Den stormfulle 6 desember 2017 var dagen da svenske Amaranthe kom tilbake på Folken. Denne gangen dro de med seg sine landsmenn fra Sparzanza. Begge band er kjent for å skrive meget «catchy» låter. Dette er gjenspeilet i det høye antall treff på Spotify, noe som begge band gjerne skryter av på sine Facebooksider. I tillegg har begge rykte på seg for å være dyktige liveband. På grunn av dette håpet jeg på en konsertkveld med høy underholdningsfaktor.

Man kan uten tvil si at begge band har en stor fanbase i Stavanger og omegn. Da jeg kom inn rundt en halvtime før konserten begynte var det allerede så å si fult.

Klokka 21:00 sparket Sparzanza i gang med «Announcing The End» en tittellåt fra deres nyeste plate utgitt i år. Låten begynte med et kult riff og hadde et karakteristisk refreng, noe som gjorde den til en fin åpningssang. For de som ikke er kjent med Sparzanza heller bandet musikalsk mot Five Finger Death Punch og Avenged Sevenfold med sin melodisk metalcore. Rett etter serverte bandet andre godsaker bl.a. «Pine Barrens», «Crone Of Bell», «Follow Me», «Vindication», «Alone With A Loaded Gun» «Underneath My Skin» og «Mr Fish». Som man kunne forvente, var det masse harde riff vevd sammen med melodiøse riff, growling gjennomvevd med klar vokal, alt sammen meget fengende og lett gjenkjennelig. Alt ble utført på en uanstrengt måte og uten noen hørbare feil. Det var også mye trøkk på scenen. Nei, det var ingen utagerende headbanging. Gruppen klarte likevel å kompensere for det med flere positurer samtidig som de fremsto som genuint opptatt av publikum. Stemningen var vennlig og avslappet. Det var ikke akkurat overraskende at bandet fikk en veldig livlig respons fra publikum og ble tatt varmt imot.

Så var det tid for kveldens hovedattraksjon Amaranthe. Det aller første man kunne legge merke til var bassisten Johan Andreassen som hinket inn på scenen på krykker og satte seg opp på en barstol. Så sprang resten av bandet inn på scenen og konserten begynte. Energiske, harde, melodiøse riff slo inn i publikum. Så kom det et fengslende refreng utsmykket med et minst like fengende keybordparti. Nå var det ingen tvil. Den første låten ute var «Maximize» fra bandets siste album, 2016s «Maximalism». Denne låten ble etterfulgt av «On The Rocks» enda en låt fra den siste platen. Så kom det en del eldre sanger. Her kan man nevne blant annet «Digital World», «Dynamite» eller «Invincible». Selv om blandingen av melodisk death metal med et snev av metalcore, pop og dance kan høres ut som en oppskrift på katastrofe, klarer Amaranthe å forsvare sitt konsept med eleganse. Bandet virket generelt til å være i god form. Musikken var dynamisk, fengende og gjennomført så å si feilfritt. Jeg har heller ikke noe å utsette på vokalene. Så mange som tre vokalister kan likevel være en utfordring på scenen. Denne kvelden førte det til noen småkaotiske tilstander, og en uforutsigbar belysning gjorde ikke akkurat ting bedre, så til tider var det vanskelig å følge med showet. Publikum la selvfølgelig ikke merke til slike bagateller og stemningen var på toppen hele kvelden, det var masse synging, headbanging og hopping. Man kunne utvilsomt si at publikum likte det de så. Jeg må skryte av Elize Ryd som gjorde en god jobb den kvelden både som en dyktig vokalist og meget sjarmerende frontperson for bandet.

 

 

Kveldens høydepunkt var utvilsomt den uforglemmelig og stemningsfulle «Amaranthine». Dette kan man dessverre ikke si om fremføring av «Endlessly». I utgangspunktet var det en hyggelig gest mot bandets fans, siden Elize sang den sammen med en av dem. Siden hun samtidig måtte forholde seg til en tilsynelatende meget nervøs ung mann, mistet låten fullstendig dynamikken. For å gjøre ting verre var den unge mannen så og si ikke hørbar i det hele tatt. Men som sagt, det var en hyggelig gest.

En annen glipp den kvelden var en tale av en tilsynelatende meget beruset Johan Andreassen, mens vi ventet på ekstralåter. Ut i fra de oppmuntrende ropene fra publikum var det tydeligvis en del folk som likte den, nokså unødvendig etter min mening.

Så kom Amaranthe igjen på scenen til stor jubel fra publikum. Det var tid for ekstralåter. Den kvelden presenterte de fire låter «That Song», dance-aktig «Boomerang», enda en låt fra det siste albumet og «Drop Dead Cynical». Alt ble avsluttet med den hyperpopulære «The Nexus». Så var det tid til bilder med publikum og Julenissen og alle gikk sin vei i veldig god stemning.

For å oppsummere. Det var kanskje ikke den mest utfordrende konsert jeg var med på, men banda leverte det de skulle på en meget underholdende måte og ikke minst var det et godt musikalsk nivå. Utvilsomt litt av en opplevelse for fansen.