MORON POLICE – Seriøst

MORON POLICE er et av Norges minst forståtte band, de er definitivt undervurdert og de er i disse dager aktuelle med sitt andre album kalt "Defenders of the Small Yard". Eternal Terror har dratt inn vokalist Sondre Skollevoll og bassist Rune Stordahl for en liten prat.

La oss begynne med litt historie. Hvor, når, med hvem og hvorfor oppstod Moron Police?

Sondre: Moron Police oppstod fordi jeg vokste som musiker og musikkinteressert person. Jeg har en litt skammelig Power Metal-bakgrunn som gradvis tippet over i prog og pop. De nye sangene jeg komponerte beveget seg lengre og lengre vekk fra Power Metal, så det ble nytt band med nytt innhold. Thore og meg fortsatte å spille sammen etter at det forrige "tenåringsbandet" gikk i vasken og vi endte opp med Moron Police. Så kom Rune litt overraskende med! Black Metal-skjeggebassist? Ja, takk!

Rune: Overraskende ja. Den vendingen der var det ingen som så komme, knapt nok meg selv. Jeg er jo egentlig en ekstremmetallfyr – riktignok med en likevel noenlunde ekletisk smak  – som i voksen alder aldri har vært assosiert med hverken humor eller satire når det kommer til musikk, så det ble en del store øyne og overraska fjes da jeg ble medlem av Moron Police. Jeg husker enda Sondre sin første reaksjon da jeg først meldte min interesse: «eh… øh… har du lyst til å være med i MP!?»

Hvor kommer bandnavnet fra?

Sondre: Det var egentlig bare noe som dukket opp en dag. Vi hadde lekt litt med andre navn tidligere, men var på utkikk etter noe som kunne vinkles inn på en samfunnskritisk retning,
men det var definitivt humor med i bildet. Vi var jo bare noen små drittunger på den tiden – det er vi vel muligens enda…

Hva med inspirasjoner og influenser? Hvor henter dere mesteparten av dette fra?

Sondre: Jeg tenker veldig lite på dette, egentlig. Jeg prøver å høre på så mye musikk som mulig og samtidig oppdage nye artister i all dette støyet fra Internett. Jeg er fornøyd så lenge en artist klarer å lage gode melodier – uansett sjanger. Når Moron Police ble starta så hørte jeg mye på Devin Townsend – og han stemmer gitaren ned i åpen C-tuning, så jeg gjorde det samme og fant ut at det passet meg godt! Det er litt vanskelig å vite hva slags inspirasjoner jeg har oppe i skallen. Jeg har ikke noen spesielle artister i hodet når jeg prøver å komponere  e – det føles egentlig ut som sangene bare detter ned fra det store intet – men jeg er utrolig påvirket av spillmusikk fra storhetstiden til Nintendo(SNES). Jeg vet ikke om det kan høres på musikken vår, men spill som Chrono Trigger, Secret of Mana og Final Fantasy VI har påvirket meg stort. Jeg tipper at det meste jeg liker å høre på sniker seg inn i musikken i mindre eller større grad.

Rune: Jeg ble forespeilet at bandet skulle lage musikk à la Devin Townsend, men det første materialet som ble lagt frem for meg var «Who’s That Chicken?» og «Titties are Your Friend», pluss noen atmosfæriske riff som låt fint (hvis jeg husker riktig). Akkurat der og da hadde jeg ikke hørt soloskivene til DT, men jeg hadde jo noen SYL-skiver i samlinga og tenkte at de nok var av omtrent samme ulla. Det var de ikke, og det første materialet jeg laget til bandet er fortsatt ubrukt (og kommer sikkert til å forbli det). Jeg var inne i min verste Funeral Doom og Sludge-periode da jeg ble med i bandet og det var ikke mye til hjelp. Ellers er jo Zappa, Faith No More og Primus band som har «vært der» i alle år, men det er bare Zappa som har blitt spilt på jevnlig basis. Når folk likevel hører en del Primus i basspillinga, så tar de jo ikke feil. Les Claypool er en fenomenal bassist, så spillinga i seg selv har nok vært til inspirasjon, sjøl om låtene blir kjedelige i lengden.

Bandet er nå sånn ca seks år. Har inspirasjonskilder og sånt endret seg mye?

Sondre: Jeg hører på mye annet nå enn det jeg gjorde for seks år siden, så det har de nok. Jeg er umettelig glad i store, catchy refreng – og det vil jeg alltid være. En god melodi er alt som skal til!

Rune: Jeg har vel faktisk gått dithen å begynt å høre mer på alle de bandene som har blitt namedroppet i forsøket på å nagle soundet vårt. Med det resultatet at jeg forsøker å inkorporere mest mulig kromatisk brutalitet i låtene. Det er ikke alltid så lett i Sondre sine låter, men i de tingene jeg lager maskerer jeg Thrash som Funk og Death Metal som Klezmer-surf og Blues Brothers-swing. Eller prøver iallfall.

Nå skal du få prøve noe morsomt; beskriv det musikalske kaoset til Moron Police med ti ord.

Sondre: Catchy, Magnanimous, Discombobulating, Acrobatic, Disemboweling, Effluent, Destabilizing, Alexithymia, Sapiosexual, Serendipitous.

Rune: Ti ord? Nei, det tror jeg ikke at jeg klarer.

Og her kommer en større utfordring: beskriv Moron Police med ett ord.

Sondre: Discombobulating

Rune: Seriøst.

Alle forståsegpåere snakker om den vanskelige andreskiva. Så, var den vanskelig? Og, hva var så fryktelig vanskelig?

Rune: Jeg er egentlig mer spent på tredjeskiva for å være ærlig (hvis den blir noe av). Det er Sondre som har skrevet ca 96% av alt materialet til «Defenders of the Small Yard», men en del av låtene er jo nesten like gamle som de låtene som er med på debuten. Det har f.eks. vært opptil flere som lurte på hvorfor i all verden «T-bag Your Grandma» ikke var med på «The Propaganda Machine» da den ble sluppet høsten 2012. Noen få endringer er gjort, men ellers var «Defenders…» mer eller mindre ferdigskrevet samtidig som debuten ble sluppet. Opprinnelig snakket vi vel om at et par av mine låter skulle være, men Sondre hadde så mange knallåter på lager at det ikke ble nødvendig. Og med tanke på det endelige resultatet med helhet og flyt (ja, faktisk), så tror jeg det var en lur avgjørelse. Det som var fryktelig vanskelig var selve studioinnspillingen. Jeg personlig er en veldig sloppy musiker som sjeldent (les:aldri) øver hjemme. For det første blir det avslørt i studio og for det andre er fingrene ikke så herda som de trenger å være. Forhåpentligvis har jeg lært til neste gang.

Sondre: Synes egentlig denne plata har gått veldig smertefritt. Sangene kom av seg selv og uten anstrengelse. «Defenders of the Small Yard» høres ut som en videreføring av vårt «sound» i mine ører, selv om den kanskje beveger seg vekk fra metal noen steder. Musikken har endret seg en del fra første skive og det kan sikkert være litt rart og utfordrende for de som har hengt med oss fra begynnelsen, men jeg er godt fornøyd med hvordan albumet endte opp! Som Rune sier, så har mye av musikken vært klar en stund og hatt god tid på utvikle seg.
Det vanskelige har nok vært å finansiere og faktisk få klatten innspilt og ferdiggjort. Vi står på bar bakke uten noe støtteapparat rundt oss, så det blir en del egen innsats – men det gjør ikke noe, så lenge man er fornøyd med sluttresultatet!

Vegar Vårdal har vært med som gjesteartist på tre av låtene. Fortell litt om hvordan dere kom i kontakt med ham og hvorfor dere valgte å ha ham med på skiva?

Sondre: Vi kom i kontakt via Nordsjøfestivalen i Farsund hvor vi stod på scenen sammen og fremførte litt eget og litt annet. Jeg er generelt motstander av ordtaket  «less is more», og samtidig svak for fele, så det føltes ut som en bra match å ha han med – og jeg tror vi alle sammen ble nokså blåst av banen da vi hørte han spille! To av de låtene han er med på har litt "western-feel" over seg og det viste seg å passe utmerket sammen med dristig felespill! Det meste du hører av fele på skiva er som oftest det første opptaket han gjorde, så den fyren der vet hva han driver med! Og vi er evig takknemlige for at han tok seg tid til å være med.

Moron Police er ikke som andre band. Det er mye humor i både tekstene og i musikken. Hvordan føler dere at fans og ikke minst media behandler dere? Skyt vilt.

Sondre: Vi har egentlig blitt feilstemplet angående denne humoren… Joda, det hjelper jo ikke akkurat at vi heter Moron Police og har sanger som bla. heter «T-bag Your Grandma», men humoren stopper egentlig der. Iallefall på plate – live er en annen ting med mye sprell og skral. Tekstene er spekket med metaforer om alt fra selvmord, rusavhengighet, politisk korrupsjon, religionkritikk, krig og alt annet som er drit med livet og samfunnet. Sangene og tekstene er ikke ment som spøk eller tull, men som samfunnskritiske innblikk i verden rundt oss. Joda, jeg bruker humor, satire og galskap som virkemiddel for å formidle hva jeg har på hjertet, det er det nok ingen tvil om, men det er ikke ment som spøk. Jeg vil ikke påstå at vi er et høytidelig snobbeband, men det er nok av substans for de som vil dykke litt.

Media har som regel avfeid oss som et hult humorband som kun driver med fis og vas – og det kan være demotiverende til tider, men vi håper jo at de skal ta seg tid til å gå litt i dybden. «Don’t judge a book by its cover» heter det i ordtaket. For vår del blir det vel «Don’t judge a band by its name, song titles or overall appearance», eller noe i den duren. Fansen vår er fantastisk! Uten tvil de beste noensinne! Selv om alle band sier det samme. Jeg synes enda det er rart at det finnes folk der ute, som vi ikke kjenner, som hører på oss! What a concept!

Rune: Jeg kan gå god for at vi har verdens beste og mest lojale fans. På de 150+ giggene vi har gjort i Norge, Danmark og Finland har vi møtt så sjukt mange kule, vennlig og joviale folk at jeg blir helt matt. Og så er det vanvittig fascinerende med den crossover-effekten som vi tydeligvis har, for det er sannelig en uensartet masse som utgjør fanskaren vår. Alle konsertarrangører og lignende ildsjeler må også trekkes frem. Vi har sjeldent eller aldri blitt behandlet på noen annen måte enn den aller beste helt fra dag en.

Når det gjelder media er jeg hellig overbevist om at vi ikke har gjort det enkelt for oss selv med det bandnavnet. Når det er sagt så har vi blitt spilt på Ruben på P3, vi har blitt spilt på britisk radio og de anmeldelsene vi har fått så langt for «Defenders of the Small Yard» har vært fra overmåte begeistra anmeldere, så egentlig er alt bare fryd og gammen der også, ut fra hva vi kan forvente. Hvis det er noe jeg skal tillate meg personlig å være litt furten for så er det seks strake avslag fra By:larm. Den drahjelpen et par gigger der kunne gitt oss unner iallfall jeg oss. Og så syns jeg det var direkte lumpent gjort av Music Export Norway å la vær å møte på giggen vi gjorde på en bransjefestival i Finland, som eneste norske band.

Dette er det nok flere som lurer på, og jeg må bare spørre: er det noen mål og mening med Moron Police?

Sondre: JA! Sangene jeg lager er som oftest personlige og iallefall litt selvutleverende. Jeg har aldri satt meg ned og tenkt «nå skal jeg lage noe som vil få folk til å flire». Det gjør jo ikke noe om de flirer, men det hadde vært fint om vi kunne avskaffet dette tulleband-imaget vi har hengende over oss. Vi er absolutt tullete, men ikke et tulleband. Jeg vet ikke om vi har noe stort mål vi strekker etter… For min egen del så blir det vel å ha et utløp for kreativiteten min, og noe som gjør meg glad. Rett og slett.

 

http://www.moronpolice.com/
http://www.reverbnation.com/moronpolice
http://www.facebook.com/moronpolice