DIMMU BORGIR – Bergen – Ole Bull Scene

Verdens aller største black metal band. Dimmu Borgir holder tittelen med over én million solgte plater, verden over. Jeg hadde ikke verdens største forhåpninger i forkant av konserten, av de enkle grunnene at jeg aldri har vert spesielt stor fan av bandet, og at to medlemmer som tidligere var med i bandet, ikke lengre er med.

I det jeg kommer inn til Ole Bull, ser jeg at scenen er dekorert med en del rekvisitter, instrumenter, backdrops osv. som sier meg at Dimmu ikke har planer om å spare på kruttet. Det strømmer flere og flere folk inn, og det nærmer seg å bli fult. Etter at rommet er blitt fylt opp, og alle er kommet inn, er det fortsatt en stund til at det ser ut som at bandet kommer på scenen, antagelig for å ha en mer eksplosiv ankomst.

Dimmu Borgir kommer på scenen, og åpner konserten med «The Mourning Palace». En nokså rolig inngang på konserten, men med nok energi til at det ble langt fra kjedelig å se på eller å høre på. Bandet opptrer som profesjonelle på scenen, og leverer et kraftig, energisk og sterkt sceneshow. Nok bevegelse til at det blir underholdende å stå i salen, men ikke så mye at det blir rotete, er nok en nøkkel til en god konsert. Det var noe Dimmu Borgir absolutt fikk til. Og når musikken i tillegg er ganske bra, så blir også hele opplevelsen forsterket.

Lydmessig, virket det også som at arrangørene ikke var redde for å slå på stortrommen. Lyden rundt i salen var stort sett et mesterverk. God lyd over alt som dermed fikk alle i publikum til å få en like god opplevelse, uavhengig av hvor man stod. Jeg ble rimelig imponert over at det gikk med tanke på at en tommelfingerregel er at lyden ved lydbordet alltid er bedre enn ellers i salen.

Etter et par sanger, begynte jeg å kjede meg litt, fordi at jeg ikke kjente godt nok til sangene på setlisten. Det var for det meste sanger fra de eldste albumene, og dette gjorde at jeg ble litt undrende, men også litt imponert over at bandet faktisk valgte å gå litt tilbake til sine egne røtter. Jeg merket etter hvert at det virket som at bandet jobbet seg opp mot de nye albumene, og at de på en måte ønsket å gjennomgå hele sin karriere gjennom konserten.

Dimmu virket etter hvert som at de nådde et slags «klimaks», og vokalisten, Shagrath, sier at det er kveldens siste låt, før de spiller «Raabjørn speiler Draugheimens skodde» fra «For all tid» albumet, som var deres første utgivelse. Bandet går deretter av scenen, og det kommer en litt dempet belysning på i salen. Publikum virker derimot ikke som at de tror på at bandet er ferdig å spille for kvelden, og det med god grunn. Etter omtrent fem til ti minutter kommer nemlig bandet på scenen igjen for å ta den andre delen av settet sitt for kvelden. Iført nye klær, og med en plan for nyere sanger, setter bandet i gang med «Vredesbyrd». Med andre ord, hadde bandet nå beveget seg inn i de nyere skivene. Med et energinivå ulikt alt annet, gir Dimmu Borgir et helt nytt bilde etter pausen, enn de hadde før.

Etter sangen er ferdig, blir det helt stille, før Shagrath åpner med en kjent frase fra Dimmu Borgir: «Left are the kings of the carnival creation, for we are the ones that carry out the echoes of the fallen». Og så kommer lyden av synthen på, og sangen «Kings of the carnival creation» er i gang. Muligens en av de beste sangene som Dimmu Borgir har laget.

Jeg begynte med en gang å lure på hvilken løsning de hadde laget for sangen, siden den inneholder clean-vokalen til ICS Vortex, som ikke lengre er med i bandet. Jeg fikk til dels en litt skuffet følelse da denne delen av sangen dukket opp, og de ikke hadde gjort noe mer kreativt enn å ha vokalen hans på playback, mens publikum sang med. Sånn sett en grei løsning, men man mister litt av den autentiske følelsen rundt pakken.

På dette punktet skjønte jeg at alle sangene som vokalen til Vortex var med på, ville playback bli brukt, så skuffelsen ble ikke like stor neste gang de kom til å gjøre det. Etter sangen var ferdig, gikk de videre inn i den nyeste platen, «Abrahadabra», som kanskje var det albumet jeg hadde hørt minst på av alle. det var ikke de største forventingene som ble slått på når sangen «Dimmu Borgir» ble introdusert, men dette var nok også en av de sangene som ble best fremført. Bandet viste under denne sangen at de hadde stålkontroll på publikum, og at de virkelig visste hva de holdt på med. En direkte mektig fremførelse av en stor låt.

Sangen «Ritualist» kom som oppfølger, og ga meg ikke noe verre inntrykk. En låt som fikk meg til å føle at Dimmu Borgir har, selv om de er veldig symfoniske, en veldig «grim» kjerne, som også inneholder mye av 90-tallets mysterier rundt black metal. Derimot så ble denne sangen på en måte litt «anonym» i det nye settet, siden den var ganske omringet av de mer kjente sangene.

Gateways. Den desidert mest kjente sangen som er på hele «Abrahadabra». Mye ros og refs er tidligere blitt gitt til denne sangen på grunn av at Agnete Kjølsrud har en gjesteplass i sangen som clean-vokalist. Noen har irritert seg over at Dimmu Borgir prøvde å «erstatte» ICS Vortex med Agnete, mens andre mener at det ikke spiller noen rolle. Personlig synes jeg at vokalen hennes i sangen gir sangen et litt annet nivå. Og dette gjorde at jeg igjen ble litt spendt på hvordan Dimmu hadde valgt å gjøre det med vokalen hennes på konserten. Jeg hadde et lite, innebygget håp om at Agnete var med Dimmu til Bergen for å fremføre, men jeg skjønte selv at dette var mye å håpe på. Det jeg fryktet, var at de hadde vokalen hennes på playback, igjen på grunn av dette med autentisitet.

Sangen ble fremført så heftig som jeg bare kunne håpet på, men frykten for playback ble en realitet, og ble til en ny skuffelse, riktig nok, langt fra en stor skuffelse. Sangen generelt sett ble fremført minst like bra som de tidligere sangene, og på tross av playback delen, var energien i salen og på scenen helt i hundre.

Etter hvert, nærmet konserten seg slutten, og Shagrath avsluttet med å dedikere kveldens siste sang til bandet Immortal, før de spilte sangen «Progenies of the great apocalypse». Uten tvil en verdig avslutning på en utrolig konsert. Dimmu Borgir er et av de bandene som kanskje har gitt meg mine beste konsertminner, og et band som virkelig kan opptre.

ANBEFALING: Dimmu Borgir er et band som kan anbefales til alle som liker en symfonisk og episk form for black metal. Musikken kan til tider minne veldig om filmmusikk, og er dermed veldig storslått. Det er ikke den mørkeste og grimmeste formen for black metal som er der ute, så til de som kanskje er på vei inn i sjangeren, vil Dimmu Borgir være et perfekt sted å starte.