Når Rhapsody of Fire kommer med ny plate  så er det en velkjent og utprøvd formel som brukes. Besetninga i bandet har forandret seg en del, i og med at orginalmedlemmer som Luca Turilli (gitar) og Fabio Lione (vokalist) ga seg I bandet for henholdsvis ti og fem år siden. Så i dag er eneste orginalmedlem igjen Alex Staropoli, og fire nyere fjes,  men mer om det senere.

Rhapsody ble til Rhapsody of Fire I 2006 (pga. noe copyrights greier), men de har holdt seg lojal til sin måte å gjøre ting på. Coveret på denne utgivelsen er i samme banen som bandets tidligere siden 1997, og mer eller mindre alle andre band I sjangeren. Det vil si, det ser ut som coveret på stort sett alle RPG’s som har blitt utgitt på Amiga 500/ pc de siste 40 årene, med drager, sverd, slott, riddere og wizards.

Men for å gå nærmere inn på det viktigste, nemlig musikken, så er dette som nevnt innledningsvis ei plate som holder seg trygt til symfonisk power metal formelen, noe som bare skulle mangle da bandet er som pioneerer å regne innen sjangeren. De hyppige temposkiftene og en orkestral/filmmusikkaktig sound, med koring, fløyte, harpe og ett tidvis keltisk lydbilde er forsåvidt vakkert . Gitarsoloene derimot føles litt uinspirerte og det er fint lite basslyd på plata. Jeg synes også trommelyden føles flat og kjedelig til tider (med unntak av de mest tempofylte partiene).  Noe som derimot ER bra er vokalist Giacomo Voli, som imponerer stort gjennom hele plata. Keyboard-partiene og de varierte instrumentene ellers gir også plata en fin atmosfære sammen med gitarlyden. Sjefen sjøl  (Staropoli) skal også ja skryt for arrangering av låtene å som hovedlåtskriver og komponist.

Nå er ikke jeg noen stor fan av power metal, verken symfonisk eller vanlig. Men konseptplater, ambisiøs som det er, er jo alltid spennende. Glory for salvation er andre kapittelet i "The nephilim’s saga" (etter "The eight mountain") og tar for seg mot, det å rette sine feil og bli en bedre person/utvikle seg som individ. 

Låtene som først og fremst setter seg hos meg er den flotte introen "Eternal snow", som går inn I fantastiske "Terial the hawk" med sitt flotte riff. Begge er keltisk-aktig i stilen, å man får nesten lyst til å sette seg ned og se "Braveheart" igjen. "Magic signs" har ett fengende riff som setter seg, og "Son of vengeance" har en episk start som passer som åpningsspor. Å man kommer heller ikke utenom 10+ minutter lange "Abyss of pain II".

 

Hva power metal fansen synes om denne plata er det selvsagt vanskelig for meg å si noe om. Men jeg føler trygt jeg kan anbefale denne platen til fans av Rhapsody of Fire, Blind Guardian og Nightwish.

 

https://www.rhapsodyoffire.com/