PRIMITIVE MAN – Scorn

Blackend Doom bandet Primitive Man består av medlemmene Ethan Lee McCarthy, Jonathan Campos og Bennet Kennedy. Disse gutta har pølsefingrene og syltelabbene godt plantet i andre grindcore og ekstrem metalband som Clinging to the Trees of a Forest Fire(CTTTOAFF, si det fort ti ganger og du får en kvikk lunsj), Death of Self, Withered og Reproacher. Blanding av forskjellige stilarter og gigantiske mengder ganja har gjort underverker for Brutal Truth. Jeg har ingen data på weed forbruket til Primitive Man, men hvorfor skulle ikke stilblanding funke i dette tilfellet?

Blackend Doom er ikke for sarte sjeler. Det skal være grymt, deprimerende og ekkelt. Primitive Man går ikke inn for å fri til lytteren, men sprenger heller trommehinner og håp i fillebiter med åpningssporet Scorn på elleve minutter og førti fem sekunder. Det er noe gode forsøk med låter som Rags og sluttsporet Astral Sleep, men det blir også forsøk. Det skal kanskje være monotont, men det burde gå an å drite i de kjipeste sjangerkonvensjonene og bare komme med en overraskelse. Det som er mest irriterende er at de på et album med sju spor, så har de to instrumentale spor i form av I Can’t Forget og Black Smoke. De er ekle og beint ut jævlige å høre på. Kanskje det er meningen, men dette er ikke en grindcore skive med 27 spor. Den har bare SJU! Derfor blir det litt blodfattig. Platen har en solid og jævlig kul låt. Låten Stretched Thin er en miks av grind og doom. Den er skitten som fy og er kjapp og rå, slik at du har en sluttbruker garanti på at låta ikke blir en vorspiel klassiker hos de kjipe vennene dine som går på tannlegestudiet.

Scorn har låter som vil få deg til å vrenge deg i audiovisuell smerte og den vil frembringe såpass mye dysterhet at den vil bringe deg ned i kne. Problemet blir instrumental sporene som er overflødige på denne skiva og dermed blir det et spakt forsøk på en skive. Lyspunktet er låta Stretched Thin, men det er dog det eneste.