120 DAYS, Trondheim – Trondheim, Blæst

Etter å ha gått glipp av 120 Days hele to ganger under ByLarm var det endelig min tur til å få se dem. Konserten fra noen år tilbake, den gang under navnet The Beautiful People, sitter enda friskt i minnet som en av de beste norske jeg har vært vitne til så humøret var høyt da jeg ankom Blæst. Det er vanskelig å ikke ha sett, lest eller hørt om den fantastiske utviklingen de har hatt siden sist og debutplaten deres har høstet strålende kritikker over hele linjen. De ankommer scenen kvart over tolv, lovlig sent, men de tilgis tvert da de starter med en gammel låt, We are the weak. Dette er tilfeldigvis den som sitter igjen som det helt store høydepunktet fra sist gang, og den treffer akkurat der den skal denne gangen også. En meget mørk låt hvor synthen og bassen skaper en utrolig monoton og hypnotiserende rytme igjennom det hele og den rivende og nærmest desperate vokalen til Ådne Meisfjord er det lille ekstra som skal til for å gjøre stemningen komplett. Deretter fortsetter dem med noen nye låter og uansett hvor bra det kan høres ut på plate så beviser dem her hvor mye mer dem har å by på som liveband. Det som fasinerer utrolig er å se hvordan alle medlemmene later til å bli i ett med musikken etter hvert som konserten går sin gang. De går inn i sin egen verden bestående av musikken og instrumentene sine, publikum og til og med de andre bandmedlemmene virker å forsvinne for dem, og det gir et show helt utenom det vanlige. Hvem trenger vel pyroeffekter og andre overfladiske duppeditter når du kan få servert noe som det her? Det er ekte, det er følelser og det er klokkeklar tro på at dem ikke trenger noe annet enn den musikken dem lager og elsker. Ta Ådne for eksempel der han svever over scenen i en slags dans som minner mer om et epileptisk anfall mens han synger ”In a trance, in a trance, I can dance this night away”. Han ville neppe kommet langt i Dansefeber, men du tror helt og holdent på det han gjør, og det er det som teller. Denne låten, Sleepwalker, er forresten et av mine favorittøyeblikk denne gangen og den er heldigvis lengre live enn på plate for dette ville jeg ikke skulle ta slutt. Og se på bassist Jonas Dahl som til tross for at han står nesten helt i ro, klarer å utstråle en energi helt utenom det vanlige.

Av det gamle materiale spilte dem førstnevnte låt og selvsagt So this is suicide, ellers var det materiale fra skiven deres. Konserten, som virket alt for kort, ble avsluttet med den herlige låten Come out, Come down, Fade out, Be Gone og hvilken avslutning det var!

Snart går turnéen videre til USA hvor de allerede er i ferd med å ta kritikerne med storm, og jeg har ikke noe problem med å se at disse guttene får sitt store gjennombrudd i utlandet snart.