MAGNACULT – Synoré

Når jeg hørte de 30 første sekundene av åpningslåta på denne plata, så ble jeg faktisk positivt overraska. Ganske kjapp riffring, litt moderne thrash-tilsnitt og faktisk fengende. "Ikke dumt, tenkte jeg, men så falt det sammen…

For så satt vokalen inn, og sangen endret seg til en slags midtempo tung sak. Kjedelig midtempo tung sak rettere sagt. Og sånn skulle det fortsette nesten hele plata ut. Vokalen ligger kun i et leie – en enda mer hvesende aggressiv versjon av det Mark Hunter driver med i Chimaira, og gjør ikke musikken noen tjenester heller.

Det er eksemplarisk produsert, krystallklart og "in your face" og høres veldig aggressivt ut – kanskje ikke helt ulikt tidligere nevnte Chimaira faktisk. Jeg er ikke superfan av det amerikanerne driver med heller, men i forhold til det nederlandsk Magnacult her presterer, så er de dem totalt overlegne som låtskrivere.

De 10 sangrene på tilsammen 35 minutter, drar ikke hvert tema for langt i seg selv. Men når man hører hele plata, begynner man etter hvert å lure på hvilken sang man er på, for det hele høres veldig likt ut. Alt for lite variasjon, og det er rett og slett lite som fenger. Unntaket er kanskje tittellåta, som faktisk setter opp tempoet litt, og har riff du husker etter at sangen er ferdig. Noen partier her og der mot slutten av plata prøver også å variere litt, men det er "too little, too late".

Dette er en av de platene som høres veldig lovende ut når du setter den på, men så skjønner du raskt at det ikke holder. Det blir rett og slett litt slitsomt å jobbe seg gjennom denne plata.