MIDGARDSBLOT 2016 – Dag 2 – Borre

Av ymse årsaker, hovedsakelig selvforskyldte, blir klokka seks før undertegnede får somlet seg til festivalområdet på lørdag. Dermed blir det Månegarm som får innlede kveldens festligheter. Og for en innledning det ble. Jeg har vært borti bandet en rekke ganger igjennom årenes løp, og har aldri falt helt for skivene – bortsett fra besteskiva «Vargstenen» – men dette ble raskt festivalens mest positive overraskelse. Stemningen dro rett til vers, mye på grunn av låtene bandet hadde valgt ut. Dette var en konsert som tok meg tilbake til folk metalens glansdager, da band som Thyrfing, Mithotyn, Einherjer og Storm etablerte en stil som i dag har havnet litt i bakleksa. Dagens folk metal er noe ganske annet enn den var på midten av 90-tallet, men for oss som husker denne perioden var dette det nærmeste vi kom en nostalgitripp på årets festival.

Neste band ut var israelske Melechesh, og nok en gang må konserten beskrives som en ubetinget positiv overraskelse. Bandet har til tider hatt lurvete sound på platene, men her klarte de å gjenskape det detaljerte lydbilde godt nok til at kveldens konsert ble et skue verdt å få med seg for alle med forhold til bandet. Naturlig nok kjører Melechesh på med sumeriske tonevalg der flertallet av festivalens band grep tak i nordiske røtter, men dette var likevel såpass folk-preget at musikken og bandet passet bra med både line up og festivalen som sådan. Jeg kunne ønsket meg et par eldre låter til, men ellers var bandet i knallform, med en frontfigur som visste å dra med seg publikum. Sammen med Månegarm og Enslaved var dette et av festivalens definitive høydepunkt.

Deretter var det duket for festivalens svarteste, mest ondsinnede old school black metal-band – Tsjuder. Jeg skal ærlig innrømme at dette ikke er min favorittsjanger, ei har jeg noe særlig forhold til bandet, men det var samtidig noe spesielt med den uhellige stemningen som bandet manet frem. Disse gutta vet virkelig hvordan man skal oppføre seg på scenen som black metal band, og selv om de benytter alle kunstens regler, klisjeer og gimmicker, så funket det som bare det. Personlig synes jeg lyden var blant festivalens dårligste, men det kan godt ha vært bandets hensikt for alt jeg vet. Jeg ble hvert fall stående å glane til tross for at både band og sjanger er utenfor mitt felt, og det sier jo litt om nivået på det som ble gjort.

Wardruna fikk æren av å avslutte årets festival, og selv om trøkk og fandenivoldsk metal ble byttet ut med atmosfærisk messing og stemningsladede hymner, så er det liten tvil om at dette var festivalens mest magiske opptreden. I regn og mørke sto et tettpakket publikum og tok inn over seg bandets middelalderske og episke låter. En smule stillestående kjentes det fra tid til annen, spesielt fordi regnet pisket gjennom store deler av konserten, men for det meste var dette et episk og mektig punktum for en festival som ikke kan beskrives som noe annet enn en suksess.