HOVEFESTIVALEN dag 3 – Arendal, Tromøy

Heisann – endelig kom sola igjen! Faktisk blei jeg sittende oppe og feste med naboer i campen til soloppgang, og det at en i det hele tatt fikk se en soloppgang, var selvfølgelig en skikkelig opptur etter to dager med først styrtregn og så grått vær. Dermed måtte soloppgangen også feires…

Følgelig var det en noe redusert festivaldeltager som kom seg ut av teltet på ettermiddagen. Heldigvis var dette en dag hvor det ikke gjorde så mye å sove lenge – hovedsaklig dreide det seg om rap og hip-hop på dagtid, så det kunne jeg glatt ofre. I stedet blei det tid til en ordentlig middag fra den beste matboden på området (som jeg fant i hvert fall) og både belgisk og britisk øl fra en ølbod med overraskende godt utvalg. Så var det tid for å bevege seg til amfiscenen igjen, for å tilbringe kvelden med en skikkelig kraftpakke av rå metal.

SHE SAID DESTROY

Først ut var She Said Destroy, et band jeg har sett før på lille Elm Street, hvor de virkelig leverte varene. Var spent på om de kunne gjenta dette på den betydelig mye større scenen på Hove. Når bandet skulle gå på, var det ikke akkurat trangt om plassen foran scenen, men heldigvis ordnet det seg utover i konserten. For de som var nysgjerrige på hva dette bandet dreiv med, ble konserten gjennom.
Jeg har av en eller annen grunn brukt lang tid på å komme meg inn i "Time Like Vines"-skiva til SSD, men den sitter nå, og jeg synes faktisk at låtene gjør seg enda bedre live, noe som ikke alltid er tilfelle når vi snakker såpass ekstrem metal. Bandet er dessuten underholdende å se på, og gjør etter min mening en god figur denne kvelden. Jeg så enkelte anmeldere gnåle om at den joviale tonen vokalist Anders har til publikum, ikke var "proff" nok, men jeg er ærlig talt lei av at metal skal være så fordømt seriøst hele tida. Så lenge du tar musikken din alvorlig, så er det bare kult at det kan køddes litt med små skjønnhetsfeil i framføring og vitses litt med publikum.

Uansett, så leverer SSD en god konsert – det er bra lyd, de gir jernet og låtene spilles overbevisende. Jeg hørte flere som ikke hadde sett bandet før, si at dette skulle de definitivt sjekke ut etter festivalen. Og for oss som er "innvidde", så er det gledelig at også de nye låtene mot slutten av konserten ser ut til å borge for nok et knallalbum.

HATEBREED

Når jeg anmeldte fjorårets plater, så trakk jeg fram Sworn Enemys skive "The Beginning of the End" som et eksempel på hva Hatebreeds siste – "Supremacy" – skulle ha vært. Den har vokst litt i etterkant, men jeg har fortsatt en grense for hvor mye Hatebreed jeg kan høre på i en setting. Det blir fort noe ensformig og det er en del fyllstoff på platene deres.

Men så var det live da… Det er vel egentlig bare å si det sånn: Platene er bare valgfri lytting for å lære seg sangene før du drar på konsert med Hatebreed. Det gir kanskje en ekstra fordel å kjenne låtene på forhånd, men i dette tilfellet er det strengt tatt ikke nødvendig. For faen som dette svingte! Etter et par sanger satt lyden perfekt, og det var et helvetes trøkk over de simple men utrolig fengende riffene bandet fremfører. Der det på plate blir ensformig, har de live den fordelen at de kan plukke de beste låtene fra hver plate, og da stiller saken seg litt annerledes. Det er rett og slett umulig å ikke la seg rive med av den enkle miksen av Slayer-riff og sinnssykt fete breakdowns – du blir bare banka overende av tyngden i låtene etter hvert.

I tillegg så har Hatebreed vokalist Jamey Jasta. Mannen er så energisk på scenen at han sikkert kunne vært brukt som kraftverk for en middels stor norsk by. Han hopper rundt over hele scene, kjører på med aggressiv vokal, og er mester i å få med seg publikum på notene. Etter hvert er det et hav av moshing helt fra scenekanten til lydtårnet bak på plassen ved amfiscenen – noe jeg ikke så på en eneste av de andre konsertene i løpet av festivalen. Han får med seg publikum på en gigantisk circle pit, og oppfordrer gutta til å løfte jentene opp på skuldrene sine under en av låtene (sikkert til vaktenes store irritasjon – hehe). Og det er ikke snakk om å kjefte på publikum for å være "late" (en feil mange band gjør etter min mening), men å rose dem for å være aktive.

Stort bedre kan det ikke gjøres, og jeg hadde ikke ventet at Neurosis opptreden skulle bli en slags "bonus" denne dagen, og ikke den overlegent beste konserten. Utrolig bra!

NEUROSIS

Jamey Jasta oppfordrer alle om å bli igjen etter konserten og få med seg Neurosis også, men det er ikke en oppfordring jeg trengte! Har gledet meg lenge til denne konserten, og har ventet å mange år på at de skal komme tilbake til Norge etter den geniale konserten de hadde på John Dee i Oslo sammen med Voivod og Today is the Day for en del år siden. Treffer på en kar som er helt i ekstase over endelig å skulle se favorittbandet sitt – eneste grunnen til at han kjøpte billett til Hove. Det er statusen Neurosis har for mange.

Kan Neurosis innfri sånne forventninger? Nesten. Det er monumentalt, så stemningsfullt som det lar seg gjøre, og jeg får frysninger nedover ryggen mange ganger i løpet av konserten. Laaaange låter som maler seg mot sinnssyke klimaks, og stemninger som bygger på minimalistisk instrumentering før det bygger seg opp til et helvetes trøkk. Til tider er bassen så intens at det gjør (godt) vondt, og de mest fandenivoldske toner vrenges ut av instrumentene.

Det som dessverre ikke fungerer like godt etter min mening, er lys og bildeshowet amerikanerne har med seg. I et klubblokale ville dette fungert perfekt, men ute i skauen på Tromøya blir det rett og slett litt "blast". Da jeg så dem i Oslo, var det med på å heve helheten, men her ble det liksom litt stusslig. Kanskje litt smålig å trekke frem dette som negativt, men skal du få hele "Neurosis-pakka", må alt funke. Det er også litt lydtrøbbel ved et punkt i konserten, noe som ergrer Steve Von Till så at han kaster fra seg gitaren i frustrasjon. Men dette er uansett bare små blemmer på en konsert som er nesten perfekt og en helt annen men nesten like flott opplevelse som Hatebreed var tidligere på kvelden.

Så var det blitt virkelig seint, og det var på tide å roe ned med et par pils i campen og spare litt krefter. Dagen etter var det nemlig metal for alle penga på hovedscenen!