BACKSTREET GIRLS med jubileumskonsert på Rockefeller (29/8)

BACKSTREET GIRLS med jubileumskonsert på Rockefeller (29/8)

Rockefeller – Fredag 29. august

BACKSTREET GIRLS – 30 ÅR

Jubileumskonsert med gjesteartister og support

 

Backstreet_Girls_14.jpg
 

Backstreet Girls – Den "femte" store

 

I 2014 feirer Backstreet Girls 30 år. Dette feires med stort party på Rockefeller. Knut Schreiner skriver her om bandets betydning for norsk rock.

"De Fire Store" er for de fleste som deltar i musikksamtalen et godt innarbeidet begrep; en samlebetegnelse for Jokke & Valentinerne, Raga Rockers, DumDumBoys og deLillos – åttitallsbandene som etablerte rock som seriøst kulturuttrykk i Norge og markerte inngangen til den moderne æraen i vår nasjonale populærmusikkhistorie.

Men for oss som vokste opp i denne brytningstiden ca 1986-90, var det et "femte" band: Backstreet Girls var like viktige, men på en annen måte. På feil måte. "De Fire Store" kalles nettopp dette på grunn av sin referanse til kanonisert kulturell verdi. Man skal ikke glemme atsett bort i fra stort sett eksepsjonelt bra musikk, så har disse bandene nytt godt av å kunne kobles til høyere kulturelle sfærer enn rock: Det litterære felt, samfunnskritikk, Den Norske Sangboka. Det er absolutt ingenting å hente i Backstreet Girls for et middagsselskap på vestkanten; de forble en skål og en rap fra sentrum øst.

Men skulle jeg laget en liste over de 50 greatest gitaristene i norsk musikkhistorie, ville Petter Baarli vært blant de fem øverste.

Rock handler om mye mer enn litteratur. Det er også luftgitarer, hår, trutmunner, øyeepler og leopardjakker. Idet rockekulturen for alvor ble en del av oppveksten i enhver sidedal, var det Backstreet Girls som ga oss en ABC i rockens poseringer og buksesnitt. De var "Gutta fra Calcutta" i Christoffer Nielsens univers, rockebandet som jages ut av trøndelag med Hold Brillan i hælene.

Forfatteren Dag Solstad sa engang at en indikator på hvor god en roman er, er hvor lett den kan parodieres. Overfører man denne tanken til rockeband, ligger Backstreet Girls godt an, for å si det mildt.

For første gang i norsk rock var det et band der alle medlemmene så ut som de likte samme musikken. De hadde style. De kunne vært svenske.

Backstreet var dumme, eller "dumb". Men dette er også en del av sjangerkoden: Ramones, Stooges, AC/DC – de var alle utstudert "neandertaler", limsniffer og ungdomskriminell. Mange misforstod dette.

Jeg hørte Backstreet Girls for første gang på Sigbjørn Nedlands radioprogram Pandoras Jukebox. De hadde nettopp sluppet platen Boogie ’til You Puke. Han spilte "Gypo", åpningskuttet på side B.

Jeg hørte det med en gang – gitaren! Jeg kjente en sitring, et fjernt minne om riff og gitartoner jeg hadde hørt på et gutterom nedi gaten når vi var veldig små – Kiss, Cheap Trick, Status Quo.

Ikke lenge etterpå arrangerte Hadeland Rockeklubb konsert med Backstreet Girls. På denne tiden var konserter bare et inferno i lyd og inntrykk for meg. Men i dagene som fulgte, kunne vi lytte på en bootlegkassett Lars Dehli (vokalist The Good, The Bad & The Zugly) hadde tatt opp, og identifiserte de tre coverlåtene bandet hadde spilt som siste-siste ekstranummer.Med hjelp av gryende musikkekspert og sambygding Audun Vinger, kom vi fram til at det var "Blitzkrieg Bop" (Ramones), "Sweet Emotion" (Aerosmith) og "Search & Destroy" (Stooges). Du ser, de drev med rocka folkeopplysning.

Vi fikk komme backstage. Petter tok seg god tid til å fortelle meg et og annet om gitarting – "spell rett i ammpen, ikkeno peddaler og dritt! FULL guffe!". Dette var for øvrig ikke så dumt sagt, for på dette tidspunktet, i 1990, hørtes mye rockemusikk ut som et teknologisk samleie med digital delay og trigget skarptromme. Petter stod for en back to basic, naturlig gitarlyd, som ble selve normen litt innpå 1990-tallet og har vært det siden.

For konfirmasjonspengene mine den våren kjøpte jeg en Gibson SG og en Marshall 100 watter – akkurat det Petter spilte på. I musikklandskapet 1990, hadde band som Guns N’ Roses og The Cult revitalisert den klassiske riffrocken og gjort den trendy igjen. Backstreet Girls var en bra norsk ekvivalent til denne bølgen. Med små grep, som for eksempel adresse i Los Angeles noen år, eller det riktige managementet (de hadde møter med Kim Fowley!), kunne de vært et internasjonalt navn, akkurat som finske Hanoi Rocks.

Men Backstreet var happy for de oppturene de fikk. "Nå kan jeg gå i grava med fred i sjela" sa en andpusten vokalist Bjørn Muller til Ungdommens Radioavis rett etter bandets konsert på Roskilde-festivalen.

Mange har ledd av Backstreet opp gjennom. Som rockemusiker i Norge har man til syvende og sist tre valg: 1. Tenke mer kommersielt, 2. Bli mer høykulturell, 3. Gi seg. Backstreet ga seg aldri, og har betalt en pris for det. Men når du har gått med Brothel Creepers-sko i vinterkalde Oslogater gjennom tre tiår, heves du opp til noe mer nobelt – en original, en kultfigur og eksentriker. Det blir kunst i seg selv. I 2014 er Petter Baarli nasjonalskatt.

Selv om ikke Backstreet har en "Splitter pine" eller "Min beibi dro av sted", så traff de godt på norske vorspiels i sin tid. Plater som Party on Elm Street og Coming Down Hard ble mye spilt, side om side med Ragas "Blaff" eller Jokkes "3".

Vokalen – dessverre et problem som vedvarte. Samtidig er dette regelen snarere enn unntaket for generasjoner av norske riffmeisters. Ikke så rart, det er tross alt vanskelige greier å synge: Levd liv, gatepoesi, soul, raspete røst og tidvis britisk cockney-dialekt.

Men det finnes et punkt der Backstreet Girls er nummer én og sofistikerte. De er det første og eneste bandet i Norge som har rendyrket den underkjente rockemusikken som oppstod midt mellom glamrock og punk, mellom Ziggy Stardust og Never Mind The Bollocks. Dette er folkelig, rett-fram Chuck Berry-rock med glitterrockens taktfaste stomp, framført av øltørste hooligans med fuglefrisyrer. I USA: Johnny Thunders and the Heartbreakers. I England: Dr. Feelgood. I Australia: AC/DC.

Og hvordan kan man bli mer AC/DC i Norge enn et band med to brødre på 1,60 som har viet livet til å spille boogie? Nordmenn bør forstå sin rockehistorie ut i fra dens forutsetninger, ikke sammenlikne seg med det beste fra USA og England. Terje Rypdals band Dream er ganske interessant, selv om det musikalsk ikke er det samme som Eric Claptons Cream. Kulturelt sett er Backstreet Girls vårt Ramones, New York Dolls og AC/DC. Og de er en utrydningstruet art. Hvis du noensinne lurte på hva rock’n’roll i Norge handlet om, få med deg denne konserten med Backstreet Girls, i morgen er det for sent.

– Knut Schreiner, gitarist Turbonegro

Billetter i salg fredag 2. mai kl. 09.00.
Bill. kr. 250,- + bill.avg.  Billetter i forsalg på www.rockefeller.no, Narvesen, 7-Eleven, tlf. 815 33 133.

18 år leg.