TRONDHEIM ROCK 2012 – Samfundet & Clarion Hotel

Etter noe om og men ble konsertene til Trondheim Rock 2012 flyttet fra Piren via Olavshallen og opp til Samfundet. 4 konserter skulle gjennomføres og det var så godt som utsolgt da dørene åpnet like før klokken 18. Forventningene var med vilje skrudd veldig ned for jeg hadde vel egentlig ikke den helt store trua på at noen av disse bandene skulle gi meg bakoversveis. Unntaket var kanskje Twisted Sister, som jeg visste hadde levert en hel haug med gode konserter de foregående årene nedover i Europa.

Og det begynte ikke så veldig bra heller da den originale AC/DC vokalisten Dave Evans entret scenen på Klubben. Evans er en aldrende rocka herremann som hadde med seg Barbed Wire som backingband og sammen skulle de gi de oppmøtte et saftig dykk i de eldste låtene til AC/DC. Han åpnet med «Can I sit next to you girl», den eneste singelen til AC/DC Evans var med på. Det var noe smårusk under introen til låta i tillegg til en meget tam vokalist, og det var flere med meg som fikk et noe undrende utrykk i ansiktet. Skulle det vise seg at man hadde fryktet riktig? Videre fikk vi noen mindre kjente låter fra den aller første tiden til bandet. «Soul Stripper» var nok den mest kjente av disse. Det var dessverre noe uinspirert og tamt over Mr Evans helt i starten av konserten og responsen fra salen var også fraværende men dette skulle ta seg fryktelig opp. Stemmen hans var veldig mørk og helt annerledes enn vokalen til Bon Scott og det var tydelig at det var flere blant publikum som ikke helt mente dette var riktig.

Starten på oppturen kom da de dro i gang «Jailbreak». Her endret Evans vokalen sin til en tilnærmet kopi av Bon Scott, og det løftet publikum ut av tåkeheimen og moroa var i gang. Det hjalp nok på at det var mer kjente låter også som ble spilt. «TNT», «Hell ain’t a bad place to be» og «Whole lotta Rosie», er nok mer kjent for de fleste enn for eksempel «Rockin in the parlour», B-siden til singelen Evans var med på.

Konserten dro ut litt og man hørte at det begynte inne i storsalen. Dermed forsvant mye av folket inn dir, men de av oss som var igjen fikk kose oss med «Let there be rock» og «Highway to hell», en flott avslutning på det som etter hvert ble en feiende god AC/DC coverkonsert.

Noen ord om Barbed Wire også. Gitarist Atle Steigedal hadde den vanskelige jobben med å «være» Angus Young, og det taklet han meget bra. Noen feilskjær var det, men i det store og hele klarte han jobben meget bra. Mange flotte gitarsoloer og flott samarbeid med Dave Evans i de mer lekne partiene. Resten av bandet gjorde som resten av gutta i AC/DC pleier å gjøre; de spilte andrefiolin og det klarte de bra.

Jeg var nok av de som var mest glad for at Evans spilte litt på overtid og at The Darkness begynte tidlig. Jeg er ingen fan av The Darkness, det skal dere alle vite, men jeg gikk allikevel inn i Storsalen for å høre på dem. Jeg må beklage for de av dere som mener dette er dårlig gjort av meg, men jeg er bare et menneske. Jeg klarer ikke The Darkness.

Jeg følte meg veldig utilpass den korte tiden jeg klarte å være der inne. Bandet spiller for så vidt bra, men jeg har niks og nada til overs for vokalen. «Gjøre-seg-til» vokal som vi alle har sett gjort bedre i morsomme videoer av jenter med hårbørste i «America’s Funniest Videos» på TV Norge, hører ikke hjemme noen steder, kanskje bortsett fra i nettopp «America’s Funniest Videos». Så da Justin Hawkins åpnet kjeften og begynte å «synge», kjente jeg at her klarte jeg ikke smile en gang og kort tid etter forlot jeg Storsalen til fordel for dotur, nedskriving av notater, sitte litt alene og se på de andre som ikke befant seg inne i Storsalen, enda en dotur og inntak av litt fluid som forårsaker disse doturene. Mitt første og mest sannsynlig eneste møte med The Darkness var over.

Svartsyn heter de ferske vinnerne av Trøndersk Mesterskap i Rock og de fikk gleden av å spille på Klubben mellom The Darkness og Twisted Sister. Det var godt med folk inne på Klubben under konserten deres, men mange var mer enn nok opptatt med å snakke om The Darkness konserten som var og det som skulle komme etterpå.  Jeg registrerte av bandet gjorde en flott konsert som ga meg en savnet Uffa-feeling. Jeg savner Uffa. Kan ikke politikerne i Trondheim få ut finger’n og få bygd opp igjen Huset slik at vi igjen kan få opplevd de sinnsykt kule Uffa-konsertene? Kan det ha vært på Uffa jeg har sett Svartsyn en gang tidligere? Noen vet sikkert. Uansett så leverte de ferske Trønderske mestrene i rock en herlig blanding av rock, pønk og metal til et sulteforet trøndersk konsertpublikum og de holdt humøret oppe på alle som var inne på Klubben.

Twisted Sister hadde reunion for ni år siden og har i løpet av disse ni årene blitt et veldig bra liveband. De er kun på veien om sommeren og Mr Snider kunne fortelle at dette var årets første konsert og at Norge er det landet de har spilt flest konserter i siden de startet opp igjen. Det var lite som tydet på at dette var årets første konsert, for å si det sånn, for dette var bare helt herlig morsomt og bra.

Det ar et øredøvende leven inne i «Sirkuset», som Dee Snider kalte Storsalen under hele konserten. Allsangfaktoren var ekstremt høy hele tiden og toppet seg på «Stay Hungry» favorittene «We’re not gonna take it», «I wanna rock» og «Burn in hell». Dee Snider viste som alltid at humor er en stor del av sceneshowet deres og han høstet stor latter en rekke ganger i løpet av konserten. De sittende i salen fikk passet sitt påskrevet både en og to ganger, Det så ikke ut til at noen tok seg så fryktelig nær av det, for de forble sittende. Ellers i Storsalen var det bare fryd og gammen og det var en skikkelig forbrødring og forsøstring nede på selve gulvet og det var kun ørene som hindret smilene å gå hele veien rundt på alle sammen. Twisted Sister innfridde så det holdt og det er nok få som var til stede som hadde så veldig mye å klage på i ettertid. Og så var det bare å finne seg transport og haste ned til Piren og kveldens siste konsert.

TNT i storsalen på Clarion Hotell nede på Piren med symfoniorkester og 2000 høylytte fans i all verdens form og farger, det var en verdig avslutning på en fantastisk konsertkveld i Trondheim. Det meste var bra under denne konserten. God lyd, bare gromlåter, et enormt bra liv i publikum og et ekstremt spillesugent band med orkester på scenen.

Det dukket opp noe kjentfolk mellom låtene i form av for eksempel Hank von Helvete og Mr Dee Snider. Moro for de som liker sånt. At alle tre vokalistene i TNT’s 30 år lange karriere dukket opp på scenen og sang sine hiter, var et stort høydepunkt kun forbeholdt disse 2000 som var så heldig å få overvære showet. Selv hadde jeg både forventet og ønsket litt mer fra symfonikerne, for når hele sulamitten først var samlet til fest for TNT, så kunne de fått litt mer spilletid. Alle hitene til bandet ble levert av hhv Tony Mills, Tony Harnell og Dag Ingebrigtsen på vokal og høydepunktet for de fleste var nok da alle tre stod på samme scene og sang «Seven Seas». Billedkavalkaden og minneordene til Tony Harnell over avdøde Dag Stokke rørte nok mange og var en fin hyllest til en savnet TNT venn.

Konserten ble filmet og vil bli utgitt på DVD. Det skal dere andre som ikke fikk billett til konserten være glade for, for dette ble en unik og uforglemmelig konsertopplevelse av de sjeldne. Jeg er så glad jeg fikk være med på dette. En stor takk til arrangørene. Dette ble da langt fra så ille som mange pessimister ville ha det til at det ville bli.