ALLFADER – Nytt fra nord

Allfaders miks av tradisjonell metall, brutalitet og melodiske partier fremstår for meg som et bevis på at lille Norge fortsatt kan hevde seg når det kommer til kvalitet på ekstrem metal og skiva ble overraskende godt mottatt her i mitt lune hjem. Ruben tok en prat i forkant av promoen, men nå er tiden moden for å høre hvor fornøyd denne gjengen er i ettertid av plateslipp. Siden de ikke viser tegn til å legge ut på veien må dette desverre gjøres på den moderne måten: pr mail. Kristian B. stiller spørsmål. John Erik Andersen svarer.

 

ET – La oss starte med en liten introduksjon. Hvordan kom Allfader sammen?

JEA: Ganske tilfeldig. I 2001 jobbet jeg som sivilarbeider på et øvingsfellesskap i Mo i Rana som heter Rockens Hus, og en dag satt jeg i studioet der og jobbet med et prog-band jeg spilte bass i på den tiden. Telefonen ringte, og det var dama til Finn som ringte og lurte på om noen hadde sett lappen som hang nede i gangen hvor Finn søkte etter noen å spille sammen med. Jeg hadde sett den, men hadde ikke tenkt videre over det. Jeg hadde lenge hatt lyst til å starte et skikkelig metallband men det hadde foreløpig blitt med tanken, så jeg avtalte å møte Finn uka etter. Vi møttes for første gang i øvingslokalet og begynte å skrive låter med en gang, før vi ble kjent med hverandre. Vennskapet kom av seg selv etterhvert. Vi fortsatte å øve på loftet hos Finn, utstyrt med kaffe og trommemaskin. Han spilte gitar, jeg spilte bass og programmerte. Sommeren samme året hadde vi vår første demo, ’Nightfall’ klar. Kort tid etter ble Per med på gitar og Tor Sæther ble fast medlem på keyboard, og vi fikk napp hos britiske Rage of Achilles som var veldig interesserte i det vi holdt på med. Når vi fikk kontrakt med dem hadde vi akkurat gjort ferdig vår andre demo, og selskapet foreslo å gi den ut på en mini-CD som en slags forsmak til albumet. Det gjorde vi, og slengte med fire ekstra låter så den MCDen ble faktisk like lang som et vanlig album. Etter den utgivelsen ble Cato Skivik med på trommer og Frode Fridtjofsen tok over bassen så jeg kunne konsentrere meg om å utvikle vokalen. Siden øvde vi jevnt og trutt, skrev låter og lagde demoer – for albumet på Rage of Achilles ble aldri noe av. De likte ikke den ’nye’ retningen bandet dreide mot så vi anullerte kontrakten med dem. Så fulgte en periode med mer øving, låtskriving og noen spillejobber. Til slutt bestemte vi oss for å bare kjøre på og spille inn et album og se om vi kunne få det gitt ut i etterkant, så vi reiste til Danmark og tilbrakte to uker i studio der. ’At Least We Will Die Together’ er resultatet, og Osmose var mer enn villige til å gi den ut.

 

ET – Hvordan vil du beskrive musikken deres?

JEA: Et fundament av death metal, med klar black metal-innflytelse og innfal of thrash og tradisjonell heavy. Brutalt, aggressivt, rett-i-trynet metall – men ikke strippet for sjel og atmosfære.

 

ET – Hvilke band hadde du/dere som forbilder under oppveksten?

JEA: Selv var det Iron Maiden som virkelig sparket igang musikkinteressen hos meg, og jeg er fanatisk fan den dag i dag. Gleder meg til å se de i Oslo snart. Jeg digger den nye plata og det er imponerende at de holder stand etter 30 år. Finn har en hang til Accept, gammel Metallica og King Diamond, mens Cato er mer inne på svensk dødsmetall. Frode er altetende, og Per er den mer progga typen musikkelsker.

ET – Jeg har registrert at At Least We Will Die Together har mottatt strålende kritikk over hele landet. Hvordan blir all skrytet mottatt?

JEA: Det er selvfølgelig veldig hyggelig at folk liker albumet, og det viser jo at vi er inne på noe med det vi holder på med. Så vi er veldig fornøyde med responsen, og håper det reflekteres i oppmøtet på konserter!

 

ET – Hjemmesiden deres er ikke blandt de hyppigst oppdaterte. En live seksjon mangler fullstendig, betyr det at dere ikke har noen planer om å reise rundt og promotere skiva?

JEA: Nei, vi kommer nok til å gjøre konserter. Men det er ikke noe poeng i å ha en live-seksjon hvis siden bare skal være tom. Det kommer opp noe sånt når tiden er inne.

 

ET – Det virker som at Osmose Productions har slått på stortromma når det gjelder promotering, føler dere noe press fra selskapet?

JEA: Ja, de sparer ikke på kruttet for oss. Jeg vil ikke si vi føler noe direkte press, vi har jo ikke akkurat noe å tape ettersom vi startet med nada før utgivelsen. Plata er bra, vi har gjort alt vi burde og stort mer kan vi ikke gjøre.

 

ET – Er dere fornøyd med oppfølgingen fra Osmose?

JEA: Alt foregår i ordnede former og de er et veldrevet maskineri. Vi kunne ikke hatt det bedre!

 

ET – Hvor mange skiver er avtalen med Osmose på?

JEA: Tre, inkludert denne.

 

ET – Jeg merker meg at Allfader ikke har hatt noen utskiftinger i besetningen, kun knyttet til seg nye medlemmer siden starten i februar 2001. Betyr det at alle i bandet drar i samme retning og at det er full enighet innad i bandet om den musikalske utviklingen?

JEA: Nja, det du sier stemmer ikke helt. Vi hadde Tor Sæther med på keyboards fra 2001-2004, men har ikke erstattet han med noen andre fordi vi ikke vil ha synther som en stor del av lydbildet. Men ja, vi drar i samme retning selv om det er uenigheter nå og da. Men det er bare sunt, og det hører jo med når man prøver å gjøre ting noenlunde demokratisk.

 

ET – Det eneste jeg hadde noe særlig å utsette på ALWWDT var at vokalen til John Erik Andersen til tider manglet styrke. Er det andre i bandet som har stemmeprakten i orden, eller vil han fortsatt ta seg av all vokal?

JEA: Nei, du må nok tåle å høre meg i fremtiden også, hehe. Selv er jeg veldig fornøyd med innsatsen min på albumet. På renpartiene synger også produsenten Jacob Hansen sammen med meg, og live er det bassist Frode som tar seg av den biffen.

 

ET – Låtene jeg har fallt hardest for er Into Nothingness med sin iskalde, men melodiske stemning og flotte soloer og brutale Hate Is My Creed med ett ufattelig headbangervennlig refreng. Hva er deres egne favoritter?

JEA: Selv liker jeg This Blackened Heart veldig godt. Into Nothingness og Born to Serve er også høydepunkter for meg.

 

ET – Er neste fullengder alt under planlegging?

JEA: Ikke i noen stor grad, vi har nok med å øve inne et live-sett og gjøre intervjuer for tiden, så vi venter litt med å fokusere så altfor mye med det. Vi skriver stadig riff og låter hjemme hver for oss, så i så måte er prosessen i gang.

 

ET – På ATWWDT valgte dere å ta med låten Hevnen fra MCDen From The Darkest Star, der det growles på Norsk. Vil neste plate bare bestå av nye låter eller kan det komme smakebiter fra fortiden der også?

JEA: Nei, nå tror jeg vi er ferdige med det gamle. Jeg liker å tenke fremover og jeg vet at vi kan overgå alt vi har gjort til nå, så det er ingen grunn til å fylle opp med gamle låter. Men som bonusspor i en eller annen sammenheng er det ikke utenkelig.

 

ET – Hvordan fordeles ansvaret for låtskriving innad i Allfader?

JEA: Musikken på albumet er skrevet av meg, Finn, Per, eller en kombinasjon av oss. Tekstene tar jeg meg av, men Tor Sæther bidro med ordene til Into Nothingness – den skrev vi mens han fortsatt var med i bandet.

 

ET – Det er mye lidelse, død og fordervelse i tekstene. Er det en blodrød tråd igjennom albumet eller skrives tekstene individuelt uten tanke på noe konsept?

JEA: I utgangspunktet skrives de individuelt og jeg jobber ikke innenfor noen selvpålagt konseptuell ramme. Allikevel er det ikke til å komme bort i fra at enkelt låter kan være variasjoner over samme tema, eller forskjellige sider av samme sak. Men låtene på albumet er tematisk ganske varierte selv om de alle stort sett bunner i menneskelig frykt og lidelse.

 

ET – Bor alle i Allfader fortsatt i Mo i Rana og er det et stort metall miljø der? Hvordan påvirker det utviklingen og ambisjonene deres å være bosatt der?

JEA: Ja, vi bor her hele gjengen. Miljøet er ikke spesielt stort, akkurat så stort som kan kan forvente av en by med 25000 innbyggere vil jeg tro. Vi har nettopp fått et nytt utested -Helheim– som fungerer som et møtested og de kjører mye konserter med rock og metal. Vi kommer garantert til å spille der i nærmeste fremtid. Ambisjonene våre er og blir å holde liv i bandet, lage musikk og spille konserter – fordi det er gøy. Og da kan det egentlig være det samme hvor vi bor.