Fire ganger har jeg sett Satyricon live trodde jeg, nei jammen var det fem.De to første gangene var på slutten av 1990 tallet.

Satyricon på Rockefeller 1995
Den første gangen husker jeg veldig godt. Det var på Rockefeller i 1995 tror jeg .
Jeg hadde nå gleda meg enormt den gangen i 1995, det var en trippelkonsert, husker ikke helt hvem flere som spilte.

Det var på den tida da endel av publikum fortsatt også hadde liksminke på konsert.
Det kunne også fortsatt noen elementer av fare involvert.
Jeg husker det var en del gjenger som pleide å dukke opp på de tyngre metall konsertene på den tida.Det var mange av gjengene kom fra akkurat utenfor Oslo  som Kolbotn,Ski,Lillestrøm og Skedsmokorset .
De samme stedene som noen år tidligere hadde vært startstedene for mange av de første svartmetall banda i Norge.
Men det var et skille, uten å være kategorisk ,den forrige generasjonen starta band og var ofte musikknerder.De som kom litt etter var hørte på, men brukte stilen og konsertene litt mere som en unnskyldning for å få ut aggresjon på en eller annen måte. Det samme kan jeg huske var litt av tilfelle i punkmiljøet i Oslo .
Uansett, den kvelden kom i skade for å feste blikket på en fyr og smile, uten å tenke over det.
Jeg skjønte fort at dermed egla jeg på meg en hel gjeng liksminka aggresive unge menn fra Skedsmokorset.
Det gikk fort, han pluss to andre lurte på hva i faen jeg glodde og hva jeg smilte av, jeg sa at det ikke noe spesielt.
Lang historie kort, han ene dytta meg mot balkongen på Rockefeller.Takk og lov ble han roa ned av noen andre i gjengen, sånn akkurat 30 centimeter fra balkongkanten.Det var like før jeg bikka over.

 

Jeg var aleine, så jeg fant ut at jeg sikkert ville trives bedre nede. Så med høyt adrenalin i kroppen, gikk jeg ned for så se banda fra første etasje.
Når Satyricon kom endelig på, var det en stor skuffelse lyden var dårlig, vokalen var sur og hadde veldig dårlig kontakt med publikum.
Det kan jo absolutt hende dette hang sammen,om de ikke hørte seg selv, eller bandet, så blir det lett en kjedereaksjon .
Det var nok også en av de første gangene de spilte der.
Dårlig lyd har jo vært endel av greia,men ikke på den måten.Rockefeller konserter med dårlig lyd er noe helt annet en et undergrunn sted,hvor feedbacken gnager i øra.
Jeg husker jeg ble skikkelig skuffa i allefall og jeg mista litt troa på dem den gangen.
Alikevel prøvde jeg dem en gang til, ikke så lenge etterpå.De var det bedre da, men ikke sånt en husker det veldig godt.

Men tross dette fortsatte jeg å høre på albuma deres da,for  der er det mye bra,både nytt og gammelt.
Satyricon er en av de banda som har holdt koken, de tatt litt forskjellige retninger, men fått en veldig økende fanskare.
En del av de eldre fansa, mener de er for mainstream og kommers, tja kanskje på et vis , men ikke på andre måter.
De har utvikla seg teknisk og blitt voksne og da blir ofte tenåring rolla ganske begrensende, om man skal bli stående i den stereotypen når en har bikka 40.
En må holde seg i form for å holde ut turneene og livet ellers.

 

 

Sentrum Scene 22 år etter

Neste gang jeg så de var på Sentrum Scene i november i fjor og dæven det var et hopp.
Ofte er det motsatt, at band mister piffen etterhvert, denne konserten beviste at dette ikke skjer med alle. Den konserten bandet holdt  i november i fjor, beviste at  Satyricon kan være ekstremt bra både scenisk og musikalsk .
Der hadde de en fantastisk kontakt med publikum og hverandre, stedet kokte og energien fløyt! Det var faktisk ganske magisk!Den er absolutt høyt oppe på lista over beste konserter gjennom tidene.
Det som også var spesielt der var særlig Sigurd Wongravens ydmykhet for at folk kom og det som faktisk virka som en enorm takknemlighet for å kunne spille på hjemmebane .Han har jo kanskje fått en oppvekker fordi han hadde og fortsatt har helseproblemer.Det tenkte litt på det den den gangen.

Inferno 2018
Så spilte de på inferno 2018, jeg hadde nok et annet utgangspunkt enn mange av de andre som ikke hadde vært på den forrige konserten. Endel folk jeg traff var svært skeptisk før konserten på på Inferno.
Det var siste dag på turneen, det var merkbart, ikke uforståelig.
Kontakten med publikum og ikke minst framføringa bar preg av rutine og et snev av det som kan tolkes som arroganse,det sa folk jeg traff etterpå iallefall.
Det var ikke dårlig, men ikke så bra som på Sentrum Scene, men all respekt for turnélivets utfordringer og musikalske prestasjoner,det vil variere!

Konserten på Union Rock 2018,23 år etter.

Plutselig kom muligheten til å se dem live på en liten scene utenfor Oslo .
Union Scene er en av mine favoritt konsertsteder,Union Rock har etterhvert fått en fantastisk booking.De får på tross av en ganske liten scene, ganske store internasjonale band som spiller kun der, når de er i Norge .
Det kan minne om Mars i Oslo, som for noen tiår siden var en av de beste konsert stedene i oslo som, det er  dessverre er nedlagt nå.
 På begge steder kommer man tett på bandet, samtidig som en kommer ganske tett på bandet fra galleriet også.
Jeg var veldig nysgjerrig på hvordan dette ville funke for Satyricon, som holder mest store konserter fortida.
Det var ikke smekkfullt, og interessant nok, der var Satyricon publikum i Drammen, de du ikke så ofte ser på de store stedene.
Det var en salig blanding,noen av de gamle metal folka, noen som liker refrengene på de nyeste albuma og ville ta seg en fest.
Det var et høyt antall godt godt voksne damer, som bare liker det, uten å ha rope det ut, eller lage noe serlig nummer av det. De var noen få ganske unge folk og folk som meg som har vært fan og fortsetter å følge med.Det var selvfølgelig også noen blodfans.
Det var ingen med liksminke lenger. Ingen fare, bare Satyricon uten masse plass til scenisk krumspring.
Her måtte det  jobbes,her ville ingenting komme gratis!
Det var nest siste dag på en lang turne nå også.
Da de begynte å spille var det litt sånn medium bra, men så skjedde det noe, jeg tror bandet kanskje kjente de måtte jobbe. Det var god stemning, men kanskje ikke i så stor grad som de er vant til på større plasser.
De kunne ikke leve på navnet og tidligere bragder siden publikum var ganske annerledes enn jeg har sett før!
På slutten kom også synes jeg de klarte å vise seg seg litt slik det de gjorde på Sentrum Scene, særlig når de spilte K.I.N.G,altså veldig bra!
Så jeg oppsummerer det som den nest beste av fem Satyricon konserter jeg har sett, fordelt på en drøy 20 års periode.

 

Denne anmeldelsen  kommer ganske sent,det gjorde at jeg fikk med meg et presseoppslag fra kulissene på nettopp denne konserten.
Der de frivillige hadde fått dårlige kommentarer fra bandet fordi de ikke var menn og så ut som om de skulle dø når de bar inn utstyret.De hadde behandla de frivillig ganske dårlig.
De ville heller ha to proffe menn til å lempe ut. Om dette stemmer, så kan det tyder på at Satyricon kan ha godt av å reise litt mere rundt på rockeklubber i Norge, da får man kanskje kjent litt på hvor de kommer fra.
Det hender det kan være en god ide for mange store band i grunn å beholde kontakt med små steder .
7/10