lokale til billettlukene.

Når jeg og damen ankom festivalen klokken fem var det strålende sol og god plass på området, så vi la oss godt til rette på plenen med iskald øl og registrerte så vidt at Hot Organ prøvde å underholde de få som hadde valgt festivalområdet foran å sitte hjemme og drikke seg sanseløse. Området var godt tilrettelagt for festivalen og det hele tegnet til å bli en meget fin kveld.

Når så Keep of Kalessin entret scenen trakk vi fremover for å få med oss showet. KoK har jeg sett mang en gang de siste årene, og jeg får bare mer og mer respekt for dette bandet. De er proffe i uttrykk og meget habile musikere. Dessverre gjør de seg ikke så godt utendørs i strålende sol og når de spiller mellom band som Hot Organ og 120 Days får de langt i fra skrudd den lyden de trenger og fortjener. Røykmaskinene var helt bortkastet og pyroen uten effekt på den store scenen. Til tross for den spinkle lyden gikk det fint å skille låtene og instrumentene, så låtene fungerte som de skulle og det var intet å utsette på jobben de gjorde på scenen bortsett fra at jeg rent personlig mener at Wizziac er ei pingle som stiller i dongeri når resten av troppen presser seg inn i åletrange lærbukser i stekende sol, litt komfort må man ofre for imaget! Det var ingen store overraskelser i spillelisten denne gangen heller, men jeg finner stor glede i å høre en fantastisk låt som Many Are We fremført med energi og innlevelse live. Thebon begynner å fremstå som et midtpunkt på scenen og blir tryggere i sin opptreden for hver gang jeg ser bandet. Obsidian C. og Vyl viste frem sine kunster på en måte som må ha fått traurige Nord-Trøndere til å innse at TNT og DDE ikke er de eneste bandene som kommer fra Midt-Norge. En god opptreden selv om forholdene ikke var optimale og oppmøtet bar preg av at det fortsatt var fem timer igjen til Motörhead. Jeg gleder meg stort til å få oppleve KoK som headlinere på større arrangement, noe jeg mener er helt realistisk når de bare får sluppet sin kommende skive, for dette er metall jeg knapt kan bli lei av selv om de for tiden spiller de samme låtene ommat og ommat på festivaler. Det skal bli godt å få hørt de live med en ny spilleliste og med bedre rammebetingelser.

Set list:

The Wealth of Darkness
Crown of the Kings
As Mist Lay Silent Beneath
Winged Watcher
Many Are We
The Black Uncharted
Come Damnation

Jeg opplevde 120 Days på Hell Music Festival, og lot meg absolutt ikke imponere da, men sammenlignet med hvordan det låt på Guldbergaunet framstår den konserten i ettertid som en perle. Lyden var som fortjent og bandet slet med å få publikum engasjert i det sære uttrykket sitt og det virket rett og slett som om de surnet skikkelig på scenen. Å begynne å unnskylde seg med at de har et unikt preg og muligens kan være vanskelig å ”få tak i” er en patetisk måte å innrømme at ”få, bortsett fra pressen, liker oss og vi har egentlig ikke en dritt her å gjøre med den line-upen som er her” Bandet passer sikkert perfekt på en studentfestival, eller på en variert og ungdommelig festival som Øya, (og dette mener jeg som noe positiv) men med KoK, Enslaved, TNT og Motörhead på plakaten er 120 Days like malplassert som en evnuk i en pornofilm. Det var få dedikerte fans der og mange sortkledde irriterte seg grønne over dette upassende innslaget og folket forlot sceneområdet etter hvert som regnet startet.

Nå satte syndefloden inn, og mange fryktet at festivalen skulle regne helt bort.
Så ille ble det ikke, men på grunn av alt vannet på scenen i kombinasjon med en jordingsfeil måtte Mika Tajima dessverre utgå. Synd, for dette var et uttrykk jeg hadde sett frem til. Mikas show består i større grad av eeksperimentell performance i stedet for tradisjonell musikk og heldigvis (for de som skulle dit alle dagene) ble det satt opp ny tid for showet på lørdagen.

Etter at de hadde fått tørket opp det verste på scenen og regnværet hadde roet seg følte arrangørene at det var forsvarlig å sende TNT ut for å prøve å få varmen i det frosne publikumet. Da var allerede deres opptreden en halv time forsinket og kunstgressbanen/arenaen hadde begynt å fylles opp med forventningsfulle fans. Det er ikke en overdrivelse å si at TNT i Nord-Trøndelag er ett sikkerstikk og det skal ikke mye til før suksessen er et faktum. Selv har jeg ikke blitt trollbundet av bandet på skive, men jeg har latt meg overbevise av fremtoningen deres live, og dette var intet unntak. TNT er en maskin, det er show hver gang! Selv om Tony hadde sin egen lille skøytebane på ytterkanten av scenen og holdt på å vannplane skikkelig i vanndammen som hadde samlet seg der. Det var nesten så han gikk på snørra flere ganger, men han tok seg fint inn og spøkte det hele vekk med et vinnende smil og gutteaktig sjarm. Underholdningsfaktoren var som sagt stor og til og med en liten trommesolo seilte forbi uten å plage for mye. Å følge ansiktsuttrykkene til Mr. le Tekrø er en enkel kilde for å fylle opp dagens latterkvote, men det får så være. Mange klager over at TNT ikke er TNT lenger siden Tony har hoppet av og Tony har overtatt mikrofonen, men dette mener jeg er piss. Vokalen hans holder bra, jeg savner absolutt ikke kastrathylingen og på scenen er han fjellstø. Skal jeg trekke frem et medlem jeg savner i denne troppen så må det være Morty Black, bandet hadde kunnet dra nytte av hans sjarm og sceneopptreden, en rolle jeg ikke føler at Victor er i nærheten av å kunne fylle.
Alle som har opplevd TNT live eller hørt skivene deres klarer lett å gjette seg frem til settet de spiller fra gang til gang. Noe nytt og det samme gamle hver gang. Jeg begynner faktisk å venne meg til Harley-Davidson fremført med engelsk tekst nå og de gamle klassikerne sitter som, vel; gamle klassikere. Dette var en enkel hjemmeseier for TNT.

Bandet over alle band, Motörhead skulle så blåse ørevoksen vår langt av sted, og dette hadde jeg ventet leeeeenge på. Med sin solide back-katalog er og blir Lemmy og co hevet over all konkurranse i mine ører. At de har gitt ut to fantastiske album på rad (Inferno og Kiss of Death) etter en *host* musikalsk dvale gjør ikke saken verre.
Det ble klart med en gang gjengen kom på scenen at de var i knallform og kom til å levere varene på en meget overbevisende måte. Selv om de har reist verden rundt X antall ganger og holdt på med dette nesten hele livet var det ren spilleglede å spore og bandet koste seg nesten like mye som de 4000+ fremmøtte. Nå husker jeg ikke spillelisten fra deres siste Oslobesøk helt, men at det var store utskiftninger stemmer nok, og det var ikke kun på grunn av at de hadde sluppet en ny skive siden den gang. At vi fikk høre Be My Baby var en positiv overraskelse og det ble raskt trangt fremme ved gjerdet, noe som resulterte i at jeg måtte trekke bakover for å kombinere øl, røyking og albuerom under Metropolis. Selvfølgelig lirte både Lemmy og Phil av seg masse slitne fraser som alle har hørt før av typen ”we’re looking for the loudest festival croud on this tour, everybody make some noise” og lignende, men de ga aldri inntrykk av å kjøre på autopilot. Til det var de alt for opplagte og lekende, kommunikasjonen med publikum virket i all hovedsak ærlig og impulsiv der de herjet mellom låtene. Å få høre Thin Lizzys Rosalee helt plutselig står for meg som et av de store høydepunktene denne kvelden. Dessverre hadde mørket senket seg og regntunge klær og kulde samt en samboer som kun var der for å oppleve TNT viste seg å være en dårlig kombinasjon, derfor måtte sjåfør innhentes og jeg måtte forlate konserten under Sacrifice. Trøsten får være at de ikke spilte noe jeg ikke har opplevd før etter den tid og at jeg allerede er klar for å oppleve hele konserten deres i Oslo senere i år!

Sët list:

Snaggletooth
Stay Clean
Be My Baby
Killers
Metropolis
Over The Top
One Night Stand
I Got Mine
In The Name Of Tragedy
Sword Of Glory
Rosalee
Sacrifice
Just ‘Cos You Got The Power
Going To Brazil
Killed By Death
Iron Fist
—
Whorehouse Blues
Ace Of Spades
Overkill