ANNIHILATOR – Oslo – John Dee

Annihilator er et krigskip med Jeff Waters, gitarist, som kaptein. De har seilt igjennom mange forskjellige album og har hatt mange forskjellige medlemmer. I 1989 ga de ut mesterverket «Alice in Hell» etterfulgt av monsteret «Never, Neverland». Disse skivene sammen med «Set The World On Fire» er å finne i mange av verdens thrash-fanatikere sine samlinger.

En kald og mørk høstkveld i slutten av 2013 på en av mine absolutt favorittscener, John Dee, var Annihilator å finne. Etter et par pils ble det mørkt i lokalene og verdens festeste intro siden den første scenen i James Bond-filmen «The World Is Not Enough»  kunne bli hørt. Nemlig introen til selveste Alison Hell. Jeg ble overrasket over at de spilte denne sangen så tidlig i settet, men det satt stemningen for resten av kvelden.

Like overrasket ble jeg og resten av publikum da de gikk fra Alison Hell og direkte over til W.T.Y.D. Samtlige i salen tok fram luftgitarene de hadde smuglet med seg inn og begynte å spille sammen med bandet. Vi fikk servert en saftig dose med både gamle og nye låter. Jeg hadde ikke hørt så mye på den nyeste skiva Feast, men det jeg fikk servert her i kveld fikk meg til å sjekke den ut. Annihilator er tilbake.

Låter som «Never, Neverland», «The Fun Palace» og «Second to None» får virkelig satt i gang rockehodet til folket. Gitarsoloene pumper ut fra høytalerene før Jeff avbryter musikken for å holde en tale om bandet sine «teite ballader». De kjører på med «Phoenix Rising», «Sounds Good to Me» og «Snake In The Grass». De spiller kun få partier av disse låtene, da Jeff og resten av mannskapet er forberedt på en kveld med brutal musikk.

Etter disse tre låtene, som jeg må si var utrolig fint og herlig å få med seg, får vi høre Alex Landenburg slå hardt og lenge på sitt trommesett og spiller en av de kuleste live-soloene jeg har hørt. Etter denne lille «pausen» med rolige sanger og trommeleking får vi høre superlåten «No Way Out». Det er klart og tydelig at publikum fikk en liten pause fra headbanging før denne ble spilt, fordi energien i resten av showet var så høyt at jeg ble stolt av å være en del av dette publikumet.

De seiler videre i settet og spiller «Ultra-Motion» etterfulgt av «King of the Kill». Dette er en verdig avsluttning på en super kveld, eneste minuset jeg kan trekke fram er at konserten endte veldig brått etter siste låt. Man fikk følelsen av at det ikke var over og at det skulle komme mer, men dett var dett som man sier.

Om det ikke hadde vært for en veldig brå slutt på en ellers fantastisk kveld, hadde jeg gitt denne konserten full pott. Jeg kan ikke si annet enn at dette var en konsert jeg sent kommer til å glemme og jeg vet at resten av publikum er enig med meg.

9/10