MONSTER MAGNET – Oslo – Rockefeller

Tungrock-psykedelia slår mot meg da jeg entrer Rockefeller denne onsdags kveld. Lokalet er halvtomt (fullt) og folk står spredt omkring i sine egne samtaler og øltørsthet. Det stopper uansett ikke My Sleeping Karma fra å gi jernet. Gutta sparker bra ifra seg, lyden er grei og de suggerende riffene sitter bra, men instrumental musikk har uansett sine begrensinger. Nå burde kanskje billetten til dette bandet selges med medfølgende lsd-dosering, for svevende tungrock og windows98 skjermsparer på projektor kan bli en smule langtekkelig i store doser. Det slår meg at dette egentlig er bakgrunnsmusikk, men plutselig blir jeg revet ut av tankene da fete riff tar over for hverandre. My Sleeping Karma har nok en del å fare med tross alt, men man bør nok kjenne musikken for å få fullt utbytte av gutta live.

Da Dave Wyndorf og co entrer scenen fylles første etasjen på rockefeller relativt tett. Kvelden er kommet for Monster Magnets hyllest av sin egen debutskive som ble sluppet for 20 år siden. Nå har også Spine of God sine tilhengere, men personlig ser jeg ikke denne som bandets sterkeste kort. En del godlåter er det å spore, men det er da en del sanger her også som vitner om et band på leting etter sin egen stil. Det er uansett godt å se Wyndorf tilbake i relativt gjenkjennbar drakt, der han hører hjemme – sliten, sleazy og greazy. At mannen har hatt sine problemer, både før og etter avrusningen, er ingen hemmelighet. Jeg synes uansett han gjør en akseptabel jobb denne kvelden. Da Spine of God-settet er overstått følger et knippe av bandets største hits, noe som avslutter kvelden på perfekt måte. Dette var langt fra årets beste konsert, men jeg kan ikke se for meg så mange bedre måter å tilbringe en onsdags kveld på heller.