KVELERTAK – Bergen – Ole Bulls Scene

Dette er Kvelertaks første headlinerturné, og jeg har lyst å si at; fader det er på tide! Samtidig er det ikke lenge siden Kvelertak stod på scenen i Storsalen og kjempet mot The Pink Robots i Urørtfinalen i 2010. På mindre enn to år har Kvelertak jobbet seg oppover til å bli, i mine øyne, norges største rockeband. Første stopp på turneen er Vestlandets hovedstad Bergen, og denne gangen har de med seg godt selskap.

Idet jeg ankommer Ole Bull Scene, er italienske The Secret godt i gang med en tung variant av de det selv kaller Black Metal/Grindcore, og jeg får vel egentlig bare med meg de siste par låtene. Folk har såvidt kommet, og det virker som de fleste prioriterer å mingle, og hamstre øl før det blir mer trøkk i lokalet. I utgangspunktet var det Trap Them som skulle være med på turneen, men da de måtte avlyse grunnet sykdom, troppet The Secret opp og reddet dagen.

Det går slag i slag denne kvelden; ikke lenge etter The Secret har banket fra seg, har thrash metal-bandet Toxic Holocaust entret scenen, og det kjennes ut som et slag i trynet idet de setter i gang. Det føles nesten som de har skrudd opp lyden, trommeslagene blir hardere og gitarriffene røffere. Jeg tenker hele tiden at det minner meg sånn om noe… Kvelertak? Jeg får ikke fred før jeg går hjem etter konserten og googler litt. Og der; «Inspirert av gamle punk og metall-band som Slayer, Black Flag, Bathory, Darkthrone og Motörhead.» Jeg trives. Publikum er i litt bedre form også, og det blomstrer såvidt opp en liten moshpit foran scenen, klar for Doomriders.

Amerikanske Doomriders er sist ut før Kvelertak, og jeg merker fort at dette er et band som enten har øvd veldig mye på det samme settet, eller generelt bare er mer samspilt og erfaren enn de to andre bandene. Doomriders byr på fart og rutine, og minner meg om en hardcore blanding av et tungt Black Sabbath, og Deep Purple, om enn hvor rart det må høres ut. Det var i hvert fall min tanke da jeg stod der. Den rutinen jeg nevnte, fikk jeg nesten lyst til å trekke tilbake da en stakkers gutt foran meg fikk en trommestikke midt i fleisen… Hardcore. Dette er i hvert fall tilsynelatende et band publikum kjenner til. Moshpiten går av seg selv, og etter siste låt forstår jeg at jeg har gått glipp av noe.

Og så, kveldens høydepunkt. Det er nå Kvelertak sin tur til å få oss til å ville kaste trommestikker på hverandre. Nå har jeg sett Kvelertak såpass mange ganger at jeg nesten ikke har noe nytt å si om dem. Som vanlig gir de det de er god for på scenen, og i tillegg til å moshe, crowdsurfe og leke seg med finlandshetter, tar de seg like greit en klatretur i høyttalerne. De starter hardt med «Sjøhyenar», og allerede da klikker det for publikum. De følger opp med «Fossegrim» og crowdsurfer gjennom hele «Blodtørst». Godlåtene kommer som perler på en snor, og «Sultans of Satan» er neste, før «Offernatt» får det til å koke i Ole Bull, og jeg kjenner et øyeblikks stolthet av mine medbergensere. Folk begynner å bli sliten etter «Ulvetid», men hvilen blir ikke lang før «Ordsmedar Av Rang» setter i gang og bestemmer at det skal drikkes mer Mjød! Overgangen mellom disse to låtene var forresten sykt kul. «Mjød» tar selvfølgelig helt av, ettersom dette alltid er den ene låten alle kan. Mjød flyr bokstavelig talt fritt (jeg tok ølbriller til et nytt nivå), og Kvelertak lar dette være siste låt før de tar seg en kunstpause. «Utrydd Dei Svake» blir punktum for konserten i Bergen, og også denne ble ironisk litt mer bokstavelig enn de nok hadde tenkt da en jente blir båret ut av moshpiten. Jaja, har man aldri vært på Kvelertak før….

Samtidig som jeg føler jeg har sett samme konserten endel ganger, kan jeg ikke klage. Kvelertak går inn for det med livet, og rocker som vanlig så hardt at de tar pusten fra deg. Headliner stempelet er vel fortjent. Erlend Hjelvik er sterk på vokalen som aldri før, og bandet virker å styrkes for hver gig jeg ser. En skyll med mjød og noen- og åtte blåmerker får være prisen å betale for et band som kan gjøre min regnfulle hverdag i Bergen til en fest av en storm. Jeg gleder meg til nytt materiale!

Personlig høydepunkt: «Ordsmedar Av Rang»