METALLSVENSKAN 2012 – Örebro

En fire timers tur fra Oslo gikk årets Metallsvenskan av staben den siste uka i mai. Været var sommervarmt (sett bort fra en liten skur), festivalen hadde fått brygget 500 liter hårdrocksale, og stemningen var på topp blant festivalens fire tusen besøkende. Festivalen er lagt til en fotballplass der en storscene, to småscener og et gedigent øltelt fyller området til randen. Metallsvenskan er nærmest for en lokal festival for Osloborgere å regne, og som nordmann blir man stadig varmt mottatt av beduggede svensker i alle aldre og stilarter. At metal er mer husvarmt i Sverige er det liten tvil om da jeg ser flere pappagutter og tatoverte bestefedre enn jeg ser langhåra, svartkledde metalheads. Om dette er en god eller dårlig ting er vanskelig å si, men at stemningen konkurrerer med norske festivalers er det liten tvil om.

Første band ut på fredagen er svenske Raubtier. Trioen fremfører en militant form for kraftrock som mest minner om en hybrid mellom Sabaton og våre egne Tömmermenn. Lyden på storscenen er så som så, noe som beklageligvis skal vise seg å være representativt for festivalens hovedscene. I solsteken spiller dette dog liten rolle, da gutta i Raubtier har publikum i sin hule hånd og virkelig drar opp stemningen som festivalens første headliner.

Deretter bærer det rett over til scenen plassert i ølteltet, der Paul Di’Anno gjør seg klar til dyst. Det er flaut å si det, men dette er faktisk første gangen jeg bivåner Di’Anno live, til tross for de utallige norgesbesøkene mannen har på samvittigheten. Det er en blanding av ærefrykt og medlidenhet som fyller meg da den tydelig belastede Di’Anno ledsages på scenen av en roadie. Frykten for ett labert show forsvinner uansett fort da bandet drar i gang med The Ides of Mars, Wrathchild og Prowler. Di’Anno viser seg å ha både stemmen og humøret i behold. Lyden er langt bedre i ølteltet og alt i alt blir dette en knallbra konsert der maiden klassikere dominerer setlisten.

Neste band ut, på den andre småscenen, er de svenske Slipknotklonene Seventribe. Bandet har publikum bra med seg gjennom hele konserten, men deres show preges sterkt av å være visuelt basert. Åtte karer stiller i rosa og hvite antrekk og lirer av seg det ene Slipknot plagiatet etter det andre. I en live setting fungerer dette på grunn av galskapen som finner plass, men på skive er jeg redd dette ikke er mye å rope hurra for. Seventribe fremstår som en annenrangs Slipknot på alle områder, noe som ikke slår heldig ut når Slipknot i utgangspunktet er et annenrangs metalband.

Sist ut på fredagen er bandet alle venter på, nemlig Europe. Igjen er hovedscenen plaget med dårlig lyd. Det vil si, lyden er langt bedre en den Raubtier hadde tidligere på dagen, men Norums gitar er sørgelig borte i store deler av konserten. I tillegg kommer det feedback rett som det er i midrange toneleiet på gitarriffene, noe som er utilgivelig fra et lydteknisk perspektiv. Når det er sagt, gjør bandet en strålende konsert. Tempest er i toppform, Norum drar sine klassiske soloer og publikum storkoser seg. At Tempest sliter litt med noen høye toner spiller ingen rolle, for mannen er like energisk og fremtredende på scenen som han var i sine glansdager. Rock the Night blir kveldens høydepunkt, men Riches to Rags, Superstitious og den selvsagte The Final Countdown er også med på å avslutte festivalens første dag med bravur.

På festivalens andre dag er det de moderne metal nykommerne Amaranthe som inntar hovedscenen først. Med kun en skive på nakken skinner det tydelig gjennom at vi har med et ungt band å gjøre. Til tross for en viss mangel på rutine og klisjéfylt opptreden gjør bandet en grei jobb. De har tre vokalister og den kvinlige frontfiguren gir bandet et uvanlig visuelt utrykk, i og med at hun nærmest fremstår som en pop dronning heller en frontfigur i et metal band. Nå er jo Amaranthe nettopp en blanding av moderne metal og svulstige poppete refrenger, og det er her bandets største styrke/svakhet ligger. Det er kanskje ikke særlig metal av meg å si det, men bandet gjør seg helt klart best når de heller mot sin mer poppete side. Settet består av 50/50 poplåter og mer tyngre materiale. De tyngre sangene er rett og slett kjedelige og håpløst generiske. Når bandet drar i gang sine poplåter svinger det godt og de virker å ha funnet en nisje som spesielt tiltaler den eldre garden av publikum; les foreldregenerasjonen. Showet fungerte som sagt greit, men også denne opptredenen farges av grøtete lyd på hovedscenen.

Lyden er ikke stort bedre på lillescenen, men når Skitarg stiller til dyst er ikke lyden i fokus uansett. Musikken er så som så, men showet gjør sitt til at Skitarg alltid kommer unna med medioker musikk og lyd. For de av dere som er ukjente med bandet oppfordrer jeg dere til å sjekke ut bilder av gjengen. Ord kan knapt beskrive det visuelle utrykket til disse svenskene. En ting er sikkert, så lenge Skitarg inntok scenen var det vanskelig å vende blikket vekk fra deres perverse opptreden.

Neste ut var Det Kristet Utseende i ølteltet. Her var lyden bedre og låtene fengende. Bandet låter ikke ulikt svenske Storm, for de av dere som husker disse. DKU har tydeligvis en stor skare tilhengere i Sverige, for teltet er nesten stappet med fans. I sin logo har bandet en dobørste, og blant publikum kan man se et hav av dobørster vaie i takt med musikken. Også DKU sverger til lavpanna prompehumor, men i motsetning til Skitarg har de i hvert fall ett knippe ok låter på setlisten, og stemningen gjør også sitt til at dette blir dagens beste konsert så langt.

Siste halvdel av lørdagen er det klart for syttitalls retro-rock bonanza på småscenene. Tre svenske band, henholdsvis Almost Nature, Dead Man og Witchcraft, avløser hverandre med musikk i samme gate som Graveyard, Big Elf og Rival Sons. Almost Nature får jeg bare med meg to låter av, men jeg liker det jeg hører. Bra melodier, god lyd og en vokalist som drar tankene mot klassisk syttitalls rock. De lokale heltene i Dead Man er hakket mer surrealistisk og folk pregede, men deres opptreden og melodier står perfekt i tråd med imaget og soundet. Melodiene er litt vanskeligere å få tak på siden jeg ikke kjenner bandet fra før, men at de er rutinerte og velspilte er det liten tvil om. Også her er lyden upåklagelig. Sist ut av syttitallsbanda er nok en gjeng fra Örebro; Witchcraft. Disse gutta er ikke særlig opptatt av image, men kjører på med en kraftfull dose heavyrock som drar i gang publikum slik ingen band har klart før denne lørdagen. Også disse har god lyd og trøkker til med den ene godlåten etter den andre. Således avsluttes retro-bandenes aften med stil, det vil si før festivalen skal avsluttes på hovedscenen.

Uansett hvor god lyd bandene på småscenen har hatt er det UDO på hovedscenen som stikker av med prisen for festivalens beste lyd. I tråd med bandets militante image utføres siste konsert med militant presisjon. Lyden er glassklar, gitarriffene sitter som skudd og hit etter hit pumpes ut av maskineriet som frontes av 80talls rockens bestefar. Fra første tone viser UDO hvor skapet skal stå og overvinner publikum umiddelbart da hans skrikende stemme ytrer første strofe. Når bandet i tillegg kjører et sett eksklusivt bestående av hits fra UDO/ACCEPT er det nærmest selvsagt at dette blir festivalens beste konsert. Nærmest alle sangene er preget av allsang blant publikum og stemningen er en festivalavslutning verdig. Breaking the Rules, Man and Machine, Princess of the Dawn, Head Over Heels, Metal Heart, Balls to the Wall og Fast as a Shark dundrer ut av høytalerne mens publikum, inkludert undertegnede, koser seg glugg i hjel.