Før kveldens konsert spurte jeg Byscenen når FISH skulle gå på scenen, å jeg fikk kjapt svar om at konserten skulle begynne kl. 21:30. Det var så nære sannheten som en kan komme, for bare 2 minutter over 21:30 kunne man høre bandet sette i gang med "Slainte Mhath" . På daværende tidspunkt hadde jeg såvidt kommet meg inn døra og løp opp trappene , mens andre igjen sto i kø ved garderoben. Fish, eller Derek William Dick som han egentlig heter, er mest kjent som vokalist i progbandet Marillion mellom årene 1981 – 1988, hvor han var med på gruppas første fire utgivelser.
 Å det er en av disse utgivelsene som skal spilles i sin helhet i kveld, nemlig 1987’s "Clutching at straws" (som også ble mannens siste utgivelse med gruppen). Dette er ikke platen jeg har mest forhold til fra Marillion’s Fish æra, men den har absolutt sine høydepunkter. Utover nevnte Marillion plate så spilles også ett par låter fra kommende soloplaten "Weltschmertz", hvor den første er "Man with a stick" (som mulig er selvbiografisk da Fish klager mye over alderdommens plager i form av en dårlig rygg og dårlige knær, ei låt jeg synes fungerer bra, selv om den nok ikke er så nyskapende som mye av det han tidligere har gjort.

 Etter denne får vi Marillion klassikere som "Hotel Hobbies", "Warm wet circles" og litt mindre kjente "That time of the night (The short straw). Kveldens andre låt fra nye platen er "Little man what now" som ikke satt så godt i øregangene mine, før vi igjen får Marillion klassikere som "Torch song", "White Russian" og "Just for the record". "The C song" og "Waverly steps" er kveldens siste to nye sanger før kvelden avsluttes med bl.a "Sugar mice" og hit’en "Incommunicado"Fish har etter hvert rukket å bli 60 år nå, og det merkes etter hvert på røsten hans også da han absolutt ikke har det registeret han engang hadde, og må legge seg mye lavere i låtene. Personlig synes jeg ikke det er noe kjempeproblem, og synes kveldens konsert er en mer behagelig enn ett par av de mer heseblesende konsertene han har hatt i tropevarmen på Sweden rock festival de siste par årene.

 Bandet fungerer også bra synes jeg, Fish har med seg dyktige musikere, men f.eks gitarist Boult har ikke samme sjelen i spillinga si som Rothery. Så det blir selvsagt ikke som å høre Marillion på 80-tallet.Det er heller ikke mye å utsette på publikumsoppmøtet i kveld da det må være tilnærmet fullt på Byscenen denne fredagskvelden. Bare synd ikke alle er like interessert i hva bandet prøver å formidle på scenen da det også i kveld er folk som er mer opptatt av å brøle til sidemannen eller stå oppe med telefonen hele konserten. Dette er virkelig en uting på mer lavmælte konserter. Men alt i alt en hyggelig og lun kveld med en historieforteller og poet som tross alt enda har mye på hjertet.