MOTÖRHEAD – Oslo – Spektrum

Girlschool har god og lang fartstid og undertegnede hadde ikke sett de live før så det var med noe hes og bles at man skulle rekke den tidlige starten (19) på kveldens triade av god gammel rock´n roll.

Girlschool spilte hardt og presist med et godt utvalg av både nye og eldre låter på sine tildelte 30 minutter. Lyden var god og selv om det var som nevnt bra tidlig på kvelden var det godt med folk på plass for å overvære jentene som har hatt en nær kontakt med Motorhead og Lemmy siden splitten de gjorde sammen tilbake i 1981.

For mange var nok Motorhead kveldens hovedattraksjon men for undertegnede var Saxon minst like viktig på plakaten.
Biff & Co kan skilte med "nesten" like sukessfull karriære som headliner´n og jeg vil vel si at de 5 første Saxon albumene opp til 1980 står som klare milepæler i NWOBHM/heavy metalens historie.
Bandet entret scenen opplagte og helt klart klare for å gi gass. Låtene vi fikk servert på de drøye 45 minuttene til disp var godt sortert ifra de to nyeste skivene samt klassikerne ifra de første albumeme samt sjefslåta Crusader.

Biff har en fantastisk stemme som holder seg like bra i dag som den gjorde for 30 år siden og kombinert med god lyd ble det bra fart på et såogsi fullt Spektrum.

Veldig bra, rett og slett!

Motorhead med Lemmy i spissen trenger ingen introduksjon. Mannen er en gud i metaforenes forstand og selv om det har gått diverse videoer osv på nettet om hans noe skrøpelige form om dagen var stemninga i taket når trioen entret scenen.

Lyden var bra og med Bomberflyet i taket ble det en forrykende åpning på settet med klassikern Bomber (selvfølgelig).

Det som dessverre var tilfelle var Lemmys dårlige tilstand. Han mumlet imellom låtene og stemmen hans ble borte flere steder under låtene. Spillinga hans var det derimot ingenting å si på så stemninga ble bra og når spesielt Mr Dee bak trommesettet serverer en optimal utførelse med lyden på sin side ble det bra trykk igjennom hele settet.
Etter en snau time meldte Lemmy at nå var det på tide og gi seg og men et kjapp extranr med Whourehouse Blues (som han sang fortreffelig bra på) samt all-time klassikern Overkill som siste dessert ble kvelden komplett selv om det var med en tåre i øyet Lemmy´s dårlige form kunne bevitnes.

Mannen skal ha all kred i verden for å fullføre og levere så bra som han gjør i den alderen han er. Alle hatter av til Lemmy, mannen er en levende legende og definisjonen på rock`n roll uten tvil.

Takk Lemmy!