TRONDHEIM METALFEST 2014 – Lørdag – Clarion Hotel & Congress Trondheim

Musikalsk sett var denne siste dagen under årets Trondheim Metalfest lite givende for undertegnede og på de fleste konsertene valgte jeg heller å fokusere mer på fansen og litt mindre om bandene.

Wolfheart hadde jeg lite forventninger til, men de skulle likevel få sjansen til å overbevise meg. I alle fall bittelitt. Jeg hadde i mitt hode helt riktig, for dette var ikke helt min greie. Tradisjonell heavy metal og power metal uten de store musikalske utfordringene. Jeg nevnte til min ukjente sidemann at det hadde gjort seg med litt temposkifter og han var helt enig. Mer sa han ikke. Men vi skulle tro at bandet hadde hørt oss, for på starten av neste låta var tempoet skrudd opp. På grensen til tysk speed metal. Dessverre varte det i 12 til 15 sekunder og så var de tilbake i midtempoland igjen.

Det var greit med folk her, men med unntak fra noen få ildsjeler framme ved scenen, var det en rolig gjeng som var dukket opp. Høflig klapping og litt jubel imellom låtene. Det var stort sett det hele av respons Wolfheart fikk, men det var nok en litt sliten festivalgjeng som slet litt med å finne igjen formen fra kvelden før. En grei åpning på dagen, men ikke noe mer.

Den progressive metallen til Tesseract fikk leve sitt eget liv mens jeg utforsket hotellet og hvilke fasiliteter det og festivalen hadde å by på. Jeg ble imponert. Mektig imponert. Og snart skulle Mambo Kurt gå på Terrorizer Stage.

Mambo Kurt stod faktisk på scenen og ventet til Tesseract var ferdig og så sa han «Now it’s me». Og dermed fikk vi hans særegne versjoner av blant annet «The Final Countdown», «Enter Sandman», «Killing in the Name», «Dancing Queen», «Sing Halleluja» og «South of Heaven» i tillegg til en masse prating. Det var jo til dels morsomt, men det ble i meste laget for de fleste med 40 minutter med tyskeren og det minket raskt med folk foran scenen. Mambo Kurt er stor i Tyskland og spesielt i Wacken er han konge. Det var mye forventet at han skulle slå an like mye her i Trondheim. Noe dansing ble det, mye latter og rimelig folksomt på scenen under «Dancing Queen». Kurt ba om dansende damer og fikk en flokk på 10 – 12 personer som bestod av to damer og resten menn. Hurra for Trondheim. Slikt blir vi stolte av.

Bandet med festivalens merkeligste navn kommer fra England og kaller seg Akarusa Yami. Forutinntatt som jeg er, har jeg pga bandnavnet ikke brydd meg stort med å sjekke ut hva de har å by på musikalsk. Likevel tok jeg turen bort til Rockheim for å sjekke ut. Mest pga at en kollega hadde gjort intervju med bandet tidligere på dagen og hadde lovt å komme bort å se dem og at jeg dermed hadde lovt han igjen at jeg skulle være med. Derfor ble det til, gledelig nok, at jeg tok turen. Og jeg fikk bakoversveis.
Jeg oppdaget at vokalist Tom Brumpton og hans Akarusa Yami var et sint og teknisk kjapt metalband med mye energi. Spesielt nevnte vokalist ga full spiker. Morsomt å se på og underholdende å høre på.
Det er litt vanskelig å beskrive bandet musikalsk, men ta lightversjoner av Barney Greenway (Napalm Death) på vokal, kanskje Chris Baker (ex-Atheist) på gitar, Richard Hoak (Brutal Truth) på trommer og en funky og kjapp bassist og du er i nærheten. Humor er også viktig og det smittet raskt over fra band til publikum. Absolutt en av festivalens største positive overraskelser. Det var bare ca kvartfullt inne på Rockheim under konserten og det var nok et kombinasjon på at flere hadde samme tankegangen som meg pluss at Caliban spilte inne på den største scenen. Det siste der var nok største årsak. Synd egentlig, for Akarusa Yami ga jernet og leverte til terningkast seks.

Under Calibans konsert benyttet jeg anledningen til å se på folket. Det hoppende glade og utagerende dansende folket. Fansen. Metalcorefansen. Årsaken var ganske enkelt at jeg langt fra er noe vellykket nedslagsfelt for dette tyske bandets musikk. Nedstemte gitarer med en sint monoton vokal og übermelodiøse refreng er basisoppskriften på metalcore og Caliban er utvilsomt ett av de beste bandene innenfor sin sjanger. Jeg var faktisk av den oppfatningen at denne typen musikk hadde mest fans i Mellom-Europa. Men, ved å være til stede under denne konserten (og festival), ble det veldig tydelig at jeg ikke har fulgt med i timen. Bandet og sjangeren har etter hvert fått mange fans her i Trøndelag og Norge også.
Tilbake til folket og fansen. De danset, de hoppet og de nøt hvert sekund av konserten. De så opp til sine helter på scenen og det var tydelig at her var «fjortisfaktoren» høy. Misforstå meg ikke, for jeg syns det er helt greit at folk digger sine favorittband på akkurat den måten de selv finner best. Og her gjorde veldig mange akkurat det. Morsomt.

Hour of Penance var omtrent det eneste bandet jeg hadde sett litt frem til å se denne siste dagen av Trondheim Metalfest 2014. Jeg visste at italienerne spiller en brutal death metal, men at de var så inspirert av Behemoth som det de er i låtene sine, det visste jeg ikke. Det var rett og slett Behemoth rip off her og der og mye fra Demigod og Apostasy æraen til polakken. Litt eget var det selvsagt også gjort plass til.
Gutta var veldig gode musikere. Fingerspillende bassister som jobber hardt er alltid moro å se på. Også trommisen imponerte. Det som kanskje ikke imponerte like mye, var engelskuttalen til vokalisten. Det kunne vært lurt med litt pusteøvelser for han gikk liksom tom for pust når låttitlene ble for lange. Pusting er viktig, det vet vi alle sammen.
Lyden var under denne konserten alt fra knall topp til forferdelig. En eller annen hadde uten tvil ikke helt den store dagen på jobb. Synd, for dette var vel så bra som jeg hadde håpet på.

Carach Angren var det bandet som senest ble klare for TMF og det var uten tvil det bandet som hadde den mest energiske musikeren på scenen. Bandets vokalist Seregor ga absolutt alt og viste hvordan det skal gjøres på en scene. Slettes ikke det verste jeg har hørt av black metal. Kjapp, intens og relativ tradisjonell symfonisk black metal med kun tre bandmedlemmer. Trommer, synth og gitar kan bli litt i tynneste laget lydmessig, men gutta klarte seg bra. Jeg kan ikke si noe annet.
Det var godt med folk til stede under hele konserten og jeg vil tippe at de fleste var storfornøyde med hva hollenderne leverte.

At the Gates var for mange det store høydepunktet under årets festival. Visse forventninger hadde jeg også, selv om jeg husker godt at jeg ikke fikk bakoversveis sist jeg så dem og det var vel i 2008. Bandet gjorde sitt uten å ta helt av. Jeg var kanskje litt mer kritisk over bandet enn andre som uttalte at det hele var en smule uinspirert og at det meste gikk på rutine. Til tross for de store forventningene blant publikum, var det lite liv. Kanskje det var At the Gates som skuffet, kanskje var det pausen på rundt kvarteret da basstrommepedalen røk eller kanskje publikum var slitne etter tre dager. Mulig det var en kombinasjon. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at bandet ikke klarte å overbevise meg denne gangen heller. Noen høydepunkter var det selvsagt der «Slaughter of the Soul» og «Blinded by Fear» stod som de største.

Og så noen ord om selve arrangementet og venuen. Årets festival var uten tvil den beste i festivalens fem år lange historie. En fantastisk venue, korte avstander, omtrent ikke ølkø og et variert godt program. Vi takker for i år og er spent på hva de kan hoste opp til neste år.